Smuglertiden i Son

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster.
Foto: Marthinius Skøien

Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».


Hvorfor Son?

I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:

Soon er Norges fagreste idyl, san.
Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.
Der saa let man finder
søte smaa veninder, –
det er vort berømte forbuds skyld, san.
Politi, san, er man fri, san,
hovednæringsvei er smugleri, san.

Diktet peker på en viktig faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham. Med den korte avstanden til Sverige var fristelsen stor for mange.

Det er andre faktorer som også spilte inn. Særlig viktige var nærheten til det store markedet for smuglersprit i Oslo, og de mange små skjær, holmer og bukter hvor man kunne ligge lavt hvis det tilfeldigvis var politi tilstede i Son.

Smuglingen

Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis.

Soninger kunne senere fortelle at det ikke var mange hus i Son som ikke hadde en eller flere røde eller svarte tiliters spritkanner liggende. Ungene brukte dem til å lage det de kalte «skøytebiler», tre–fire kanner som var festet sammen som de akte på. Ungene ble også påvirket på andre måter; mens man ellers i landet lekte «politi og røver» lekte Sonsungene «pol'ti og smugler».

Men smuglingen var ikke uten tragedier. Soningen Alfred Olsen førte en båt som forliste ved Hvaler. Han var den eneste av de ombord som kom seg i land, men han var død da han ble funnet. Olsen var den første som ble gravlagt på kirkegården ved Strømbråten kapell.

En god del smuglere ble også tatt. Selv om det ser ut til å ha vært nokså risikofritt i Son var det verre lenger ute i fjorden, og selv om de hadde raske båter hendte det at de ble innhentet av tollere. En del ble også tatt under transporten innover i landet. Noen ganger kom de unna ved å stikke til skogs, mens tollerne sto igjen med spriten. Noen ganger mistet de også spriten til sjøs. Et vanlig triks var å slepe kannene etter båten, slik at man kunne kappe lina hvis tollerne kom for nær. Da kunne det komme drivende hundrevis av kanner inn til Kjøvangen.

Smuglingen stoppet nok ikke helt da forbudstiden tok slutt, men omfanget ble et helt annet og i løpet av kort tid var forholdene tilbake til det normale igjen. Koordinater: 59.5237083° N 10.6862247° Ø


Litteratur og kilder