Sagbruk i Røyken

Forutsetninger skogsdrift og trelasthandel i Røyken.

Skogen og skogsdrift hadde fra gammelt av en dominerende plass i Røyken. Arealer som senere ble oppdyrket var opprinnelig skog. Av bygdas 111 500 dekar, var i 1910-1920 ca. 75 000 dekar skog, i hovedsak barskog. Nesten 69 000 dekar ble regnet som produktiv skog. Beliggenheten ved fjorden ga gode fotutsetninger for transport og salg av tømmer og trevirke. I bygdas vassdrag var det flere vannfall som egnet seg som kraftkilde for sagdrift.

Bruken av skogen var imidlertid også viktig for lokal forsyning av materialer til hus og skipsbygging. Skogen ga ved til lokalt bruk og energi både til lokal industri (teglverk) og til eksport og salg utenfor Røyken. Det var også brenning av trekull med pålagte leveranser til gruver og industri.

Utviklingen av sagdrift.

Kløyving med kiler. Fra gammelt av var ble bord og bjelker laget ved å kløyve stokker med kiler og bearbeide manuelt (telje) hver planke og bjelke.

Oppgangssaga- «flomsaga». Ut på 1500-tallet kom oppgangssaga der man utnyttet lokale vannfall til å drive saga. Oppgangssaga revolusjonerte etter hvert trelasthandelen i Norge, og la også grunnlaget for eksport av trelast i stor skala.

Sagblad fra støpejern til stål. Teknologien forbedret seg og de gamle støpejernsagbladene ble i begynnelsen av 1800-tallet erstattet av sagblad av stål.

Sirkelsager. Fram mot forrige århundreskifte kom sirkelsager i bruk. Disse var langt mer effektive enn oppgangssagene, og mange slike ble bygget om til sirkelsager.

Lokomobiler, forbrenningsmotor og strøm. Samtidig med sirkelsaga kom også såkalte lokomobiler i bruk som drivkraft. Dette var dampmaskiner på 8 – 10 hk montert på stålramme med hjul, noe som gjorde dem flyttbare og man trengte ikke lenger nærhet til lokale fossefall. Dampmaskinen ble fyrt på kapp og restmaterialer fra sagdriftas produksjon. Etter hvert ble lokomobilen erstattet av enten forbrenningsmotor eller elektrisk motor.

Begrensninger og muligheter oppgjennom historien.

Oppsving og kongelig kontroll. Oppsvinget i trelasthandelen gjorde den til et skatteobjekt, og i 1545 innførte kong Christian 3. skatt på skjæring av tømmer. Fra 1587 kom flere innskrenkninger. Flere gårdsbruk etablerte oppgangssager, «flomsager». der vassdragene ga mulighet for det. I 1614 viste skattelistene at det var 17 «flomsager» Røyken. Fra 1616 ble det bestemt at man måtte ha "kongelig privilegium" (tillatelse) for å kunne drive sagbruk.

18 sagbruk i Røyken ble nektet brukt av kongen. I 1624 var antallet «flomsager» økt til 26. Kun åtte av disse tilhørte odelsbønder og fikk tillatelse til å drive videre. De øvrige 18 ble «avdømt», og ble nektet brukt. Rammer for mengden av trelast som kunne produseres var f. eks antall sagblad i saga, når på året det kunne skjæres og hva slags trelast til hvilke markeder.

Det strenge regimet smuldret – teknologien ga muligheter for «gårdssagene». Dette strenge regimet brøt etter hvert sammen, og medførte at trelastprisene og statens skatteinntekter gikk ned. I 1688 ble antallet privilegerte sagbruk kraftig redusert. Eiere av sager uten privilegier kunne heretter kun skjære tømmer fra egen skog til eget bruk. I 1836 var det ifølge opptegninger seks sagbruk i Røyken som kunne «skjære til bygdens behov og/eller for utskiping». De var Stokker, Vear, Åros, Kjekstad, Lingsom og Kjos.

Saga på Morberg en gang på 1950 tallet. Saga var plassert oppe i skogkanten, på den andre siden av vegen i forhold til gården. (Fotograf ukjent – Røyken Historielags billedsamling)

