Skyldfolk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Skyldfolk er dels sammenfallende med slektninger, men avgrenses gjerne noe med tanke på hvor langt man går ut i slekta. Hvor langt man strekker det å «være skyld til noen» varierer med både tid og sted.

Ordet kommer fra norrønt skuldarfolk, fra eldre norrønt skuldarlið eller skuldarhjón. Betydningen av alle disse ordene er noe slikt som 'husfolk man må forsørge'. I 'skyld' ligger altså en plikt til å ta seg av noen. I tidligere tider har nok dette vært en sentral del av begrepet, fordi det avgjorde hvor langt ut i slekta man hadde en plikt til å ta seg av folk som trengte hjelp. I kristenretten ble begrepet også brukt i forbindelse med ekteskap; man kunne ikke gifte seg med skyldfolk. I eldre kristenrett strakk man dette helt til sjuende ledd, hvilket vil si at alle ut til seksmenninger ble regna som skyldfolk. Dette er langt mer enn det som har vært normalt seinere, og sannsynligvis også tidligere - tredje ledd er normalt grensa, slik at man ikke kan gifte seg med tremenninger, og alle ut til tremenninger er skyldfolk. Et annet juridisk mål på skyld er hvem man skulle betale mannabot til etter et drap. Det gikk ut til seksmenninger i de gamle lovene. Arv, derimot, kunne ikke gå så langt ut. Det hang nok særlig sammen med at dersom det ikke fantes arvinger, tok kongen over arveretten - og da ville man begrense skyldbegrepet.

De nærmeste skyldfolkene er foreldre, søsken og barn. Disse er alle så nær at man ikke skiller mellom dem i status. Ut over dette graderer man skylden, slik at søskenbarn kommer nærmest, så tremenninger og så videre. Skyldfolk ble behandla annerledes enn andre. For eksempel var det vanlig at besøkende skyldfolk fikk sove i våningshuset, mens andre ofte måtte sove i sengebu, på stabburet eller på låven. Skyldfolk som var i arbeid på gården fikk gjerne bo med gårdsfolket, i stedet for sammen med andre tjenestefolk.

Litteratur og kilder