Slaget på Rustad
Slaget på Rustad fant sted 17. april 1940 ved Rustad-grenda i Vinger kommune, i dag Kongsvinger kommune, som en del av kampene under den tyske invasjonen av Norge.
Norske styrker under kaptein Vangeruds kommando rykket sørover fra Flisa for å møte fienden etter at Kongsvinger hadde falt dagen før. Ved Nordre Rustad tok Vangerud oppstilling og la styrkene i bakhold langs Østre Solørveg, dagens riksvei 2. En tysk kolonne bestående av fire lastebiler kom kjørende uten kjennskap til de norske styrkenes posisjon, og da første bil nådde gården frem ga Vangerud ordre om ildåpning.
Tyske soldater ble fanget i kryssild, og kampene utviklet seg raskt til en voldsom trefning med maskingeværild, bombekastere og bruk av kanon. Både norske og tyske styrker tok store tap, og flere bygninger i Rustad-grenda ble satt i brann. De sivile i området ble hardt rammet, og mange måtte evakueres, mens enkelte søkte tilflukt i kjellere og fjøs. Norske styrker trakk seg tilbake etter omtrent en time med intense kamper, og feltlasarett ble etablert på Helgeby gård for å behandle sårede.
I tillegg til 15 norske soldater som mistet livet, omkom to sivile, og tyske tap anslås til mellom 40 og over 200, selv om eksakte tall er omstridte.
Til tross for tilbaketrekningen regnes slaget av flere historikere som en taktisk norsk seier, fordi det påførte fienden betydelige tap og forsinket den tyske framrykningen nordover.
Bakgrunnen
Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, var Sør-Norge i løpet av få dager preget av kaos, mobilisering og lokale forsøk på motstand. I Glåmdalsregionen falt Kongsvinger den 16. april etter mindre trefninger, og tyske styrker etablerte kontroll over byen. Dagen etter, tidlig om morgenen 17. april, rykket en norsk styrke ledet av kaptein Vangerud sørover fra Flisa mot Kongsvinger med mål om å støtte forsvaret av byen og hindre videre tysk framrykking mot Solør og Østerdalen. Styrken bestod av 102 mann, fordelt i fire grupper under ledelse av sersjant Schei, fenrikene Øren og Eriksrud, samt en svensk frivillig, fenrik Danielson.
På vei sørover fikk Vangerud melding om at Kongsvinger allerede var falt, og at byen befant seg i panikk. For å unngå å havne i en uoversiktlig situasjon beordret han stans i Brandval og reorganiserte styrken. Det ble besluttet at hovedstyrken skulle følge Glommas østside sørover, mens en mindre motorsykkelpatrulje ble sendt østover via Nuggerud til Roverud for å forsikre seg om at tyskerne ikke forsøkte en flankemanøver i det området. Ved ankomst til Roverud tok Vangerud kontroll over telefonsentralen og lot tre soldater bli igjen for å sikre samband. Resten av styrken marsjerte videre sørover i retning Rustad-grenda.
Rundt klokken ni på morgenen tok Vangerud og hans menn stilling ved gården Nordre Rustad, som lå strategisk plassert øst for Glomma. Her ønsket han å bruke gårdens telefon for å innhente mer informasjon om fiendens bevegelser. Samtidig gjorde soldatene seg klare til strid og tok stillinger i skjul langs veien – dagens riksvei 2 – og i terrenget på begge sider. De var uvitende om at en tysk motorisert styrke allerede var på vei nordover mot dem.
Litt tidligere denne morgenen hadde tyske soldater inntatt sørlige deler av Rustad-grenda. Der hadde de blant annet rekvirert melk hos gården Borghaugen og sendt ut patruljer. En av disse meldte tilbake at nordmennene hadde laget en vegsperring lenger nord ved Rymoen, noe som førte til at tyskerne økte beredskapen. Likevel hadde de ikke oppdaget Vangeruds styrke – og heller ikke omvendt.
Det var først da de fremste norske speiderne observerte en tysk kolonne med fire lastebiler som nærmet seg langs veien at alvoret ble klart. Kaptein Vangerud ble straks varslet og innså at han ikke hadde tid til å omgruppere. Den tyske kolonnen beveget seg i jevn fart og bar preg av lav beredskap – soldatene antok at et bakholdsangrep på flatt terreng var usannsynlig. Nettopp dette utnyttet Vangerud. Han lot lastebilene kjøre helt frem til gården før han ga ordre om å åpne ild.