Gårdssagene kom - og forsvant. Et lempeligere regime og den teknologiske utviklingen ga etter hvert nye muligheter for sagdrift i Røyken. Vannfall var ikke lenger en forutsetning, og sammen med sirkelsaga ga dette muligheter til etablering av gårdssager. Fra siste halvdel av 1800-tallet ble flere gårdssager anlagt. Sirkelsag i kombinasjon med dampmaskin, elektrisitet og forbrenningsmotor gjorde dette mulig. Anleggene var gjerne plassert i nærheten av gården der tømmer kunne trekkes fram. Det kunne være enkle anlegg som bare var beregnet for gårdens eget behov, eller de kunne være mer profesjonelle og produsere trelast for salg i det nære markedet. I 1954 var det i ca. 15 sagbruk i Røyken. De fleste var gårdssager som ikke hadde kontinuerlig produksjon. Det var kun noen få rene skogeiendommer og de fleste gårdenes hovedinntekter var nå fra gårdsdriften, ikke skogen. I forhold til en stadig mer effektiv industrialisert trelastproduksjon produksjon, ble det på 1970 -og 1980-tallet ikke lenger lønnsomt å drive de små gårdssagene. En etter en ble de nedlagt eller driften avsluttet. Mange av anleggene ble stående fremdeles noen ti-år før de ble revet. Ved tusenårsskiftet var det bare sagene på Nordbø, Myre og Høvik igjen.

Kommersielle sager og gårdssager i Røyken

Grodalen Sagbruk og mølle 1903. Flomstor foss med store menger bakhon (avkapp) liggende nedenfor saga. (Fotograf ukjent – Røyken Historielags billedsamling)

Huseby og Flaters mobile sagbruk. Her lokalisert på Krokodden mellom Åros og Midtbygda. De tre personene stående til venstre er Hermann Flater, Olaf Flater og Thorvald Flater. De øvrige sju arbeiderne som sitter langs sagbenken er ukjente. Til høyre for de sju arbeiderne som sitter, ser vi en mann som er i ferd med å sette opp (slipe/file) bladet på sirkelsaga. Overbygget over sagbenken er kun bygget provisorisk for formålet. (Fotograf ukjent – Røyken Historielags billedsamling)

Inne i et gårdssagbruk. Sagene var ofte enkle og krevde mye manuelt arbeid. (Fotograf ukjent – Røyken Historielags billedsamling -Blåhellasamlingen)

Ryddige forhold på saga på søndre Nærsnes. Den lå rett bak det som nå er leilighetsbygget Bårsrudveien 2. Saga ble nedlagt i 1981. På 1930-talle ble saga elektrisk, og glødehodemotoren ble flyttet til Promhavn slipp for å drive slippene der. (Foto fra Søndre Nærsnes – Røyken Historielags billedsamling)

Saga på Morberg en gang på 1930 tallet. Det ser kaotisk ut på dette bildet, men herfra ble det levert materialer til eget bruk og for salg. Materialer til Folkets Hus på Slemmestad ble skåret her og det ble levert skipsbyggingsmaterialer til Vollen. (Fotograf ukjent – Røyken Historielags billedsamling)

Follestad-Ødegården. Birger Tuhus kjøpte denne gården på 1920-tallet og bygde etter hvert ei sag ved Setervannsbekken på gårdens eiendom. Han skar for det meste tømmer fra egen skog.

Grette. Tidlig på 1930-tallet bygde Gotfred Grette og Nils Schie saga på gården Grette, vis á vis Kornmagasinet. Saga ble drevet av dieselmotor. Rett etter krigen ble saga flyttet ned på jordet nedenfor tunet. Der sto den fram til den ble revet sist på 1980-tallet.

Grodalen mølle og sagbruk. I Grodalen med et lokalt fossefall, lå forholdene til rette for både sagdrift og mølle. Her har det vært drevet mølle og sagbruk siden oppgangssaga kom på 1600-tallet. Dette var en av de seks registrerte sagene i Røyken i 1836. I 1901 ble det bygget ny sag i Grodalen. Eieren, Christoffer Stokker, drev fra før av mølla på samme sted. Driften her varte fram til 1976.

Gunnerud. På Gunnerud var det også ei gårdssag. Den ble drevet av traktoren på gården.

Hajum og Syltingli. På disse gårdene ble det oppført sager på begynnelsen av 1900-tallet, men det ble skjært lite på disse sagene. Visstnok skal bonden på Syltingli ha lånt sagbladet på Hajum når det skulle skjæres på Syltingli.

Hallenskog. En trelasthandler Langerud fra Drammen kjøpte i 1890-åra eiendommen Halden med 2000 mål skog og etablerte ei lokomobilsag ved dagens Underlandsveien, omtrent ved grensen mellom Asker og Røyken. Den var bare i drift i noen år.

Haug. På gården Haug ble det bygget ei sag på slutten av 1940-tallet. Saga ble drevet av vannkraft, og lå ved bekken mellom Haug og Flater. Opprinnelig ble saga oppført for å skjære materialer til ny låvebygning på gården, men de første materialene som ble skjært der ble solgt til sementfabrikken på Slemmestad. Først da dette var unnagjort ble det skjært trelast til låven.

