Håkon VI Magnusson

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Håkon VI Magnusson
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 13431380
Fødselsnavn: Håkon Magnusson
Fødselsdato: 1340
Fødested: Sverige
Bortgang: 1380
Dødssted: Oslo
Foreldre: Magnus VII Eiriksson og Blanca
Ektefelle(r): Margrete Valdemarsdatter
Barn: Olav Håkonsson

Håkon VI Magnusson (født 1340 i Sverige, død 1380 i Oslo) var Norges konge fra 1343 til sin død i 1380. Han var også konge av Sverige 1362 til 1364. I åra fra hyllingen til han ble myndig i 1355 var han samkonge med faren Magnus VII Eiriksson, og mellom 1355 og farens død i 1374 styrte Magnus deler av landet. Mora var Blanca av Namur, som var belgisk grevedatter.

Magnus Eiriksson var konge av både Norge og Sverige. Han ga sin eldste sønn Erik kongsnavn i Sverige, mens Håkon fikk kongsnavn i Norge bare tre år gammel. Bestemmelsen om at Håkon skulle ha kongsnavn ble kunngjort på et riksmåte i 1343[1], mens hyllinga fant sted på Båhus slott den 17. juli 1344[2]. Håkon fikk en del av Norge som Magnus' samkonge. Dersom han døde før faren ville Erik ta over kongemakta i Norge. Ettersom Håkon bare var et lite barn da dette skjedde var det i praksis faren som var enekonge i Norge. I 1355 var Håkon blitt femten år gammel og myndig, og brev fra denne tiden antyder at han da tok over, men hadde et tett samarbeid med faren i enda noen år, og opptrer alene som konge først i 1358 da han fornya Oslo bys privilegier[3]. Formelt sett ble landet delt mellom de to. Magnus fikk beholde Tunsberg fehirdsle med Skienssysle, dronning Blancas morgengavelen Borgarsysle og det meste av Båhuslen[4], samt trolig Hålogaland, Jemtland, Herjedalen og skattlanda, i det minste Island. Økonomisk betydde dette at Magnus ble sittende med en betydelig del av rikets inntekter. Dette må ha gjort situasjonen vanskelig for Håkon, for landets økonomi var svært dårlig etter at svartedauden hadde herjet noen få år tidligere. Pesten hadde forøvrig gjort enkelte ting lettere for Håkon også, for stormennene var svekket, og det ser ut til at samarbeidet mellom stormenn og konge gikk bedre nå enn tidligere. Kirken hadde også blitt rammet hardt, så heller ikke der var det noen trang til konflikt.

I Sverige stilte Erik Magnusson seg i spissen for et stormannsopprør mot Magnus i 1356. Det kom til forlik året etter, der Håkon fikk en sentral plass og kunne kalle seg Sveriges fyrste. Det drøyet med å gjennomføre bestemmelsene i forliket, og Erik døde allerede i 1359, før alle problemer var løst. Magnus ble da avsatt, og Håkon ble valgt til ny konge. Først i 1362 ble dette satt ut i livet ved kongehyllinga i Uppsala.

I 1359 ble Håkon trolova med den seks år gamle datteren til danskekongen Valdemar Atterdag, Margrete Valdemarsdatter[5]. Dette var en del av en allianse med mange forgreninger og trolovinga ble på et tidspunkt brutt, men den 9. april 1363 gifta de seg. I mellomtiden hadde det vært en rekke problemer i Sverige, og svenske stormenn lette på ny etter et kongsemne. De kontakta Albrekt II av Mecklenburg, som var gift med Eufemia Eiriksdotter, Magnus' søster. Deres sønn Albrekt den yngre ble hylla som svensk konge i 1364. Magnus og Håkon var involvert i den svenske innbyrdeskrigen i en tid, og i 1365 ble Magnus tatt til fange etter slaget ved Gata i Värmland. Han ble sittende i fangenskap i seks år. Håkon hadde fortsatt kontroll over deler av det vestlige Sverige, og han hadde støtte fra en del stormenn. I 1371 så det ut til at han skulle klare å ta Stockholm, men forsøket mislyktes. Det ble inngått en fredsavtale, og det eneste Håkon fikk ut av den var at han fikk kjøpe fri faren[6]. Løsesummen var stor, hele 12 000 mark sølv, som var mer enn statsinntektene for et helt år. Magnus kom tilbake til sin del av Norge, og druknet tre år senere i Bømlafjorden.

I perioden Håkon kjempet for å få tilbake Sverige og faren ble norsk utenrikspolitikk harmonisert med den danske. Dette var spesielt vanskelig ovenfor de tyske kystbyene med Lübeck i spissen, som var organisert i Hansaforbundet. I 1367 hadde dette forbundet gått fra å være en løs sammenslutning for handelsmenn med felles interesser til å bli nærmest en egen stat, og forbundet erklærte krig mot både Valdemar Atterdag og Håkon Magnusson. Det hadde ved krigsutbruddet allerede vært flere sammenstøt, som de i Bergen i 1365 og 1366. En våpenhvileavtale ble inngått i 1368, og i 1370 ble det undertegna en fredsavtale for fem år.

Da Valdemar Atterdag døde i 1375 førte det til nye komplikasjoner. Hans datter Ingeborg var gift med Henrik av Mecklenburg, broren til Albrekt den yngre av Sverige. Både Ingeborg og Margrete krevde tronen gjennom sine sønner. Margrete fikk sin vilje, og i 1376 ble Olav Håkonsson valgt til konge av Danmark. Hansaforbundet forholdt seg nøytrale, og som takk for dette fikk de samme år stadfesta alle de privilegier de tidligere hadde hatt[7].

Mot slutten av sitt liv hadde Håkon fortsatt ikke gitt opp håpet om å vinne tilbake Sverige. I mars 1380 kalte han ut leidangen i Sogn[8]. Det ser ikke ut til at det ble noe av dette, for Håkon døde i Oslo på sensommeren 1380. han ble gravlagt i Mariakirken.

Etter Håkons død ble sønnen Olav konge av Norge, i tillegg til at han som nevnt allerede var konge av Danmark. Dette banet veien for en mer stabil og permanent union. Håkons dronning, Margrete, ble syv år senere dronning av både Norge, Danmark og Sverige som gikk sammen i Kalmarunionen.

Referanser

Kilder