Refve redningsstasjon
Refve redningsstasjon har siden 1854 vært en viktig brikke i redningstjenesten på Jær-kysten. Fra 1990 er den tatt ut av redningstjenestens plansystem. Den siste opsynsmannen Thore T. Refve ble intervjua av Klepp historielag (i 2007?).
Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning har Tønnes Puntervold som initiativtaker til foreningen. Puntervold kom sørfra og i heia ovenfor Ogna ble han vitne til at skonnerten «Magdalene Christine» av Bergen hadde forlist på Raunen 7. januar 1852. Den kom fra Newcastle med stykkgods og var på vei til hjembyen. Skipperen og kokken kastet seg i sjøen og etter mye baksing kastet ei bølge begge to så langt opp på stranda at folk kunne hjelpe dem videre. Fem av det øvrige mannskapet omkom. Hendinga fikk stor omtale og 33 skippere skrev et brev til Marinedepartementet og bad om hjelp til å skaffe redningsutstyr til Jæren.
I desember året etter ble det som resultat av en kongelig resolusjon bestilt flere rakett-apparat til utskyting av redningsline. Marinedepartementet hadde kjøpt en prototype av Carters modell fra England, og denne modellen ble kopiert. Stasjonering kom først til Reve, Obrestad, Husveg og Kvalbein allerede i 1854. Senere også til Raunen i 1896 og Vik i 1897.
Instruks for Opsynsmanden
Ønskemålene var sikkert mangfoldige og i 1858 ble arbeidet ved redningsstasjonene formalisert i en «Instruks for Opsynsmanden»:
De første tre paragrafene skal vi ta med slik at vi kan se hvor detaljert myndighetene ønsket å styre:
§1. Opsynsmanden sorterer under Fyrdirecteuren og Overopsynsmanden hvis Befalinger Redningsvæsenets vedkommende ham har at lyde.
§2. Saasnart Opsynsmanden erfarer, at et Fartøi er strandet, samler han sit Mandskab saa hurtigt som muligt, og besørger Apparaterne transporteret til Strandingsstedet, hvor han paa hensigtmessigste Maade anvende dem til Skibbrudnes frelse. Er Opsynsmanden tilstæde, fører denne Befalingen.
§3. Han er ansvarlig for at alle ham overleverede Apparater holdes i bedste Orden, og saaledes at enhver Del strax kan findes. Forsaavidt Mangler forefindes, har han der om uopholdelig at underette Overopsynsmanden. Han skal giøre sig bekjent med Sammensætningen og Construktionen af Apparaternes forskjellige Dele, saavel som Maaden hvorpaa Linen bør opskydes i Kassen. Af de to Nøgler, der skulde henhøre til et Hus eller det Rum hvor Sagerne opbevares, skal han have den ene, der altid, naar den ikke benyttes, skal have sin Plads paa et bestemt og tilgiengeligt Sted, den annen opbevares hos den nærmestboende af de to Mænd. der ere ansatte ved Stationen.
Og så hopper vi til paragraf 9 og ser litt på kostnadene:
§9. I aarlig Løn nyder han, saafremt Staten holder Opbevaringshus til Apparaterne, 12 Spd., hvis han selv afgiver Husrum 16 Spd. Naar det foretages almindelig Exercitie, hvor Overopsynsmanden er tilstede, erholder han 96 Sk. daglig og under virkelige Redningsforetagende det dobbelte.
Christiania april 1858,
Petersen.
Fire generasjoner som livreddere
Fra 1933 ble ansvaret for drift av redningsstasjonene overført fra Fyrdirektøren til Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning. Og slik var det helt fram til nedleggelsen i 1990. I den tiden NSSR har hatt styringen med redningsstasjonene har personalet der deltatt gratis.
Fra starten har redningsmateriellet vært lagret i et mindre uthus på garden Reve. Fra vegen kan vi se navnet ”Refve redningsstasjon” i store bokstaver på langveggen. At den ligger nettopp her har nok sin årsak i at den første oppsynsmannen ble Cornelius Rasmussen Refve. Siden har oppdraget gått i arv fra far til sønn i generasjoner. Siste oppsynsmann til redningsstasjonen er fjerde generasjon - Thore T. Refve.
