Samisk runekalender
Samisk runekalender (pitesamisk rijbmo, lulesamisk rijmmo, nordsamisk riibma), også kalt skivekalender, er en betegnelse på en type primstav som har vært brukt i samiske områder.
De samiske kalenderne likner andre typer evighetskalendre i den forstand at dagene er avmerket med streker eller runer, og høytider og merkedager med ulike symboler. Men den samiske typen er ikke formet som staver eller brett, men er mindre og sammensatt av flere langsmale skiver festet sammen på langsidene som en bok. De fleste er laget av horn, ben eller bjørk. Hver skive har vanligvis én måned per side, slik at en med seks til sju skiver får en 12- eller 13-månederskalender. (En lignende kalender har også blitt brukt i deler av Sør-Sverige, men da bundet sammen på kortsiodene.)
Da Ingalill og John Granlund gjorde den første overgripende studien av det de kalte "lapska kalendrar" i 1973, fant de fram til tjuesju evighetskalendre fra svensk område som kunne klassifiseres som samiske. Av disse var sju strekkalendre, tolv runekalendre uten gyllentall, og tre av kalenderne var firkantede runestaver[1]. På norsk side har Audun Dybdahl undersøkt en samisk skivekalender som i dag befinner seg i NTNU Vitenskapsmuseet (T132). Den har 13 utskårne sider, hver med fire uker á syv dager - i samisk tidsregning har gjerne året 13 måneder.[2]
Kjennetegn ved samiske evighetskalendere
Granlund og Granlund mener å påvise at de samiske runekalendrene vitner om tidlig katolsk misjonsvirksomhet, samtidig som de har spor av førkristen samisk tradisjon.[3]
På samme måte som de norske primstavene og de svenske runkalenderne har de samiske vært gjenstand for tidlig antikvarisk interesse. Disse første samlerne var lite interessert i å dokumentere produksjon og bruk, og vi har derfor oftest lite informasjon om geografisk opphav for hver enkelt gjenstand i museenes samlinger. Likevel kan hva slags merkedager som er avbildet ofte gi en pekepinn på hvilket område av Skandinavia kalenderen er fra. Som andre evighetskalendre i Norden har samiske kalendre avmerket katolske helgener,[4] og de har ofte avmerket både typisk «svenske», «norske» og «finske» merkedager. De har bare sjeldent avmerket de (sør)norske helgenene Sankt Hallvard og Sankt Sunniva.[5] På kalenderen i Vitenskapsmuseet på NTNU er for eksempel både Sankt Olav, den svenske helgenkongen Erik og den finske helgenen Henrik markert. I tillegg er to dager viet jomfru Marias mor Anna, en helgen som har vært viktig i det samiske samfunnet.[6] Dette går igjen på flere av de samiske runekalendrene: tretten av de tjuesju kalendrene undersøkt av Granlund har to dager for Anna. Hun har vært tolket som en refleksjon av Máttaráhkká, en modergudinne i samiske trosforestillinger, og som en beskytter blant annet av gravide kvinner.[7]
Samiske kalendre har stort sett starta en gang mellom 16. og 24. desember, det vil si omkring vintersolverv.[8] Dette skiller dem altså fra andre norske kalendre som vanligvis har en vinterside og en sommerside, og fra andre evighetskalendere som følger borgerlig tidsregning og begynner 1. januar. Siden de samiske kalendrene stort sett ikke hadde gyllentall, i likhet med de fleste norske primstaver, måtte de hvert år kalibreres med årets søndagsbokstav, informasjon om skuddår og bevegelige helligdager. Det ser ut til at samene derfor ventet med å bytte søndagsbokstav til etter julehelgene da de hadde vært til messe.[9]
Bruk av runekalenderne
Det er mye vi har få kilder til og ikke kan vite om den praktiske bruken av evighetskalenderne. Men det finnes enkelte kilder som peker på at runekalenderen var i aktiv bruk for å holde orden på både kirkelige høytider og det nomadiske livets flyttinger. Granlund siterer Pehr Högström, prest i Gällivare på midten av 1700-tallet:[10]
Ibland de wetenskaper Lapparna i dageligit bruk hafwa mäst nödige, är jämväl Tideräkningen, i anseende til deras Marknadstider, Kyrkofärder, flyttningar och annat sådant, hwar wid de hafwa nödigt at weta wissa terminer och årstider. I sådana mål hjelpa de sig fram med Runstafwar eller Rime, dem de bruka för Almanach... | ||
Flere har påpekt at utformingen av de samiske evighetskalendrene gjør at de er mer portable - de er mindre og lettere enn flere av de norske primstavene og de svenske runekalendrene. Dette har støtte i noen av de få eldre opptegnelsene: Eirikr Magnusson skriver i 1877 om en av de samiske runekalendrene i italienske samlinger at han har blitt fortalt at den opprinnelige eieren bar kalenderen med seg.[11]
Referanser
Kilder
- Eiríkr Magnússon. «A runic calendar found in Lapland in 1866 : communicated to the Cambridge Antiquarian Society, March 20, 1877.» i Cambridge Antiquarian Society's Communications ; IV:1. Cambridge MA, 1877 (Scanna utg. av særtrykk på Archive.org)
- De Vivo, Erika 2024. Of Goavddis and Runic calendars. Sámi artefacts in Cardinal Borgia’s late eighteenth-century collections. Nordisk Museologi Vol 36 No 1.
- Dybdahl, Audun 2010. «Samisk skivekalender», i Spor 2 / 2010.
- Dybdahl, Audun 2011. Primstaven i lys av helgenkulten. Tapir akademisk forlag.
- Gaup, Astrid Turi 1999. Luonddumearkkat. Davvi Girji OS
- Granlund, Ingalill och John. Lapska ben- och träkalendrar. Stockholm : Almqvist & Wiksell, 1973. ISBN 9789120041476
- Kleppe, Else Johansen 2012. Gendered Sámi Childhoods: Traditions in the Lule Sámi Region 1100–1950. Childhood in the Past, 5:1, 70-95, DOI: 10.1179/cip.2012.5.1.70
- Rasmussen, Siv 2016. Samisk integrering i norsk og svensk kirke i tidlig nytid. - En komparasjon mellom Finnmark og Torne lappmark. Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT.