Reisebeskrivelser fra Trøndelag

Reisebeskrivelser gir ofte et fargerikt bilde av landskapet og lokalbefolkning, men de viser også de store forskjellene mellom innfødt og besøkende. Her følger noen uttdrag fra reiser i Trøndelag på 1600 - og 1800-tallet.

Trondheim

I 1838 foretok den 18 år gamle pariserinne Mme Léonie Biard en reise gjennom Norge og videre til Spitsbergen (Svalbard) sammen med sin mann. Léonie ble senere Viktor Hugos elskerinne og en kjent kvinne i sin samtid. Om Trondheim skrev Léonie følgende:

Byen ser litt trist og kjedelig ut, men er ikke desto mindre en rik og livlig handelsby. For å finne de bortgjemte forretninger må man snuse litt omkring og med litt hell oppdager man små, mørke vinduer hvor kostbart pelsverk og praktfulle stoffer utstilles skjødesløst sammen med krimskrams som strømpeliv, benknapper og tvistballer.

Om butikkekspeeditørene sier hun videre:

Han sitter og røker uinteressert i et hjørne, hans fåmælte svar og grinete uttrykk gir tydelig beskjed om at man ikke må forstyrre ham unødig. Kjøpetrangen må være stor hvis ikke man tar skrekken og løper sin vei. Det er forståelig at disse ærlige, men lite imøtekommende kjøpmenn helst holder seg til de mest nødvendige varesorter.

Pariserinnen forteller også om et besøk til Leirfossene, som var obigatorisk for turister på den tiden:

Fallene ligger noen kilometer utenfor byen og jeg reiste tidlig om morgenen i tett, koldt duskregn. Veiene omkring Trondhjem er bygget på russisk manér av tømmerstokker som er lagt sammen på tvers av veien og danner en ujevn bane som det er forferdelig ubehagelig å kjøre på. Enkelte steder er treverket råtnet bort, hullene fulle av sort gjørme og det er både slitsomt og farlig å komme seg over. Leirfossene er imidlertid slitet verd og synet av den store elven som i all sin bredde faller mer enn åtti fot ned i et eneste vilt kok på sorte basaltsten er imponerende nok. Vannmassene knuses mot glattpolerte, urokkelige fjellblokker, sprer seg mellom dem og fortsetter sit tordnende løp nedover de strie elvestryk.

Namdalskysten

Engelskmannen W. Mattieu Williams gir følgende skildring av Namdalskysten på sin reise i slutten av 1800-tallet:

Her snor båten seg gjennom trange sund og passerer en rekke innelukkede fjorder som danner vakre innsjøer, med rikt skogvokste strender, åser og øer. Flere av disse ligner Loch Katerine, unntatt at vannet er synlig salt. De staselige skoger, rike grønne marker og velstandsmessige gårdsbruk, alt i stekende solskind, er fullstedig i strid med ens forutfattede begreper om 64½º nordlig bredde, - bare 2 grader fra Polarsirkelen.

Sportsfisker

Noen tiår tidligere reiste en annen engelskmann Frederick Metcalfe gjennom Midt-Norge. Han var en ivrig sportsfisker lik mange engelskmenn som besøkte Norge på den tiden. En artig menigsutveksling mellom Metcalfe og en innfødt viser ulikhetene:

Du som har så vakkert et land, flatt og fruktbart, - hva er det som får deg til å komme hit og trave omkring i fjell og ulende? Er du kjøpman? kan de spørre. Nei. Hva er du da for noe? Jeg kommer for naturens skyld, og for å fiske laks. Hva gjør du med laksen - selger den? Nei, jeg spiser det jeg trenger, og forærer bort resten. Den omflakkende Don Quijote kunne ikke vekke større medlidenhet enn en engelskmann når han kommer med denne tilståelse.

Røros

Franskmannen Pierre Martin de la Martiniére deltok på en handelsekspedisjon til nordområdene i 1670. Hans beretning ble oversatt til en rekke språk og ble i samtiden retningsgivende for manges opfatning av det høye nord. Skildringen skiller seg fra de senere reiseberetningene som kom ut på 1800-tallet. Naturen ble på 1600-tallet sett på som ukjent og skremmende.

Under en ridetur fra Trondheim til Røros skriver han følgende:

Vi skulle gjennom en stor skog. Der var det villsvin, ulv og gaupe i store mengder, og svært farlig for reisende å ferdes. Veien var så berglent at vi kunne ikke nå lenger enn til Steckby på en hel dag, enda stedet neppe lå mer enn 28 km fra Trondheim.

Om et besøk i gruvene på Røros forteller Pierre Martin de la Martiniére:

På bunnen så den ut som Plutos (Pluto var guden som hersket over dødsriket iflg. romersk mytologi, red. ann.) kongedømme. Det var ingenting annet å se rundt omkring enn fryktelige huler, flammende ild, og skapninger som liknet mer på djevler enn på mennesker.

Trøndersk gjestfrihet

På vei tilbake til Trondheim ned Gauldalen overnattet de på en gård. Trøndersk gjestfrihet kunne ofte sette den reisende på prøve:

Bonden kjente min reisefelle og følte seg svært smigret over en slik gjest. Han gjorde derfor alt han kunne for at vi skulle trives. Til aftensmat tilbredte han to fasaner og en hare han nettopp hadde fanget. Viltet er fritt fro innbyggerne i disse områder. De er derfor sjelden fri for det. Før vi satte oss ned, serverte han tobakk, øl og konjakk laget på maltsprit. Etter kveldsmaten røkte vi alle som draker og drakk konjakk og øl nesten hele natten - den fæleste natt jeg noen gang i mitt liv har opplevd.

Marked og brennevin Mange reisende har klaget over lokalbefolkningens drikkevaner. William Henry Breton gir en levende skildring av et marked i Trondheim i 1834:

Under mitt opphold i Trondheim ble det holdt et marked, hvor jeg håpet å finne en samling av de rariteter, slike som trekrus etc. og andre utskårne eller dreiede ting, som folk er så flike til å lage. I steden var der bare en samling av små boder hvor det var opphengt diverse gjenstander, men åpenbart mer en formsak enn i noen annen hensikt. Den største attraksjon var tydeligvis bordene, eller salgsplassene, belesset med kornbrennevin, laks og sirupskaker. Der fantes ikke en gate som ikke ga eksempler på den overveldende virkning av sterk drikk. Denne hang til drikk hos de lavere lag ville alene være nok til å fordunkle en legion av dyder. Hvis Johnson har rett når han sier at "en mann aldri er lykkelig unntagen når han er beruset", da må disse mennesker være lykkeligere enn de fleste andre nasjoner.

Kilder

• Leonié d'Aunet: En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen anno 1838. H. Aschehoug & co, 1968. s. 38, 45.
• W. H. Breton: Gamle Norge. Reisehåndbok anno 1834. J.W.Cappelen, 1975. s.48-49.
• P. M. de la Martinière: En oppdagelsesreise mot nord. Moscus as forlag, 2001. s. 24-27.
• Fredrick Metcalfe: På reise i Norge. Cappelen, 2005. s. 80.
• W. Mattieu Williams: Til fots i Norge. Cappelen, 2005. s. 53-54.