Rolf Møller
Rolf Møller (født 9. oktober 1926, død 28. april 2010 i Larvik) var en lokal personlighet og gledesspreder. Adressen ved fødselen var «Gullsmedeng» på Hisøya utenfor Arendal. Foreldrene var Kristian Oscar Møller, som arbeidet som kullkjører, og Mathea Regine. Faren var født i Arendal, mens moren var født på Hisøya. Rolf var yngst av fire søsken.
I 1986 var Rolf Møller med i Norsk Ukeblads kåring av «Årets hverdagshelt», som bestod av nominerte fra flere kanter av landet. I samme blad ble han omtalt som «Tjølling-bygdas mest populære mann». Da journalisten Anlaug Sanderød stilte spørsmålet om hvorfor en hel bygd gikk god for denne karen, svarte daværende ordfører i Tjølling, Arild Lund, følgende: «Han er en gledesspreder av de store. Og så naturlig at det er en gru.» Rolf hørte til de heldige, som hadde venner overalt. Østlands-Postens journalist, Eva Aaserud, stilte dette spørsmålet i en artikkel i Østlands-Postens utgave av 24. november 1990: «Hvem kan vel være uvenn med et menneske som har så mye sol i seg. Han sprer glede overalt han ferdes.» Da Rolf fylte 60 år, var det middag på Solåsen, der han ble hyllet av ikke mindre enn 160 gjester med ordfører, rådmann og lensmann i spissen.
Liv
Moren døde, men faren greide ikke å ta seg av barneflokken, som ble satt bort på barnehjem. Rolf hadde det ikke vondt på barnehjemmet. Det var et godt sted og han manglet ingenting. Rolf måtte tidlig ut i arbeidslivet for å stå på egne ben. Han likte jord og dyr, og det var slik at han 22 år gammel kom til Gunvald Lund som røkter på Skalleberg hønseri i Tjølling. Der likte Rolf seg godt, og med sitt lyse sinn og gode humør, vant han seg fort kamerater og vennekrets. Rolf var en flink arbeidsmann. Han fikk seg etter hvert en kjæreste også, Elna, fra Åmli.
Ved 17-tiden søndag 28. september 1958 inntraff noe som kom til å endre livet hans fundamentalt. To gutter fra Sandar kom kjørende på motorsykkel over Kamfjordkilen og skulle svinge utover Vesterøyveien. I svingen kolliderte motorsykkelen med en moped. Rolf var føreren av den. Alle tre ble slengt av kjøretøyene. Ingen av dem hadde styrthjelmer. Rolf og føreren av motorsykkelen ble liggende bevisstløse på veien, mens den tredje personen – som ble kastet i grøften - var ved bevissthet. En Nøtterøy-bil, som passerte, tok med Rolf til sykehuset i Sandefjord. Kort etter ble også de to ungdommene brakt dit av politiet. Alle tre ble kort tid etter brakt til Sentralsykehuset i Tønsberg. Føreren av motorsykkelen døde av skadene.
Rolf lå i flere uker i koma. Knærne var blitt ødelagt, det ene øyet var sønderrevet og han hadde pådratt seg hodeskader. Da Rolf senere gjenvant bevisstheten, var mye av hans tidligere bevisste verden forandret. Han kunne ikke lenger ta seg fullt arbeid på en gård. Forholdet til kjæresten tok slutt. Journalist Anlaug Sanderød kom med følgende meget treffende beskrivelse: «Kanskje kan man si at det beste i ham overlevde. Det åpne, gode og varme var der fremdeles.»
Aldershjemmet «Kveldsol» ble hans nye hjem, da han bare var 32 år gammel. Der ble han en uvurderlig medhjelper for personalet samt en god venn og gledesspreder for beboerne. Han gjorde forefallende arbeid, måkte snø, luket bed og gjorde ærender. Rolf hentet mat, kjørte tomme kjeler med trallen sin, hentet skittentøy og brakte rent tøy. For kommuneadministrasjonen i rådhuset utførte Rolf sin daglige budtjeneste for personalet og for etatene. Han brakte post, gikk på mange slags ærender og slo plener. Rolf elsket å være til nytte. Da økten var slutt for dagen, reiste han med bussen til Sandefjord. Rolf gjorde også nytte for seg på bussen: Han plukket papir og kastet søppel.
Rolf likte seg også i kirken og på kirkegården. Han hadde noen spesielle graver som han stelte. I tillegg hjalp Rolf klokkeren, og Rolf var med på de fleste gudstjenestene i Tjølling kirke. Hver søndag morgen kløv han opp de bratte trappene opp til tårnet, der han åpnet gluggene, så klokkene kunne ringe utover bygda. Da han på sene lørdagskvelder gikk hjem fra Larvik – etter å ha deltatt på et møte i Metodistkirken eller i Frelsesarméen – ble den mørke skyggen gjenkjent på ganglaget og tilbudt skyss. Hvis han solgte lodder til inntekt for en god sak, kjøpte folk lodder av ham – uansett hvilken sak det dreide seg om. «Det er big business det», smilte Rolf lurt.
Han var kjent for sine faste uttrykk, som kan kalles for «møllerismer». «Gratulerer med ny pelskrave» var et standarduttrykk til de som hadde krøllete snipp. Han kunne bøye seg over en barnevogn, se opp på moren og utbryte: «Fort gjort.» Et annet uttrykk, som Rolf ofte brukte, var «fælt au.» Han presenterte seg slik: «Rolf Møller. Kjekk kar.»
Rolf glemte aldri sin første store kjærlighet. Han var den gang 14 år og jenta var ett år yngre. Hun kom fra Oslo og var på sommerferie på Sørlandet. Rolf tok med jenta på en rotur. Langt fra land la han årene inn og tok henne i hendene. Slik ble de sittende lenge.
Rolf hadde en søster i Arendal, som han besøkte, og han beholdt sin blide sørlandsdialekt.
Rolf hadde selvsagt også sine mørke stunder. Det hendte at han spurte sin beste venner: «Når jeg kommer til himmelen, tror dere jeg blir bra i det blinde øyet mitt da?» «Når du kommer til himmelen, Rolf, blir du like bra i begge øynene,» svarte kemner Reinert Guren og ordfører Lund med overbevisning.
Kilder
- SAK, Hisøy sokneprestkontor, J/Ja/L0001: Fødselsregister nr. A-VI-14, 1916–1951. Digitalarkivet.
- Sanderød, Anlaug: Takk for at du er deg, Rolf, Norsk Ukeblad, nr. 32–88
- Hele Tjøllings Rolf fyller 50. Østlands-Posten (8. oktober 1976).
- Hele Tjøllings Rolf hedret. Østlands-Posten (10. oktober 1986).
- Aaserud, Eva (24. november 1990). Rolf — 100 prosent. Østlands-Posten.
- Aaserud, Eva (5. oktober 1996). Gullgutten på Vollen. Østlands-Posten.