Baroniet Rosendal

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Rosendal baroni»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Baroniet i 1705. Kopi av maleri utført av Hans Sager.
Baroniet fotografert før 1900. Foto: Marcus Selmer.

Baroniet Rosendal er et gods og tidligere baroni i Kvinnherad kommune i tidligere Hordaland fylke, nå Vestland fylke. Baroniet var Norges eneste og ble opprettet av Christian 5. 14. januar 1678. Dette ble kunngjort i et lensbrev til Ludvig Rosenkrantz hvor hans gods i Kvinnherad med hovedgården Hatteberg og setegårdene Mel og Seim ble opphøyd til friherreskap eller baroni. Baroniet skulle gå udelt til den av Rosenkrantz´ mannlige etterkommere som hadde førsterett til arven.

Opprettelsen av baroniet

Godset som kom til å danne grunnlaget for Baroniet Rosendal ble dannet på 1660- og 70-årene ved sammenslåingen av hovedgården Hatteberg og setegårdene Mel og Seim, som var adelsgods. Ludvig Holgerssøn Rosenkrantz (1628-1685), som tilhørte en kjent og gammel dansk adelsfamilie, kom til Norge som en forgjeldet adelsmann. Rosenkrantz hadde vært i utenlandsk krigstjeneste, og i 1654 ble han utnevnt til kaptein i den norske hæren. I 1658 ble Rosenkrantz utnevnt til krigskommissær over det nordafjelske Norge, og det samme året deltok han i gjenerobringen av Trondheim fra svenskene, som overga byen i desember samme år.

I Bergen møtte han den unge Karen Mowat (1630-1675), en av Norges rikeste arvinger. Gjennom sitt berømte navn, sin verdenserfaring og sitt vinnende vesen vant Rosenkrantz Karens hjerte, og de ble gift i 1657 eller 1658. Karens far, Axel Mowat (1592-1661), var samtidens største jordeier på Vestlandet. Axel Mowat kjente til Rosenkrantz´ vanskelige økonomiske stilling, og det fortelles at han spurte sin kommende svigersønn om hvor stor gjeld han hadde. Rosenkrantz svarte at den var på 20 000 riksdaler - og litt til. Mowat svarte da at han skulle betale de 20 000 riksdalerne, men "litt til" fikk Rosenkrantz klare selv. Karen Mowat hadde to eldre brødre, og da de begge døde tidlig ble hun den rikeste arvingen på Vestlandet. Da foreldrene døde i 1661-1662, gikk deres enorme jordegodssamling gjennom henne over til Ludvig Rosenkrantz.

Gjennom arven fra Mowat hadde Rosenkrantz gjort sin lykke, og han fortsatte å kjøpe opp jordegods, noe som gjorde at han i en periode ble en av Norges rikeste menn. Rosenkrantz var en ærgjerrig mann, og ved det gamle herresetet Hatteberg i Kvinherrad, som var en del av Karens farsarv, fikk han i årene 1662-1665 bygd et herresete som han utledet fra slektsnavnet døpte Rosendal. Bygningen består av tre sammenbygde to etasjers fløyer omkring en kvadratisk borggård. Slottet står fortsatt ganske uforandret i sitt ytre. Ved innkjørselsportalen fikk han satt inn Rosenkrantz´ og Mowats våpenskjold og over selve portalen satte han inn sitt valgspråk: "Melius mori in libertate quam vivere in servitute" ("Bedre å dø i frihet enn å leve i trelldom"). Bakgrunnen for valgspråket ligger i Ludvig Rosenkrantz´ egen familiehistorie. Farfaren Frederik Rosenkrantz til Rosenvold var en stund forlent med Giske på Sunnmøre, men ble dømt til landsforvisning etter et utenomekteskapelig kjærlighetsforhold til dronning Anna Cathrines kammerjomfru Rigborg Brockenhuus. Rigborg Brockenhuus ble dømt til mange års husarrest og Frederik Rosenkrantz døde etter noen få år i fremmed krigstjeneste. Resultatet av kjærlighetsforholdet ble sønnen Holger Rosenkrantz som i ung alder gikk i hollandsk krigstjeneste under Trettiårskrigen og ble tatt til fange. I 1627 ble han frikjøpt av moren og han slo seg ned i Odense med sin hollandske hustru, men han døde da sønnen Ludvig bare var seks år gammel.

