lokalhistoriewiki.no

Sandefjord gasværk

Sandefjord gasværk var i drift fra 1912 til 1949. Det lå i daværende Prinsens gate (nåværende Bugårdsgata) i Sandefjord og i nærheten av dagens brannstasjon (2025).

Bakgrunn

På begynnelsen av 1800-tallet begynte man i Storbritannia å bygge gassverk til belysningsformål. Fra 1840-årene ble det også brukt i kokeapparater.

I Norge kom gassverker i drift 30-40 år senere enn i Storbritannia. Det første gassverket var Christiania Gasværk som kom i 1848. I perioden 1848 til 1984 har det vært 17 norske gassverk, deriblant Sandefjord Gasværk.

Den såkalte «bygassen» eller «lysgassen» som den også ble kalt, ble laget ved tørrdestillering av kull ved 1100 grader C i lukkede beholdere. Gassen ble ledet over i et kjøletårn og renset før den ble sendt ut i et rørnett til abonnentene. Restprodukter var koks, tjære og kjemikalier.

Etableringen

A/S Sandefjord Gasværk ble stiftet 15. april 1912 med en aksjekapital på 180.000 kroner. Byggingen av gassverket og ledningsnettet sto det tyske firmaet Carl Francke i Bremen for.

Gassverket ble satt i drift 11. november 1912, og de første 3-4 årene var det driftet av det tyske Pachtgesellschaft von Gas und Wasserwerken, Bremen.

  • Sandefjord gasværks beliggenhet

  • Gassverket

  • Direktørboligen

Hvordan produsertes gassen?

Gassen ble produsert ved å varme opp kull til over 1100 grader C. Prosessen var at man la kull i horisontale «retorteovner» som var underfyrte i et brennkammer. Kullet i «retorteovnen» brant ikke med oksygen, men den sterke varmen fikk kullet til å avgi gass. Kullet ble til koks og denne ble raket ut og solgt.

Fra «retorteovnene»  gikk gassen til rensing og pumpet ut til gassklokken for senere å bli sendt ut gjennom rørledningssystemet til abonnentene.

Driften av gassverket

I den første tiden var man veldig aktive med å markedsføre bruk av gass til husholdningen, oppvarmingen og belysningen. Det ble holdt kurs for befolkningen der det ble framhevet hvor bra maten ble med gass, og at prisen på gass var gunstig.

Drahjelp fikk man også fra kommunens side da bystyret bl.a. bestemte at kirkens nye oppvarmingsanlegg skulle baseres på gass. I tillegg opplevde folk i Sandefjord at det stadig vekk var strømbrudd, og at gassen var mer pålitelig. Gassverket fikk derfor en god start, og allerede etter ett års drift hadde man 900 abonnenter.

Kullet til framstillingen av gassen, kom med båter til Sandefjord fra Tyskland og England. Det kunne i perioder være vanskelig å få tak i nok kull og prisene varierte mye. Under 1. verdenskrig var det så vanskelig at man måtte bruke både ved og torv i tillegg til kull for å holde gassproduksjonen i gang.

Som et eksempel på forbruket av kull, kan det nevnes at man brukte ca. 1.300 tonn i 1931. Dette ga en gassproduksjon på 383.000 kbm., koksproduksjon på 17.00 hl og en tjæreproduksjon på 52.600 kg. For dette året var det montert 704 målere og 452 automater.

Etter andre verdenskrig begynte man å diskutere nedleggelse av gassverket. Materiellet begynte å bli slitt og rørledningene dårlige. I tillegg hadde elektrisiteten fått en meget sterk posisjon.

Derfor besluttet styret i A/S Sandefjord Gasværk den 14. februar 1949 å anbefale overfor bystyret å nedlegge driften ved gassverket fra 1. mai 1949. Dette ble det tilslutning til, og Sandefjord Gassverk ble nedlagt etter mer enn 45 års drift.

Kilder/Referanser


  Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sandefjord_gasværk&oldid=2560094»