Redalen Brenntorvlag
Redalen Brenntorvlag, Redalen i daværende Biri kommune, ble startet 1. april 1937. Da inngikk Redalen Småbrukerlag kontrakt med Hans Enger på leie av 8 dekar av Langmyra for 99 år mot en avgift på kr 50,- en gang for alle. Småbrukerne skulle produsere torv til oppvarming. De som var med fra starten, var Kristen Skogstad, Ole Chr. Ødegård, Arne Haugen, Hans Smedmoen, Martinius Hanssven, Elling Tofsrud, Johannes Lund og Ivar Haugen. Disse bodde alle i Smedmogrenda.
Småbrukerlaget omfattet også medlemmer videre oppover Redalen, men disse hadde vel litt skog selv eller vedrett som husmenn. I Smedmogrenda var det mest småbrukere uten skog, derfor var det vel at disse trengte å sikre seg tilgang på brensel med uttak av torv.
Årsaken til vanskeligere tilgang på ved under krigen var at mesteparten av den lauvveden som det var litt størrelse på, gikk til generatorknott som erstatning for flytende drivstoff til bil og traktor.
Arbeidet på myra begynte om våren når våronna var ferdig hjemme. I førstningen var det å ta ut torvblokker med spade og dele disse opp i størrelse som en gammeldags murstein, senere ble det innkjøpt både motor og maskin som kuttet blokkene til torvbriketter. Når torva var ferdigarbeidet, var det å få den opp på krakker (hesjer) til tørk. Disse var enda felles eie, men når torva var tørr utpå høsten, ble den delt mellom andelshaverne og trillet i hus eller lagt i stakk med tak over. Delingen foregikk etter hvor mye den enkelte hadde lagt opp gjennom sommeren. Det var mest menn som tok ut torva når det var ledige stunder hjemme, eller ledige dager som dagarbeidere borte. Når torva skulle høstes, var alle, både store og små, med. Koner og barn kunne være med å lesse på eller stable i stakk eller hus.
Dette var ei fin tid med felles arbeid og samvær og ble sett frem til. Her var gleden med arbeidet, og praten mellom koner, menn og barn ga trivsel. Tanken på at nå var vinterforsyningen med brensel sikret var nok noe som varmet både liten og stor.
Når det var kommet litt snø, var det tid for å få torva hjem. De som hadde hest kjørte også for andre. De hadde kanskje fått hjelp til oppleggingen, og nå kunne de kjøre for denne tjenesten de hadde fått. Ellers var det noen som fraktet torva med skikjelke og var hest selv.
Lassa kunne være på ca 1,5 m3 med ei stor kasse på en langslede med hest. Den som var hest selv måtte lesse mindre, men torva var jo nå tørr og en m3 veide nok ikke mer en 2-300 kg. Dessuten gikk det nedoverbakke, myra lå jo inne på åsen.
Kvaliteten på torva var avhengig av hvor godt myra var omdannet og hvilke treslag som dannet hoveddelen i myrlaget. God, tørr brenntorv forkuller ved 400-500 grader, og har høy brennverdi. Ei ulempe er at det blir mye aske og ovnen må feies hver dag.
I dag er torvuttaket på Langmyra bare et historisk minne, og bevis på drift kan ennå ses i grøfter hvor torva ble tatt ut. Maskina er opprustet og borte, men motorer, en Øveråsen “Trygg” motor, finnes enda i bygda."
Kilder
- Årbok for Gjøvik - 1998.