Sønju før 1686

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Både størrelsen og beliggenheten gjør det sannsynlig at Sønju er en svært gammel gård, til tross for at den ligger i utkanten av bygda. Arkeologiske funn både på Sønju og nabogårdene tyder på at det var fast bosetning i dette området alt ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder, altså omkring år 4-600 e.Kr.
Sønju er ikke nevnt i de middelalderbrevene som er bevart i Diplomatarium Norvegicum. Gården skal imidlertid alt i middelalderen ha bestått av tre selvstendige bruk, som alle ble liggende øde i seinmiddelalderen.[1]. Den ene av disse tre gårdene er sannsynligvis Håre, som seinere blir betraktet som et underbruk av Sønju. Ellers er sagnet om Jenta på Sønjusetra knyttet til Sønjus middelalderhistorie.


1591-1632

I 1591 nevnes Østen som oppsitter på Sønju, men ved betaling av bygningsskatten 1593-94 het eieren Guldbrand. I 1615-16 nevnes også en mann ved navn Pål «tilholdende på Sønju», som måtte betale sakefall fordi han hadde beligget sin festermø før bryllupet.
I årene 1617-1624 nevnes Oleff Haare og Oleff Sønju, som trolig er en og samme person. Gården må på dette tidspunktet ha hatt minst to eiere, for fra 1619 nevnes også stadig Anders Sønju i kildene. I 1624 går det fram at han foruten Sønju også hadde odelsgods i gårdene Ammerud på Eiker og Jellum på Modum. Åpenbart har han også hatt en sønn som het Anders, for i 1628 nevnes Anders Andersen Sønju blant «unge karle utskreven til knekter», og gården fikk derfor fritak for skatt. Året etter nevnes det for øvrig, i forbindelse med sakefall, at Peder Holte hadde stukket Anders Sønjus sønn med kniv.[2]

1632-1676: Peder Andersen Sønju

Anders Sønju døde trolig omkring 1632, for i dette året er en enke oppgitt som eier av gården, uten at det nevnes noe fornavn. Fra 1634 til 1676 var så Peder Andersen oppsitter på Sønju, og i matrikkelen fra 1647 er han oppført som bygselsrådig over hele Sønju, med landskyld på 41/2 fjerdingspund, det vil si 1 skippund 21/2 lispund.
Peder Andersen var født rett etter år 1600 [3] Av søsken nevnes Siffuer Watnebryn og Kield Andersen i Nummedal. Mye tyder på at Sønju var arv etter moren Ragnhild.[4] Peder løste gradvis ut medarvinger og andre eiere. [5] Slik ble han etter hvert eier og bruker av så å si hele gården Sønju med Håre.
I 1661 omtales Sønju som en fullgård med landskyld 15 lispund og to underliggende ødegårder, Hauffes (antagelig Haug-Sønju) med skyld 2 1/2 lispund, og Øde-Sønju (antagelig Håre), med skyld 5 lispund og 3 kalvskinn. Samlet var altså landskylden 1 skippund 2 1/2 lispund og 3 kalvskinn. Med det var Sønju en av de største gårdene i Ristvedt fjerding. Peder og moren Ragnhild var eiere og hadde bygsel over alt, så nær som halvparten av kalvskinnene fra Øde-Sønju, som tilhørte Haug kirke. I tillegg til jordveien hadde gården tømmerskog av gran og furu til små bjelker og sagtømmer, og gården hadde eget sagbruk.[6]
Peder var gift med Ragnhild Hellesdatter fra Rachestad. [7] De hadde minst fire sønner og en datter:

  • Anders (ca.1640-1693)[8]
  • Herlof (født ca.1647) [9]
  • Ole (ca.1648-1698) [10]
  • Torgier, som bosatte seg på Stensrud på Modum
  • Guri, som var gift på Røkeberg [11]


Sønju sag

Sagbruket ved Sønju er nevnt første gang i skattematrikkelen fra 1647, der det står at saga «dette aar ehr opbygt». Den omtales som en liten flomsag, men skattenble likevel satt så høyt som 10 riksdaler.[12]
I en innberetning fra sorenskriver Biering fire år seinere omtales Peder Sønjus sag som «en ringe bekkesaug», som høyst kunne skjære 1500 bord i året. Den brukte tømmer fra Peders egen skog, som var ganske uthogget, men sorenskriveren vurderte det likevel slik at den forstatt i lang tid kunne gi tilstrekkelig med tømmer til et så lite sagbruk.[13]
Sagbruket nevnes altså i matrikkelen fra 1661, men det er ikke med på lista over kvantumssager i 1688. Det trenger ikke å bety at sagbruket var nedlagt, men det kan ikke ha produsert trelast for eksport. I 1723-matrikkelen står det ikke lenger noe om et sagbruk på Sønju.