For Ludvig Rosenkrantz var det viktig å gjenopprette familiens ære, og Karen Mowat støttet sin ektemann i kampen for å skaffe nok penger til et liv som var passende for en storgodseier og hans hustru. Karen arbeidet iherdig for å skaffe herresetet Hatteberg et økonomisk eksistensgrunnlag, men hun fikk ikke oppleve at godset ble opphøyet til baroni og at hennes mann fikk tittelen baron. Det skjedde først i 1678, tre år etter hennes død.

Baroniet Rosendal - privilegier og én betingelse

I 1678 kan man si at Ludvig Rosenkrantz hadde lyktes fullt ut med å restituere slekten sin, for ved et lensbrev av 14. januar 1678 fikk han barontittelen, og Rosendal, som omfattet den tidligere hovedgården Hatteberg og setegårdene Mel og Seim med tilhørende jordegods, ble opphøyet til baroni. Det innebar at Ludvig Rosenkrantz fikk høyhetsretter over bøndene som tilhørte det store godset hans i Kvinnherad i Sunnhordaland. I motsetning til de to grevskapene Larvik og Jarlsberg som var et helhetlig administrasjonsdistrikt, omfattet baroniet Rosendal bare en del av innbyggerne i distriktet, det var altså et godskompleks. For å få opprettet et baroni, måtte grunnleggeren overføre sitt allodialgods det vil si sitt private eiendomsgods, til føydalgods, og det måtte ha en skyld (takst) på minst 1000 tønner hartkorn, datidens grunnlag for skatteutligning. Dette innebar at eieren ga avkall på sin eiendomsrett mot å få tildelt visse privilegier. Foruten høyhetsrettene over bøndene, skulle baronigodset være "fritt for kreditors anstrengelse og rettens forfølgning". Det kunne altså ikke tas utlegg i slikt gods, og godset var dermed sikret mot eventuelle kreditorer i fremtiden. Men det fulgte også med én betingelse med baroniet. Selv om Rosendalgodset bare var på vel 500 tønner hartkorn og dermed egentlig for lite til å få status som baroni, fikk Rosenkrantz sin barontittel og opphøyet Rosendal til baroni på en betingelse: Baroniet skulle være et såkalt mannslen, det vil si at baroniet bare var arvelig på mannssiden og fra eldste til eldste. Eiendommen skulle gå udelt til eldstefødte sønn. Dersom det ikke var mannlige arvinger til baroniet Rosendal, skulle baroniet falle tilbake til kongen. Kongen krav når det var arveskifte ved baroniet var beskjedent, bare "en god ridehest til vaares stall".

De viktigste privilegiene som Ludvig Rosenkrantz oppnådde som baron var både av rettslig, administrativ, politisk og økonomisk art og var følgende:

  • Hals- og håndsrett (politi, påtale- og straffefullbyrdingsmakt) med sikt og sakefall (rett til bøteinntekter). Denne retten hadde også andre adelige eiere av adelige setegårder over sine ukedagstjenere.
  • Birkerett, som i tillegg til hals- og håndsrett og sikt og sakefall innebar rett og plikt til å holde dommere i første og andre instans (altså tilsvarende sorenskriver/byfogd og lagmann). Jurisdiksjonsrettene innebar at baron Rosenkrantz bare hadde jurisdiksjon over sine "egne" bønder.
  • Patronatsrett, det vil si kallsrett (rett til å utnevne prester) og dessuten eiendomsrett til kirkene i baroniet med de inntekter og utgifter som fulgte med.
  • Oppebørsel av offentlige skatter og avgifter bortsett fra tollen. Den "offentlige" oppebørselsmakten gjaldt bare baroniets egne leilendingsgårder. Baronen fikk også en del av de offentlige skattene og avgiftene. Baroniet Rosendal fikk fritak for offentlige skatter på leilendingsgårdene som tilsvarte en landskyld på til sammen 100 tønner hartkorn. Rosendal nådde ikke opp til minstestørrelsen og fikk fritak for vel 78 tønner hartkorn. Videre fikk baronen kongens del av tienden (til kirken) til inntekt og den tredjedelen som fulgte sognekirken ved kraft av at baronen var kirkeeier.
  • Skattefrie setegårder, i likhet med andre eiere av adelige setegårder.
  • Kongens del av tienden (kirkeskatt) til inntekt, og den tredjedelen som fulgte sognekirkene som baronen hadde i kraft av å være kirkeeier.