Slaget
Uvitende om nordmennenes posisjon var en tysk styrke på vei nordover fra Kongsvinger i fire åpne lastebiler. Soldatene satt tettpakket på planene, lavt i beredskap, og ble ledet av offiserer som anså det flate terrenget ved Rustad som uegnet for bakholdsangrep. Denne feilvurderingen skulle bli katastrofal. I det den første lastebilen nådde huset til Amalie Rustad, ga kaptein Vangerud ordre om ildåpning. Det første angrepet kom som et fullstendig sjokk for tyskerne.
Den første tyske lastebilen ble truffet og fikk store tap. De tyske soldatene i de tre påfølgende bilene forsøkte å kaste seg av, men havnet direkte i kryssilden. De søkte dekning i grøfter, hager og låver på vestsiden av veien. Etter et første kaotisk sjokk reorganiserte tyskerne seg og begynte å besvare ilden. Nordmennene, som var ute av bilene og i dekning, hadde det taktiske overtaket i innledningen, men tysk ildkraft økte raskt.
Erna Borghaugen, en av de sivile som befant seg midt i kampene, beskrev hvordan fjøset hun melket i plutselig ble tømt for tyskere i panikk. Kort tid etter brøt kampene ut for fullt, og skuddvekslingen kunne høres langt utover bygda. Tyskerne fikk satt opp maskingeværstillinger og benyttet bombekastere. Det ble etter hvert ild i flere bygninger, både som følge av kampene og som tilsiktet tysk hevnaksjon.
Midt under kampene klarte Vangerud å få oversikt over situasjonen og igangsatte evakuering av sårede. Mange ble sendt til feltlasarettet på Helgeby gård på Roverud. Samtidig begynte tyskerne å trekke seg tilbake noen hundre meter sør for Rustad og forsøkte å reorganisere seg ved gården til Pål Grøndahl. Der fikk de støtte i form av en liten feltkanon og bedre ildposisjoner. Vangerud, som ønsket å presse på, delte sin styrke i tre fløyer som rykket videre sørover.
Ved Grøndahls gård møtte nordmennene hard tysk motstand. Tyskerne hadde nå fått tid til å etablere solide forsvarsstillinger, og det ble en ny runde med harde kamper. Enkelte norske soldater ble skutt og deretter stukket med bajonett. Tyske styrker gikk også til motangrep og forsøkte å omgå nordmennene fra jernbanesiden. Kaoset økte, og flere sivile ble truet, anholdt eller brukt som skjold og arbeidskraft av de tyske troppene.
Ved ti-tiden hadde kampene pågått i over en time. Vangerud, som fryktet å bli omringet eller overstyrt, beordret en organisert tilbaketrekning mot Roverud. Der reorganiserte han styrkene og vurderte et motangrep. Da de igjen rykket fremover, var tyskerne borte fra stillingene – de hadde trukket seg lenger sør i påvente av forsterkninger. Usikker på situasjonen og med frykt for å havne i bakhold valgte Vangerud å trekke seg helt tilbake til Føttaskjæret, ved grensen til Grue.
Falne nordmenn
Selv om det hersker tvil om hvor mange tyskere som døde ved Rustad så vet vi med sikkerhet at 15 menn ga sitt liv for fedrelandet på denne flate sletten nord for Kongsvinger by.
- Kurt H. Torkelsen fra Sandefjord.
- Gustav Gundersen fra Åsnes ble 44 år gammel.
- Arthur Wilhelm Julton fra Sørum ble 37 år gammel.
- Leif Holtet fra Sør-Odal ble 34 år gammel.
- Den islandskfødte Gissur Kristjansson ble 32 år gammel.
- Herman Kristiansen Aarvaag fra Møre ble 30 år gammel.
- Knut Amundsen Delbek fra Nord-Odal ble 29 år gammel.
- Trond Olav Bjerke fra Sørum ble 28 år gammel.
- Ole Hansen Solvang fra Nord-Odal ble 26 år gammel.
- Hans Petter Hansen fra Oslo ble 26 år gammel.
- Hans Jacob Schei fra Årsnes ble 24 år gammel.
- Asbjørn Gustavsen fra Nes ble 24 år gammel.
- Jan Helmer Ryen Pettersen fra Nes ble 24 år gammel.
- Jomar Sigurd Nybø fra Sørum ble 23 år gammel.
