Sosial distansering
Sosial distansering eller fysisk distansering er et virkemiddel for å begrense sykdomssmitte, spesielt under epidemier. Ved å redusere kontakt mellom mennesker minsker man faren for overføring av smittestoffer. Begrepet ble kjent for de fleste nordmenn under koronapandemien i 2020, men prinsippet går mye lenger tilbake.
Det eldste eksempelet på sosial distansering som er godt dokumentert gjelder lepra. I Bibelen nevnes denne sykdommen – rett nok kan det dreie seg om en annen sykdom som var mindre dødelig, men bibelske referanser fikk innflytelse på hvordan man behandla leprapasienter seinere - de måtte holde seg unna andre mennesker og varsle om at de var tilstede. Gjennom historia har leprarammede måtte rope «Uren!» eller ringe med bjeller så andre kunne holde avstand. I enkelte middelalderkirker finnes det også «lepraluker», der de syke kunne motta nattverd uten å være i kontakt med resten av menigheten.
I praksis kan man se på sosial distansering som en mildere form av karantene - man beholder en del av sin bevegelsesfrihet, men må holde en viss avstand til andre mennesker. Under koronapandemien har denne avstanden variert fra en til to meter, som er den avstanden man med rimelighet kan anta at dråpesmitte overføres. Hvor lang avstand man trenger varierer med hvor lang tid man er i nærheten av hverandre.
For å være et virkelig effektivt virkemiddel må sosial distansering kombineres med andre tiltak, som karantene for mulig smittede, isolasjon for de som vet at de er smittebærere samt forskjellige hygienetiltak. Distanseringa hjelper mot den direkte overføringa fra person til person – vi spytter mer enn vi liker å tenke på når vi snakker – men den hjelper lite dersom smitten overføres ved å berøre samme gjenstand, for eksempel et dørhåndtak.