Ca.1675-1886: Delingen av Peder Sønjus gård

Etter Peder Andersens død fulgte det et begivenhetsrikt tiår med mye dramatikk. Peder var tydeligvis i live i juni 1676, da han ble stevnet for ulovlig hogst i Vestbys skog, men han var død i oktober samme år, da en mann ved navn Niels Brandt stevnet de fire sønnene for en gjeld på 139 riksdaler samt 2 1/2 tylt granbjelker. Lånet var gitt med pant i gårdene Sønju, Rakkestad og Mælum.
Alle de fire sønnene av Peder og Ragnhild Sønju bodde da på gården, og det var ikke skiftet mellom dem, slik at de eide og drev alt i fellesskap. Brant mente at det minst var to for mye, og han foreslo at Sønju burde deles mellom de to dyktigste, som etter hans mening var Anders og Ole. Hvis ikke var han redd for at skogen snart ville være alldeles uthugget. [14] Dette rådet ble imidlertid ikke fulgt. Brødrene fikk akkord mot å levere så mye tømmer de kunne de nærmeste årene. I 1680 var det fortsatt Peder Sønjus arvinger som eide og drev gården. [15]
Først i 1686 kunne eiendoms-og gjeldsforholdene avklares, etter at det endelig var holdt skifte etter Ragnhild og Peder [16] Hver av de fire brødrene eide da en part på 3 3/4 lispund. Anders og Ole pantsatte sine gårdparter til Brandt, men de må ha greid å betale gjelden, for de greide å bli sittende med hver sin delk av gården. Den yngste, Torkild, som hadde bosatt seg på Stensrud, solgte derimot sin gårdspart til Brandt.
Også Herlof skrev i september 1686 under på at han fraskrev seg eiendomsretten til sin gårdpart og at han skulle flytte neste vår. Herlof ble imidlertid boende, og dermed ble han stevnet på nytt av Niels Brandt. Gjelden var nå på 113 riksdaler samt en del tømmer, og dessuten ble han anklaget for ulovlig hogst i skog som han ikke lenger.[17] Herlofs forsvarer var hans egen svoger, Hans Riber[18], som forklarte at Herlof hadde vært så aldeles beruset da kontrakten med Brandt ble inngått at han ikke visste hva han skrev under på. Herlof sverget under ed på at så var tilfelle. Brandt kunne legge fram dokumentasjon på alle transaksjoner opp gjennom årene, men da Herlof ble bedt om å legge fram sin kontrabok for retten, forklarte han at den var blitt mistet til vanns da båten hans sank for noen år siden. (Det sies ikke noe om hvorvidt han var edru på det tidspunktet). Brandt kunne også føre mange vitner på at Herlof hadde satt sitt merke på og felt tømmer som ikke var hans. Da tok Herlofs kone (advokatens søster) ordet og spådde at djevelen ville sette sitt merke på Niels Brandt.
Herlof greide altså ikke å holde på sin del av farsarven. Han var blitt, som Niels Brandt uttrykte det under rettssaken, ikke annet enn en husmann på Sønju. Det siste kildene forteller er at han i august 1687 lånte 40 riksdaler av Monsieur Groll, eieren av Hassel jernverk. Da eide han ikke lenger fast eiendom og måtte pantsette buskap og løsøre: «1 broget hest, 1 sort hest, 1 brun brannet ku, 1 rødsiet ku, 1 blodrød ku, 3 sauer, 3 geiter og 1 liten gris, samt inventar og sengeklær.».[19]
Hvor det ble av Herlof Pedersen Sønju etter dette, er uklart. Det virker ikke som han døde på Eiker.