- Arne Olavsen Bjørnerud fra Sør-Odal ble 23 år gammel.
Tyske usikre dødstall
De tyske tapene under slaget på Rustad den 17. april 1940 er blant de mest omdiskuterte og usikre aspektene ved denne trefningen. Kildene varierer sterkt, og det finnes ingen offisiell, entydig dokumentasjon fra tysk side som klargjør hvor mange soldater som faktisk ble drept. Dette skyldes blant annet kaotiske forhold under og etter kampene, tysk praksis med å tildekke tap, og at mange av likene forsvant i brann eller ble fjernet raskt.
Flere norske øyenvitner hevdet å ha sett store mengder døde tyske soldater på slagmarken og i ruinene av gårder og uthus. Gårdeier Gunvald Rustad, som befant seg midt i kampområdet, mente at mellom 180 og 200 tyske soldater ble drept i kampene. Også andre sivile, blant dem Amalie Rustads leieboer, hevdet å ha telt opptil 38 døde tyskere bare utenfor ett enkelt hus. En bonde hevdet å ha sett et dusin tyskere skutt inne i en stall, mens andre fortalte at grøfter var fylt med blod og at kroppsdeler lå igjen i askehauger etter brannene.
Flere øyenvitner hevdet at tyskerne samlet opp sine døde og fraktet dem til Roverud Trevarefabrikk, hvor likene ble overøst med bensin og brent. Dette skal ha skjedd i løpet av dagen etter slaget, angivelig for å skjule det reelle tapstallet. En norsk lastebilsjåfør hevdet under ed etter krigen å ha kjørt sju lass med tyske lik dit, noe også andre vitner støttet. I tillegg ble det rapportert om at en del tyske lik ble fraktet ut av området med tog eller kjøretøy og aldri gjort rede for lokalt.
Historiker Andreas Hauge satte antallet drepte tyskere til omkring 51, basert på samtidige beretninger og militær rapportering. Frank Magnes, i boken Kampene i Sør-Odal, Glåmdalen og Østerdalen 1940 (2022), mener dette er en overdrivelse og anslår at maksimalt 40–50 tyske soldater ble drept, hovedsakelig basert på analyser av hvor mange soldater som kunne ha fått plass i lastebilene, vitnemål og tysk militær kapasitet i området. Magnes peker også på at mange samtidige og etterkrigsberetninger bar preg av både sjokk, nasjonal sorg og behovet for å fremheve norsk innsats, noe som kan ha ført til at tallene ble blåst opp i ettertid.
Samtidig finnes det tyske kilder som er sparsomme eller tause om tapene ved Rustad, noe som styrker inntrykket av at det var et sensitivt og ubehagelig nederlag. Et brev fra en tysk soldat hjem til Tyskland beskrev hvordan styrken ble «kjørt inn i en felle» og fikk hele spissen «fullstendig ødelagt». Brevet nevner hus som ble satt i brann og antyder et tap av kontroll over situasjonen.
Det brede spenn i anslag – fra rundt 40 til over 200 – viser at de nøyaktige dødstallene for de tyske styrkene ved Rustad trolig aldri vil bli endelig fastslått. Det som er sikkert, er at tapene var betydelige sammenlignet med lignende kamper i regionen, og at slaget hadde en varig psykologisk virkning på de tyske styrkene og på lokalbefolkningen i Glåmdalen. De usikre tallene, og forsøkene på å skjule dem, har i ettertid blitt et symbol på krigens brutalitet og på det asymmetriske møtet mellom tysk overmakt og norsk gerilja-lignende motstand.
Konsekvenser
Slaget på Rustad fikk omfattende konsekvenser – både militært, sivilt og menneskelig – og satte varige spor i lokalsamfunnet i Kongsvinger-regionen. Kampene 17. april 1940 var blant de mest intense i Sør-Norge under det korte felttoget våren 1940, og ble i ettertid stående som et symbol på både heroisk norsk motstand og krigens brutale virkelighet. Taktisk sett regnes slaget ofte som en norsk seier, til tross for at kaptein Vangeruds styrker til slutt måtte trekke seg tilbake. Bakholdsangrepet på de intetanende tyske troppene førte til store fiendetap og forvirring i de tyske rekkene, og bidro til å forsinke tysk fremrykking nordover gjennom Solør og Østerdalen. Slaget demonstrerte at selv en uregelmessig norsk styrke, bestående av frivillige og dårlig utrustede soldater, kunne påføre den tyske invasjonsmakten betydelige tap gjennom overrumpling og terrengkunnskap.