Men få med, sier Thore, at redningslaget jamt har bestått av tre personer, og de øvrige to har hele tiden vært oppsittere på nabogardene. Og på utrykningene har oppsitteren på strandingsstedet naturlig nok deltatt.
Forliset "Shillito".
På stueveggen viser han fram sitt kjæreste klenodium fra de mange redningsbragder. Det er en gyllen skipstavle med ur og barometer hentet i land fra D/S ”Shillito”, som forliste den 29. november 1899. ”Shillito” var registrert i Cardiff. Skipstavlen er en gave fra William Shillito i South Shields ved innseilingen til Newcastle som takk for innsatsen. Det var for øvrig en litt uvanlig redning, forteller Thore T. Skuta hadde gått på Flæet, en steingrunne som ligger for langt fra land til at raketten kunne nå frem. (Normalt kan rakettlina skytes 3-400 meter, i gunstige tilfeller enda lenger.) Redningsmennene - 6 i tallet - lånte losbåten og tok seg ut. De ble forundret da de fikk anrop på norsk fra kapteinen, Oluf Olsen, som var fra Grimstad. Mannskapet hadde selv forsøkt å ro lettbåten til lands, men gjorde vendereis, da de ikke torde ta seg fram gjennom brottet.
Nå gikk de alle, 24 mann, ombord i tre livbåter, som hver fikk med en kjentmann fra losbåten, og de berget seg vel til land.
”Shillito” hadde oljekaker og oljemel som last. Mye ble berget og benyttet som gjødsel. Det var den første last med kunstgjødsel som kom til Jæren.
216 reddet fra dødens klør
Og nå passer det godt å fortelle at stasjonen har berget 216 sjømenn fra den visse død, og ingen fra mannskap som har vært under redning, har mistet livet. Heller ingen redningsmann har omkommet under redningsarbeidet. Det er en tydelig stolt oppsynsmann, som forteller dette. Med dagens øyne kan mange mene at redningsutstyret er svært enkelt, nesten primitivt. Men det har fungert prikkfritt ved alle behov, kanskje nettopp fordi det har vært enkelt i konstruksjonen.
Så tar Thore oss med ut i redningsbua. Her får vi se raketter og utskytningsstativ, og en demonstrasjon på hvordan utskytningslina legges opp på et brett med styrepinner, slik at det ikke skal komme kink på lina. Vi får prøve redningsstolen utført i solid seilduk. Det moderne redningsgeværet med en tynnere utskytingsline, skiller seg fra det øvrige utstyret ved at det er lett og hendig i bruk. Fra taket henger svære kveiler med grovt tauverk. Og ellers er her kasse på kasse med utstyr som fortsatt står klare til å lesse på kjerrer, ........
Turen ut med hesteskyss kunne bære langt av sted og ta mye tid. Stasjonen på Reve dekket kysten fra Tungenes og til Vik, med noen overlapping fra stasjonen på Obrestad.
Kan vi få et redningsmuseum på Reve?
Thore er fortsatt glødende opptatt av dette utstyret. Her på Reve kan det stå og fortelle historien om den farefulle kysten til generasjoner. Ulempen er at det er uforsvarlig å la skolebarn få farte rundt i tunet, mens arbeid med traktorer og annen redskap kjøres til og fra. Han ønsker seg huset flyttet vekk fra gardstunet og nærmere Reve hamn, slik at det på en bedre måte kan åpnes for allmennheten. Han sakner kommunens initiativ.
På tampen av samtalen ber vi Thore om å velge ut en dramatisk hendelse fra loggboken, som vi kunne lage en fyldigere historie om. Loggboken fra før 1932 er overlatt Riksarkivet og ikke så tilgjengelig, men han synes nok at Dunchard Carlsens beskrivelse av forliset til ”Ocean Racer” 1. juledag i 1902 er en av de mest intense hendelsene han har fått beskrevet. Den gjengir vi under tittelen ”Et 50 års minne blir 100 års minne”.
Kilder
- Klepp Historielags årsskrift 2001.