Den videre historien er behandlet i artiklene

Kildehenvisninger

  1. ↑ Ole Georg Moseng: Eikers Historie bind 2, s.323.
  2. ↑ Dette avsnittet er basert på notater fra Jan Fredrik Lysaker Engedahl. Originalkildene bør sjekkes for referanser og flere opplysninger.
  3. ↑ Ifølge 1664-matrikkelen var han 63 år på det tidspunktet.
  4. ↑ I matrikkelen 1661 er det Peder og hans mor Ragnhild Sønnie soom har bygsel til gården
  5. ↑ Ifølge notater fra tingbøkene i Ruuds samling pantsatte Siffuer Watnebryn sin morsarv på to lispund i Sønju til broren Peder for 40 riksdaler (datert 26/11-1655, tinglyst 5/2-1656). Noen år seinere (datert 3/7-1661, tinglyst 14/1-1662) kjøpte han 5 lispund i Nordre Sønju og 1/4 lispund i Amonrud av Lauridtz Siffueersen på Follum (Ringerike), Gunder Toriersen på Saugum (Ringerike) og Olle Lauridtzens barn. I 1668 betalte Peder 76 riksdaler til broren Kjeld Andersen, som bodde i Flesberg, for arven etter begge foreldrene (datert 24/9-1668 og tinglyst 30/11-1668)
  6. ↑ Matrikkel 1661: Sønnie, Peder paaboer schylder - 3 fringer blandkorn, som hans Moder Ragnild Sønnie och hand sielff følger med bøxell. Under gaarden en øde plads, kaldes øde-Sønnie, schylder - 1 fring korn och - 3 kalffschind, der aff følger Peder sielff - 1 fring korn med bøxell, Hauffs Presteboell 1 1/2 kalfschind. Her under 1 ringe saug, schauff til nogen smaae bielcher, och saugtømmer til saugen aff Furrer och Grann. Noch bruges der under Nordre Sønnie Hauffes, schylder til bemte Peder Sønnie och hans Moder, 1/2 fring Korn med bøxell.
  7. ↑ I tingboka (4/7-1664) opplyses det at Peder Sønju på vegne av hustruen, Ragnhild Hellesdatter er i prosess med Lauridtz Hellesen Rachestad om arven etter Ragnhild og Lauridtz'foreldre, Hellef Lauridtzen Rachestad og Helge Audensdatter.
  8. ↑ Han nevnes som 24 år gammel i 1664-matrikkelen. Ifølge kirkeboka var han 60 år da han ble begravd 29/1-1693
  9. ↑ Han nevnes som 17 år gammel i 1664-matrikkelen. Han ser ikke ut til å være begravd på Eiker.
  10. ↑ Ifølge kirkeboka ble Ole Pedersøn Haare begravd 27/11-1698, 50 år gammel.
  11. ↑ Ruuds notater fra tingboka 7/4-1676, da Peder Sønju møtte i retten på vegne av datteren, som var stevnet for manglende betaling av avgift for plassen Grefsrud
  12. ↑ Peder Sønie en ringe beche saug paa sin grdtz eye, huor til jntet tømmer kand bechommes aff Stoerelffuen, ey heller kand om sommeren nogen boer fra førres, er och ringe fald til, er taxeret aarligen at giffue j schatt 10 rdr., och efftersom dend dette aar ehr opbygt, och ey brugt meere end høstflommen, da er der aff oppeborit 5 rdr.
  13. ↑ Peder Synugs, en Ringe beeche Saug kaldet Synug Saug, och bruges aff hand selff, Kand aarligen paa scherris Naar ellers Flomb ehr, och forraad paa Thømmer i det allerhøyste 1 1/2 000 Bord och undertiden langt mindere, saa som ichun 1700. Aff Stor Elffuen kand ingen tømmer bekommis, Mens huis her paa scheris huges udj hans egen thillhørige Odel schauff, Nemblig Synugs schauff, huilche brug ehr och falder heell besuerlig, saa dj bord hand i eth aar paa scherer, kand iche der fra bekommis eller føris, før end i eth andet Aar, Ingen aff Kongens eller Cronens schauffuer her till brugis, belangende Odels bundens schauff, da findis den vell meget at vere udj hugen, dog iche saa, for en tid Lang dermed kand den Ringe brug ved ligholde.
  14. ↑ Ruuds notater fra tingboka 10/2-1674 og 17/10-1676. Det er aktuelt å se nærmere på disse dokumentene.
  15. ↑ Synnie med underliggende Øde Synnie och Synnie Hoff, schylder til Peder Synnies arfuinger som der paa boende er tunge - 1 schippd 2 1/2 lispd., til Prestebolet Kalfschind 3.
  16. ↑ Finnes dette skiftet? Hver av de fire brødrene eide 3 3/4 lispund, til sammen 15 lispund - det betyr at det mangler 7 1/2 lispund og 3 kalvskinn sammenliknet med den skylden som oppgis i 1680. Var dette solgt? Kan Ragnhild Hellesdatter fortsatt være i live og eie noe? Fantes det flere søsken?
  17. ↑ Ruuds notater fra tingboka 21/2-1687.
  18. ↑ Dette må vel være den Hans Hansen Riber som var vertshusholder på Bragernes og som nevnes i Tord Pedersens "Drammen - en norsk østlandsbys utviklingshistorie, del II s.43, i forbindelse med et drap som ble begått i losjihuset hans i 1662
  19. ↑ Ruuds notater: Pantebrev 26/8-1787, tinglyst 15/9-1687
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sønju_før_1686&oldid=2126301»