Huseby og Flaters sagdrift - mobilt sagbruk. Sønner av eierne av gården Flater, Herman, Olaf og Thorvald Flater, drev de første årene etter 1900 et mobilt sagbruk. Med lokomobil som kraftkilde utnyttet de teknologien til å lettere å kunne flytte anlegget rundt i bygda etter behov. Når anlegget var i drift, ga det arbeid til 8-10 mann.

Hyggen. Saga i Hyggen ble anlagt av Bernhard Thorsrud på tuftene etter Hyggen Teglverk, som brant ned i begynnelsen av 1920-tallet. Etter krigen kjøpte John Bakken saga, bygde den om og anla også en kassefabrikk i tilknytning til denne. Trelastbedriften Furutre A/S ved Odd Wernersen kjøpte opp bedriften i 1964 og drev saga fram til den sklei til sjøs som følge av et kvikkleireras i 1978. Mye materialer ble reddet og de etablerte i løpet av kort tid et trelastutsalg på Reistad. Furutre A/S startet opp igjen på Auvi, men gikk konkurs i 1983.

Kjekstad. Den første saga som var i drift på Kjekstad dateres til 1624. I nyere tid har det vært drevet sagbruk, høvleri og anlegg for trykkimpregnering der fram til 1983, da sagbruket ble revet og lokalene omgjort til en trelast- og byggevareforretning.

Kjekstadskogen. Andreas Rype fra Lier satte opp ei sag på delet mellom Haukelia og Kjekstad rundt forrige århundreskifte for å skjære tømmer som han skulle kjøpe på rot fra Kjekstad. Materialene skulle han selge til Bølstad Teglverk, som var under oppføring. Teglverket gikk imidlertid konkurs året etter, og Rype fikk hverken betalt for skurden eller betalt Kjekstad for tømmeret.

Morberg. På andre siden av hovedveien vis á vis våningshuset på Morberg bygde daværende eier av gården, Bjørnulf Morberg, tidlig på 1920-tallet ei gårdssag drevet av parafinmotor. Denne ble senere erstattet med en elektrisk motor. Her skar man hovedsakelig tømmer fra egen skog i tillegg til noe leieskur i form av eik i spesialdimensjoner til båtbyggeriet i Vollen.

Nedre Høvik. Denne saga ble opprinnelig oppført på Høvikvollen av tidligere eier av gården, Jens Høvik. Hans sønn Kristian flyttet den til nåværende plassering nærmere gården i 1935. Opprinnelig ble den drevet av en parafinmotor, men på slutten av 1930-tallet ble denne erstattet med en dieselmotor. Mot slutten av 1970-tallet gikk man over til elektrisk drift. På 1960-tallet ble også tykkelseshøvelen fra det nedlagte båtbyggeriet i Vollen installert i forbindelse med sagbruket

Nord-Bø. I 1935 oppførte eieren av gården Nordre Bø, Martin Bøe, ei sag på gården. Saga ble først drevet av en dieselmotor. Etter krigen var det stor etterspørsel etter trelast, og mye leieskurd, både fra Røyken og Asker, ble skjært på denne saga. I 1952 gikk man over til elektrisk drift, og på 1980-tallet ble saga bygget om og utvidet med et høvleri. Saga ble lagt ned midt på 1980-tallet, mens høvleriet var i drift til begynnelsen av 1990-tallet.

Slemmestad. Tidlig på 1900-tallet ble det oppført ei sag som skulle dekke sementfabrikkens behov for trelast ved dagens Vaterlandsveien. Den ble senere flyttet lenger inn på fabrikkområdet, og ble først nedlagt i 1970

Spikkestad. Tidlig på 1940-tallet bygget gården Oddevald ei sag like ved dagens «Oldtidsveien» på Spikkestad. Der ble det skåret til gårdens eget bruk samt noe leieskurd. Også på Lille Rud ble det satt opp ei sag.

Søndre Nærsnes. Adam Baarsrud anla på 1920-tallet ei sag der hvor parkeringsplassen for leilighetsbygget Baarsrudveien 2 ligger i dag. Den ble først drevet av en lokomobil, senere med glødehodemotor og på 1930-tallet gikk man over til elektrisk drift. På denne saga skar man mest fra egen skog, men tok også en del leieskur. Sagbruket ble nedlagt i 1981, og saga sto til nedfalls noen år før den ble revet.

Øvre Myre. På øvre Myre står den gamle gårdssaga fremdeles helt inntil Sogneprest Holsts vei nordøst for tunet på gården. Tidligere eier av gården, Kristian Lahell, drev denne saga med skjæring av tømmer fra egen skog samt noe leieskur.

Kilder:

Røyken, Bygda og menneskene 1840-1940, Terje Martinsen

Røyken bygd før og nu, Killingstad 1928

Røyken Historielags billedsamlinger

Røyken Historielag årbok 2010 - Terje Martinsen

Avisarkiv - Drammens tidene og Buskerud blad