Nesten et rike for seg selv

Baroniet Rosendal bestod av setegårdene Mel, Seim og Hatteberg i Kvinnherad foruten flere hundre gårder og kirkene i området. Baronen ansatte en sorenbirkeskriver og en overbirkedommer som utøvde tiltale og domsmyndighet over baroniets bønder, men de skulle dømmes etter rikets lov. Videre hadde baronen tilsatt en birkefogd, som i tillegg til å være godsforvalter, krevde inn skattene fra baroniets bønder og som utøvde politimyndighet over dem. På Rosendal var det en særskilt arrest og ved hovedkirken stod trehesten (strafferedskap) til advarsel for gjenstridige bønder. Baronen utnevnte også prestene til kirkene i baroniet. Også økonomisk og forsyningsmessig var Rosendal neste et rike for seg selv. Ved selve slottet var det ikke noe gårdsbruk, men leilendinger og forpaktere betalte med alle typer naturalytelser, ikke bare varer som mat, skinn, talg og tran til belysning, klær og dun, men også vedhogst, kjøring og skyss.

Rosenkrantz-baronene

I årene før Ludvig Rosenkrantz fikk barontittelen og fikk Rosendal opphøyd til baroni avanserte han i sin embetskarriere. I 1671 ble han utnevnt til visegeneralkrigskommissær i Norge og 1673 til generalkrigskommissær i landet. Det samme året ble han også utnevnt til assessor i Overhoffretten, som var Norges høyeste domstol. I 1675 ble han utnevnt til amtmann over Stavanger amt og i 1680 til stiftamtmann der. I 1680 erstattet Kristiansand Stavanger som stiftsby, og meget motvillig slo Rosenkrantz seg ned der. I 1685 fikk han Lister og Mandal amt istedenfor Stavanger amt. Rosenkrantz´ korrekte embetsførsel og lojalitet til kongehuset ble belønnet. I 1679 ble han geheimeråd (medlem av kongens råd), og i 1684 fikk han Dannebrogordenen.
Ludvig Rosenkrantz eide også mye jordegods utenom baroniet, blant annet den adelige setegården Hovland, som var en arv fra hans svigerfar Axel Mowat. I 1679 giftet Rosenkrantz seg på nytt igjen med dronning Charlotte Amalies kammerjomfru, senere hoffmesterinne Clara Catharina von Stockhausen (død 1689). Hun var datter av Hans Friderich von Stockhausen til Frentelburg og Anna von der Lippe. Som amtmann fikk Ludvig Rosenkrantz ikke mye tid til å oppholde seg på Rosendal, han var der bare i kortere perioder, og 23.august 1685 døde han på sin post i Kristiansand. Selv om Rosenkrantz hadde hatt betydelige inntekter av sine store jordeiendommer og høye stillinger, døde han som en forgjeldet mann. Særlig hadde byggevirksomheten på Rosendal (Hatteberg) kostet store summer og tæret på økonomien.

I ekteskapet med Karen Mowat hadde Ludvig Rosenkrantz fem sønner og fire døtre. Fire av sønnene vokste opp. Ekteskapet med Clara Catharina von Stockhausen ser ut til å ha vært barnløst. Den eldste av Rosenkrantz´ sønner, Holger Rosenkrantz, arvet baroniet. Likesom sin far, farfar og oldefar gikk han i utenlandsk krigstjeneste, noe som var vanlig for unge adelsmenn på denne tiden. Holger Rosenkrantz gikk i den tyske keiserens tjeneste og kjempet mot tyrkerne under deres fremrykning mot Wien i 1683 og senere mot Ludvig 14.s Frankrike. Han døde i 1689 av skadene han pådro seg under beleiringen av Metz i Frankrike året før. Også Holgers to yngre brødre Frederik og Christian gikk i den tyske keiserens tjeneste. Det var bror nummer 2, Frederik, som skulle ha arvet baroniet, men han døde i fransk krigsfangenskap i 1689. Det ble derfor den tredje broren, Christian Rosenkrantz som arvet baroniet, men han døde allerede i 1691. Dermed tilfalt baroniet den yngste broren i rekken Axel Rosenkrantz (1670-1723). Det samme året som han ble baron, i 1691, betalte han lensavgiften til kongen med en fullt oppsalet ridehest.