Det tyske kommandos beslutning om å trekke seg ytterligere tilbake etter kampene ved Rustad – i stedet for å forfølge de tilbaketrekkende nordmennene – indikerer at slaget hadde en psykologisk virkning også på fienden. Frykten for et nytt bakhold eller større norsk styrke gjorde tyskerne mer forsiktige i dagene som fulgte. Likevel ble hele Kongsvinger kommune midlertidig overlatt til tyskerne, og kampene flyttet seg videre nordover, blant annet til Grue og Kirkenær.
På norsk side mistet 15 soldater livet under kampene, og flere ble hardt såret. Mange bar fysiske og psykiske arr resten av livet. Tyske dødstall er omstridte og varierer sterkt i ulike kilder, noen vitner hevdet at 180-200 tyskere døde, mens historikere som Frank Magnes mener tallet trolig lå mellom 40 og 60. I tillegg omkom to norske sivile, 82 år gamle Kasper Kristiansen ble skutt og drept under kampene, mens 78 år gamle Johannes Olsen brant inne på en av gårdene. Vitneskildringer forteller også om grove krigsforbrytelser. Tyske soldater skjøt flere norske soldater etter at de hadde overgitt seg, og enkelte ble stukket med bajonett i ryggen. Samtidig forekom det også hevnhandlinger fra norske styrker. Slike episoder viser at kampene på Rustad ikke bare var militære konfrontasjoner, men også preget av desperasjon, hat og hevntørst.
De materielle ødeleggelsene i Rustad-grenda var omfattende. I løpet av få timer ble minst 11 gårder og over 20 bygninger brent helt eller delvis ned til grunnen. Flere av brannene var forårsaket av ildgivning og artilleri, men også av bevisste tyske represalier mot sivile som ble mistenkt for å ha støttet de norske soldatene. I tillegg ble husdyr drept eller lemlestet i kampene, og flere bønder mistet både buskap og vinterforråd. Etter kampene ble mange av de gjenværende sivile tvunget av tyskerne til å forlate sine eiendommer og marsjere til Kongsvinger, der de måtte overnatte på Grand Hotel før de fikk vende tilbake dagen etter. Enkelte sivile ble utsatt for trusler, vold og plyndring. Spesielt opplevde mange det som et svik at lokale nordmenn med nazisympatier samarbeidet med de tyske styrkene under kampene.
Oppbyggingen av Rustad-grenda startet allerede i mai 1940. Lånekassens takstmenn kom raskt til området for å sikre statlige lån, og flere driftsbygninger ble gjenreist innen høsten. Avisene berømmet lokalbefolkningens mot og pågangsvilje etter katastrofen.
Kilder
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 99 - Slaget på Rustad 17. april 1940 (1:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 100 - Slaget på Rustad 17. april 1940 (1:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Riksarkivet: AV/RA-RAFA-2017: Forsvaret, Forsvarets krigshistoriske avdeling. Y: Andre utskilte arkivdeler - Krigen i Norge 1940-1945. Ya: Sentraladministrasjonen - sivil og militær. L0013: II-C-11-31 - Fylkesmenn. Rapporter om krigsbegivenhetene 1940 - Fylkesmenn generelt, Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark.
- Magnes, Frank. (2022). Kampene i Sør-Odal, Glåmdalen og Østerdalen 1940. Ares forlag.
- Wold, Vera. (2022). Helter, svikere, hverdagen – Historier om krigen og Kongsvinger. Kongsvinger: Vera Wold Media.
- Skarphol, Per Øivind. (2015). De var der da det skjedde: Deltakere og andre berørte forteller om krigshandlingene i Glåmdal i 1940. Rælingen: Privat utgitt.
- Hauge, Andreas. (1960). 1940 - fra kampene i Norge. Oslo: Erns Mortensens forlag.
- Arneberg, Sven T. & Hosar, Kristian. (1989). Vi dro mot nord: felttoget i Norge i april 1940, skildret av tyske soldater og offiserer: (Oslo, Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal). Gjøvik: Aventura forlag.
- Kongsvinger Arbeiderblad, fredag 10. mai 1940.
- Kongsvinger Arbeiderblad, mandag 27. mai 1940.
- Kongsvinger Arbeiderblad, fredag 21. juni 1940.