Setegård
Setegård er ordet for en gård som var bosted for en adelsfamilie, og som det var knytta privilegier som skatte- og tiendefrihet til. Opprinnelig var en setegård det samme som en herregård, men etter avskaffelsen av adel har herregård også blitt brukt om spesielt store og rike gårder.
Det er uklart når setegårder ble innført som konsept i Norge. I 1277 fikk lendmenn og skutilsveiner skattefrihet for seg selv og to medlemmer av husholdet, mens vanlige hirdmenn fikk fritak for seg selv og ett husholdsmedlem. På det tidspunktet var skattefriheten altså ikke knytta til en setegård. Muligens kan de knyttes til en rettarbot fra Håkon VI Magnusson (enekonge 1358–1380). Der ble det forutsatt at riddere og andre av høy rang hadde en «hofgardh», som kan være det samme som en setegård. I middelalderen var det nokså få gårder som fikk status som setegård i Norge, mens det i Sverige og Danmark var langt mer vanlig.
Etter reformasjonen fikk adelen tydeligere og mer omfattende privilegier. Formelt fulgte skattefritaket fortsatt en person, men det hadde i praksis blitt knytta til setegårdene. Hver adelsfamilie kunne ha flere setegårder. I 1639 ble det stramma inn i regelverket, slik at bare de gårdene som det faktisk bodde adelsfolk på, og om i minst 40 år hadde vært ansett som setegårder, fikk privilegier. En regner at det var omkring 100 setegårder innafor Norges nåværende grenser på det tidspunktet. Rundt halvparten av disse lå rundt Oslofjorden. Året 1639 ble viktig, for i 1682 ble det bestemt at dette skulle være kvalifikasjonsgrensa for setegårder.
Etter 1800 ble skattefriheten innskrenka, og adelsloven av 1821 fastslo at skattefriheten ville bortfalle ved eierens død. Det var da bare omkring 25 setegårder igjen i Norge, hvorav noen få hadde kommet til etter 1660 gjennom kongelig bevilling.
Se også
Kilder og litteratur
- Setegård i Norsk historisk leksikon.