Axel Rosenkrantz vokste delvis opp i Kristiansand, hvor faren var stiftamtmann. Han fikk en solid utdannelse, men i motsetning til sine tre eldre brødre ble han ikke offiser. En årsak til dette var at han hadde flere handikap, han beskrives som pukkelrygget med klumpfot. I tillegg til baroniet Rosendal eide Axel Rosenkrantz setegården Ask ved Bergen. Setegården Hovland, som hadde tilhørt hans morfar Axel Mowat, var blitt utlagt til hans fars kreditorer, men i 1693 fikk han rett til å løse inn gården med fulle adelige rettigheter. Axel Rosenkrantz gjorde en kortere karriere som embetsmann. Fra 1696 var han amtmann over Bergenhus amt, men allerede i 1703 forlot han dette embetet. Axel Rosenkrantz kom deretter til å konsentrere seg om driften av sine gods. Han hadde imidlertid som lensbaron rettigheter som amtmann innenfor baroniet, noe han visste å benytte seg av. Axel Rosenkrantz var hard og streng mot leilendingene sine, og han hevdet sin rang som baron med strenghet. Han benyttet gjerne rettsvesenet for å få sin vilje igjennom. Dette har gitt ham et dårlig ettermæle, og han fikk det lite flatterende navnet "baron Klump", som var en hentydning til hans klumpfot. Axel Rosenkrantz var imidlertid, i motsetning til sin far, en god økonom som betalte farens gjeld og utvidet godset. Axel Rosenkrantz kom til å etterlate seg en stor formue.

Axel Rosenkrantz giftet seg i 1709 med Anne Christine Godtzen (eller Gjødesen) (1669-1750), datter av sogneprest Jens Søfrenssøn Godtzen og Anne Jensdatter Hiermann. Axel baron Rosenkrantz var den eneste av Rosenkrantzene som bodde på Rosendal over lengre tid, og han anla rosehagen ved slottet. Rosenkrantz var en festlig vert, og han var glad i å drikke og skal ha dødd etter en fallulykke etter et drikkelag på slottet i november 1723. Axel Rosenkrantz hadde ingen sønner, alle hans døtre døde som små. Etter bestemmelsene i lensbrevet av 1678 hjemfalt da baroniet til kongen, men resten av eiendommene hans gikk over til hans kone og slektninger. Han ble begravd i Rosenkrantzenes kapell ved Kvinnherad kirke.

Baroniet går over til kongen og blir solgt

Frederik 4. satt ikke lenge som eier av Rosendal, allerede i 1725 solgte kongen Rosendal til Norges stattholder Ditlev Vibe (1670-1731) for 20 000 riksdaler. Rosendal var da ikke lenger et baroni, men som Vibe allikevel overtok med en barons rettigheter. Vibe var ugift og barnløs, så da han døde i 1731 ble godset solgt til hans svoger geheimekonferensråd Vincents Lerche (1666-1742). Ved hans død i 1742 arvet sønnen generalløytnant Christian Lerche (1692-1757) Rosendal, men han eide det ikke lenge. Allerede i 1745 solgte han godset til lektor og sogneprest i Fana Edvard Londemann.

Stamhus og baroni

Edvard Londemann (1680-1749) var født på Island og tilhørte en av Islands fremtredende slekter, men han flyttet som ung med familien til Danmark og studerte teologi. Da han kjøpte Rosendal i 1745, hadde han det innbringende embetet som lektor i Bergen og sogneprest i Fana. Londemann hadde gode forbindelser til den mektige embetsmannen Frederik Rostgaard, som ble hans beskytter. Londemann hadde mange bekjentskaper med mektige og innflytelsesrike personer, noe han visste å benytte seg av. Londemann ble en rik mann og mye av sin formue hadde han skaffet seg ved å spekulere i jordeiendom. Han var godseier og eide herregården Nørager på Jylland, som han hadde kjøpt på tvangsauksjon.

Kilder og litteratur