Matrikkel
Matrikkel betyr 'liste', fra latin matricula. Det kan brukes om mange forskjellige lister, men i Norge brukes det særlig i forbindelse med oversikter over grunneiendom. Dagens matrikkel er basert på at alle eiendommer er ført opp i topografisk orden, og idetifiseres med kommunenummer, gårdsnummer og bruksnummer. Den opprinnelige hensikten med en eiendomsmatrikkel var å kunne kreve inn skatter og avgifter. Etter hvert fikk den også andre funksjoner, som å dokumentere eiere, heftelser, servitutter og annet. Matrikkelen ble et rent eiendomsregister, men den spiller fortsatt en rolle i forbindelse med fastsetting av eiendomsskatt.
De eldste matriklene
I middelalderen ble det ført jordebøker, som strengt tatt også er eiendomsmatrikler. Men det var først på 1600-tallet at man tok i bruk ordet matrikkel. Man hadde da i økende grad mista oversikten, og det hadde blitt stadig større avvik mellom utlikningsgrunnlag og faktisk skatteevne. Skattematrikkelen 1647 skulle bøte på dette, gjennom en fullstendig oversikt over eierforhold, landskyld og bygselrådighet.
For å kunne holde orden på matrikkelen over tid, ble Landkommissariatet oppnevnt i 1661. All eiendom skulle registreres, og kommisjonen skulle komme med forlag om ny matrikkel. Det viste seg å ikke fungere, så i 1665 ble det utnevnt nye matrikkelkommisjoner. Nå skulle skatteevnen vurderes på hvert enkelt bruk, og man skulle hente inn opplysninger om skog, husdyrhold, utmark og annet som påvirka skatteevnen. Denne matrikkelen ble i all hovedsak stående uendra til 1836. Dette skjedde til tross for at den var unøyaktig fra starten av, og at skjevhetene bare vokste over tid. Først i 1802 ble det gjort en korrigering gjennom jordavgiften; matrikkelen ble ikke endra, men jordavgiften fungerte som en justering av utlikninga.
Matrikkelskylda ble angitt i landskyldvarer, men man regna om alt til de tre kategoriene tunge (mel/korn), smør og fisk.
Forarbeidet 1723
Det ble gjort et forsøk på å lage en ny matrikkel i 1720-åra. Men den ble trukket tilbake, og eksisterer som matrikkelforarbeidet 1723. Det eneste som ble tatt inn i matrikkelen fra dette var skyldsetting av nyrydda bruk.
Matrikkelen 1838
Arbeidet med matrikkelen 1838 begynte i 1818. De første områdene var klare i 1836, og i 1838 var arbeidet ferdig. Her brukte man en ny modell for å fastslå verdien på bruk. I hvert tinglag ble det valgt ut en normalgård, et mer eller mindre gjennomsnittlig bruk. Alle de andre brukene ble så vurdert i forhold til normalgården. For normalgården ble det satt opp et omfattende regnskap, mens de andre brukene er mer overfladisk behandla. Dette arbeidet ble utført av distriktsmatrikuleringskommisjoner i fogderiene, som rapporterte til den landsomfattende hovedmatrikuleringskommisjonen.
I denne matrikkelen ble det innført matrikkelnummer på hver gård, og løpenummer på hvert utskilt bruk. Skylda ble for første gang oppgitt i mynt. Den teoretiske enheten skylddaler ble brukt; denne skulle tilsvare en verditakt på 400 speciedaler. Én skylddaler var delt inn i 5 ort = 120 skilling.
Også denne gang ble det en del problemer. Det var blant annet tydelige skjevheter mellom landsdelene, noe som ble kritisert.
Matrikkelen 1886
I 1863 begynte arbeidet med å revidere 1838-matrikkelen. Nå brukte man herredsbeskrivelser, som ga mer omfattende opplysninger om hvert enkelt bruk. Matrikkelen 1886 ble derfor langt mer nøyaktig og rettferdig. Den ble oppdatert i 1904 og påfølgende år.
Det var i denne matrikkelen at gårdsnummer og bruksnummer ble innført. Skylda ble angitt i skyldmark á 100 øre. Verdien på en skyldmark var ikke en spesifikk pengeverdi. I stedet bestemte man at all eiendom i landet var verdt 500 000 skyldmark.
Matrikkelutkastet 1950
Matrikkelutkastet av 1950 var det siste forsøket på å lage en matrikkel fra bunnen av. Skylda ble satt i mark og øre, men på det tidspunktet var dette en fullstendig teoretisk verdi som ikke spilte noen praktisk rolle i skattesystemet. Man hadde nemlig dreid systemet over mot inntekts- og formueskatt. Det ble derfor aldri mer enn et utkast.
Dagens matrikkel
Dagens matrikkel er digital, og ansvaret ligger hos Kartverket. Den ble basert på gammel grunnbok, og så tilføres alle endringer i eiendomsforhold. Ved bruk av denne matrikkelen er det ikke sjelden at man må sjekke også gammel grunnbok for å finne eldre opplysninger som ikke har blitt digitalisert.
Spesielt for Finnmark
Finnmark forble lenge helt umatrikulert, og er ikke med i noen av de ovennevnte matrikkelene eller utkastene. Det ble innført en slags skyldsetting i 1775. Her var kyr skyldenhet, og 1 ku var delt i 8 sauer. Så sent som i 1930-åra var fortsatt mange eiendommer umatrikulert. Det er to systemer i Finnmark: I Alta og Tana er kommunene delt i et fast antall kretser med hvert sitt matrikkelnummer. I de andre kommunene blir matrikkelnummer tildelt innafor hver kommune etter hvert som de blir registrert. Årsaken til denne ordninga er at landskapet ikke er delt inn i matrikkelgårder slik det er i det meste av landet ellers.
Spesielt for byene
Det var lenge bare eiendommer på landet som ble matrikulert slik det er beskrevet over. Byene førte egne matrikler etter egne systemer. Først i 1978 ble det påbudt med gårds- og bruksnummer også i byene.
Ettersom en rekke byer og tettsteder ikke har egentlige matrikkelgårder i sentrumsområdene, er de gjerne inndelt i områder som har fått tildelt gårdsnumre. I utkanten av byer, og noen ganger helt inn i sentrumsområdene, er det vanlig at det er faktiske matrikkelgårder som ligger til grunn for inndelinga.
Kilder og litteratur
- Matrikkel i Norsk historisk leksikon.