Skegvegr
Skegvegr var ei bygd i dagens Lier og Asker kommuner. Den tilsvarte området som i dag heter Lierskogen samt gården Solli i Asker. Grensegårdene Jerpåsen og Padderud i dagens Asker ser også ut til å ha blitt regna med til Skegvegr.[1] Navnet er med i Røde bok fra 1390-åra, og da var Skegvegr en del av Tranby sokn i Lier prestegjeld.[2] Vi finner det et halvt århundre tidligere også, i et diplom datert 25. mai 1347: «j Allnastadum er liggr a Skiægveghs skoghe. j Trandabiar sokn», altså «I Onestad som ligger i Skegvegrs skog i Tranby sokn».[3]I Biskop Jens Bilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597 brukes navnet Skibberudskougen, som ut fra stedsangivelsen må være en forvanskning av Skogvegsskógr eller Skegvegr. Her brukes det om den østlige delen av Tranby sokn, til grensa mot Asker der den lå den gang.[4] Solli ble i 1669 overført til Asker prestegjeld.[5] Navnet Skegvegr ser ut til å ha gått ut av bruk på 1500-tallet.
Man har ikke funnet noen rimelig tolning av leddet skeg-. -vegr er enklere, for gjennom Skegvegr gikk veien fra Asker til Lier. Olaf Rygh nevner det som et forsvunnet bygdenavn: «Skegvegr» var Grændenavn for den østlige Del af Tranby Sogn henimod Grænsen til Asker. Han sier om navnet at «oprindelsen er usikker», og nevner flere navneformer fra diplomer og andre kilder.[6] I Norrøn ordbok har man heller ikke våget seg inn på noen tolkning, der står det bare «ei grend i Lier».
Det har vært bosetning i området i hvert fall siden bronsealderen, noe de mange gravhaugene og -røysene vitner om. Totalt er det registrert 111 gravhauger og -røyser der. Morenajorda i området var godt egna for landbruk, og man hadde god beitemark nordover i Bømarka og Sollimarka. Det var også mye god bjørkeskog som ga vinterfôr. Pollenanalyser fra Solli viser at det var beiteland der fra omkring 1700 f.Kr., og at det var fastboende jordbrukere der fra omkring 500 e.Kr. Gården har hele seksten gravhauger fra jernalderen.
Etter svartedauden ser det ut til at alle gårder i bygda ble fraflytta. I 1528 viser et skattemanntall at det var øde der fremdeles.[7] Noe liv var det, for pollenanalyser viser at det var slåtte- og beitemark der også i senmiddelalderen. Utover på 1500-tallet ble ødegårdene nyrydda, og tok stort sett tilbake sine gamle navn.
Referanser
- ↑ Larsen 2001: 92.
- ↑ Røde bok: 260.
- ↑ DN XI nr. 37.
- ↑ Jens Nilssøns visitatsbøger: 422, jf. note s. 622.
- ↑ Jf. Solli (Asker gnr 95).
- ↑ Rygh 1967: 337.
- ↑ Larsen 2001: 93.
Litteratur og kilder
- Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Utg. Gundersens bogtrykkeri. 1879. Digital versjon på Nettbiblioteket..
- Diplomatarium Norvegicum (DN).
- Heggstad, Leiv: Norrøn ordbok. Utg. Samlaget. Oslo. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nielsen, Yngvar (red.): Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Utg. Carl Zakariasson. 1981. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Larsen, Jan Martin: Vestmarka : seterliv og kølabrenning. Utg. Asker og Bærum historielag. [Slependen]. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision. 5 : Buskeruds Amt. Utg. Børsum. Oslo. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.