Sandnesgauk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sandnesgauk er et blåseinstrument, gjerne laget av keramikk. Den norske produksjonen av leirgauker er knyttet til den rike pottemakertradisjonen vi finner i Sandnes i Rogaland. I løpet av 1800-tallet ble formen på gauken utviklet til slik vi kjenner den i dag, som Simon Pottemaker sin ”Sandnesgauken”.

Sandnesgauken er sentral i Sandnes sitt kommunevåpen. Vedtatt 1972

Sandnes har Sandnesgauken sentralt i sitt kommunevåpen. Kommunevåpenet ble vedtatt i 1972.

Historien bak gauken

Det verserer to ulike teorier om Sandnesgaukens forbilde og opphav. Trolig er historien som forteller at Sandnesgauken er knyttet til Simon Asbjørnsen, seinere kalt Simon Pottemaker, den korrekte. Den er iallfall den mest kjente og brukte historien. Han Simon kom roende fra Haustveit i Hardanger til Sandnes som ung gutt for å gå i læra hos pottemaker Hermann Zimmermann. Zimmermann var sønn til den første pottemakermesteren, Christoffer Zimmermann ved Gamlaværket, anlagt i 1783. Han brakte med seg tysk/svensk potteritradisjon til Sandnes.

Simon Pottemaker skapte etter hvert sitt eget potteri ved navn Sandnæs potteri. Her satte han i gang en storstilt produksjon av Sandnesgauken, og står også bak videreføring av potteritradisjonen helt fram til i dag. Hans etterkommere arbeider fremdeles som pottemakere i byen. Ruth K. S. Gundersen er 7. generasjon pottemaker i familien og har sitt verksted og utsalg i Langgata. Hun har som første ledd tatt fagbrev innen pottemakerfaget med nettopp Sandnesgauken som spesialitet.

Den andre teorien er mindre utbredt og går ut på at Sandnesgauken kom til Sandnes via tyske teglverksarbeidere fra Altona/Hamburg.

Gauken utvikles

Flere land har leirfløytetradisjoner. De fleste av disse fløytene har det fellestrekk at de har en fugl eller et dyr som forbilde i utformingen. Den første kjente type gauk i Sandnes har likhetstrekk med en svensk type. Sandnestypen hadde lang hals, som på en gås, men i motsetning til den svenske typen har den lydleppen på undersiden. Utviklingen av den opprinnelige formen ved å legge ”halsen under vingen” og lydleppen oppe på ryggen, gjorde det mulig å bære gauken i en snor rundt halsen. På den måten var det mindre sjanse for at den skulle brekke.

Bruksområder

Gaukene gjorde nytte for seg når skipene med potter og urner kom til kai ved byer og tettsteder. De ble delt ut til ungene, som lekte seg med å blåse i dem. Dette signalet opplyste handlelystne om at skipet med handelsvarene lå til kai, og var følgelig en kreativ måte for pottemakerne å markedsføre seg på. En Sandnesgauk kan benyttes til å lage fire forskjellige toner, og den såkalte gaukegalen sies å være særskilt lett å få til.

Nå til dags benyttes gauken ofte som pyntegjenstand.

Ellers kan det være morsomt å merke seg at en person fra Sandnes gjerne kalles en Sandnesgauk.

Tidfesting av gauken

Det er vanskelig å datere de eldste gaukene, men man antar at den eldste typen kan ha blitt laget fra rundt 1790. Simon Pottemakers gauk, som vi kjenner som Sandnesgauken, kan imidlertid tidfestes til rundt 1840 ved grunnleggelsen av Sandnæs potteri.

Overtro

Leirgauken ble lenge ansett som beskyttelse mot onde makter. Dette varte helt opp til nyere tid på landsbygda sørover i Europa. Da produksjonen økte og gauken ble et vanlig leketøy for barn, ble den etter hvert mer sett på som en leke, og mindre som symbol på gammel overtro.

Et symbol på Sandnes

Sandnesgauken er i sin nåværende form noe eldre enn byen Sandnes. Den representerer byens leirindustri, og er noe enestående som ingen andre norske byer har i sin tradisjon. Den har i alle år bidratt til å gjøre byen kjent.

I 1951 vant frimerkedesigner Johannes Haukland konkurransen om å finne et byvåpen til Sandnes. Sandnesgauken som byvåpen ble offisielt godkjent i 1972, og framstår i dag som et kjent og kjært byvåpen for Sandnes.


Kilder

  • Sandnes kommune: Sandnesgauken, publisert på Sandnes kommunes hjemmesider 23.02.2011. Besøkt 22.08.2019
  • Simonsen, Tor M: Lyd i leire : historien om Sandnesgauken. Rocon, 1995. ISBN 8291008116. Digital versjonNettbiblioteket