Sakkerhusene ved Kongsberg sølvverk

Sakkerhusene ved Kongsberg sølvverk ligger i Saggrenda, sju km fra Kongsberg sentrum, like ved hovedinngangen til gruveområdet. Ordet ”sakkerhus” er en forvanskning av det tyske ”Zechenhaus”. Det kommer av ”Zeche”, som betyr ”gruve”. Det var tyske bergmenn som tok ordet med til Norge og Kongsberg. Det norske ordet bergstue har også vært brukt om husene. Norsk Bergverksmuseum driver i dag turisttrafikk i noen av gruvene og bruker også Sakkerhusene.

Sakkerhusene hadde opprinnelig tre hovedfunksjoner. De var oppholdsrom for arbeiderne, kontor for stigeren (gruvesjefen) og materiallager.

I motsetning til i Tyskland, ble sakkerhusene på Kongsberg allerede fra tidlig på 1800-tallet brukt til overnatting, da mange av arbeiderne bodde langt unna. De eldste og minste sakkerhusene var i tømmer og delt i to rom: et stort folkerom og et mindre, låsbart stigerkammers. I kammerset ble den rikeste sølvertsen oppbevart og stigeren hadde kontor, hvor han førte regnskap over arbeidet. Vinduet i dette rommet var sperret med jernkors for å forhindre innbrudd. En fortegnelse fra 1648 nevner i alt åtte sakkerhus.

I 1770, da virksomheten ved Sølvverket var på topp, er det anslått et antall på rundt 100 sakkerhus i hele gruveområdet.

Det finnes detaljerte opplysninger om husene til Sølvverket. Sakkerhuset ved Prinsesse Louises gruve ved Vinoren i Svene er omtalt i 1733. Det var laftet og hadde tre rom. Det ene hadde åtte vinduer, en jernkakkelovn, et langbord, tre benker og ni ”Kiste-benker” (matkister?). Det andre rommet hadde fire vinduer, et rundt bord og fire benker. Materialkammerset hadde låsbar dør og to vinduer med jerngitter. Ovenpå var det loft.

Ukependlere

Sølvverket ble nedlagt i 1805, men gjenopptatt i 1816. Da var det et sterkt ønske om å forbedre og effektivisere driften. Bl.a. ble det bestemt at arbeiderne skulle bli ukependlere, for at kreftene kunne utnyttes bedre til selve arbeidet og ikke den lange arbeidsreisen. Sakkerhusene ble nå tatt i bruk til overnatting. Det var trange og uhygieniske forhold i sakkerhusene, hvor arbeiderne oppholdt seg fra de kom fra arbeid i 4-tida om ettermiddagen til de sto opp i 4-tida om morgenen. De sov i trekøyer, såkalte ”husker”, opphengt i jernstenger oppunder taket. Ellers satt de for det meste på matkistene. Sammenliknet med dagens arbeidsliv var forholdene ved Sølvverket selvfølgelig dårlige, men vurdert ut fra sin tid var det godt å være arbeider her. Helt fra 1600-tallet fantes sosiale ordninger som sykelønn og pensjoner, og fra 1770-åra var det mulig å kjøpe matvarer til lave priser. Arbeidet var sikkert, og det var få konflikter.

I 1860-åra begynte planlegging av et stort sentralt anlegg med bl.a. sakkerhus ved Christian 7. stoll. Etter store sølvfunn i slutten av 1820-åra var det lenge gode tider, og Sølvverket kunne bruke store ressurser til bl.a. byggevirksomhet. Planering og oppføring av grunnmurer ble gjort i 1867. Arkitekt Georg Andreas Bull ble engasjert i 1868. Han arbeidet som stadskonduktør (byplansjef) i Christiania, og hadde tegnet blant annet Vestbanen og Østbanen.

De nye sakkerhusene skulle bestå av i alt tre bygninger: Østre og Vestre bergstue og Mellombygningen. De var bygd rundt et tun, med de to bergstuene lagt speilvendt tvers overfor hverandre, med Mellombygningen på tvers i den øvre enden.

Østre bergstue ble tømret opp i 1868, innredet med piper, skorsteiner, brannmurer og noe himlinger og golv neste år. Innredningen var ferdig i 1871, og ved årsskiftet 1871-1872 sto huset ferdig til innflytting. Vestre bergstue ble reist i 1869, og Mellombygningen, som nå ble kalt Kontorbygningen, i 1873. Hele anlegget var ferdig i 1874. Det finnes detaljerte lister over materialforbruk, og også hvilke farger som ble valgt. Hvem som utførte arbeidene er også kjent. Noen endringer ble gjort i forhold til Bulls tegninger. Husene ble stående med synlige tømmervegger, ikke panelt som planen opprinnelig var. De var også tenkt tekt med skifer, og ikke med teglstein. Sakkerhusene har elementer fra sveitserstilen: åpne verandaer foran inngangene, arker og stort takutstikk med profilerte åser og sperrer. De høye vinduene med småruter og de okerfargete tømmerveggene gir bygningene sin spesielle karakter.

Sov i ”husker”

Det vil vel interessere de fleste å vite hvor mange som bodde i sakkerhusene. Eldre tegninger viser at hver bergstue hadde to store saler for 60 mann i første etasje, og to mindre saler for 30 mann i annen etasje. I tillegg var det fire mindre rom for stigere og kjøkken. Totalt ble det da plass til over 360 mann i de to bergstuene. Innredningen var ganske lik den i de eldre sakkerhusene. Arbeiderne sov i ”husker” opphengt i tau. De hang så høyt at det var fri passasje under. Ellers var det langbord og arbeidernes matkister som ble brukt som benker. Maten ble varmet i ei grue i et mindre rom. Noe som kanskje forbauser oss er at det var ventilasjonssystem som sørget for passende temperatur, særlig om natta.

Ominnredning

I 1890-åra ble det etter hvert færre som bodde i sakkerhusene. Syklene var kommet i vanlig bruk, og det ble lettere å komme seg til arbeidsstedet. I den forbindelse ble det bygd et sykkelhus i området. På samme tid ble uthuset ombygd til bl.a. bryggerhus og det ble satt opp en ny privetbygning. I 1911 skjedde en større ominnredning. Køyene ble erstattet av jernsenger, og det ble lagt inn varmt og kaldt vann og dampsentraloppvarming.

Mellombygningen var opprinnelig ment som oppholdsrom for arbeiderne, men var til å begynne med kontor. Fra 1880-åra ble den tatt i bruk som forsamlingslokale, og kalt Blåstua etter den blåmalte storsalen. Her var siden leserom for Sølvverksarbeidernes boksamling, og det ble innredet sykestue i et annet rom. Fram til 1907 stelte arbeiderne maten sjøl. Da ble det kjøkken med ansatte kokker i Vestre bergstue.

Fredet

Etter Sølvverkets nedleggelse i 1958 ble sakkerhusene solgt til en privatperson, men forutsetningen var at de skulle bevares. Forfallet hadde satt inn, og i 1987 ble sakkerhusene fredet etter kulturminneloven. I perioden 1990-1992 ble det foretatt en gjennomgripende restaurering, som et stort samarbeidsprosjekt med flere instanser involvert. Bergverksmuseet overtok sakkerhusene i 1993 og bruker dem som en del av sin museumsvirksomhet.

Kilder og litteratur

• Berg, Bjørn Ivar: Sakkerhusene til sølvverket – og G. A. Bull. Særtrykk av årbok 1994 for Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.