Sperregrense
Sperregrensa er en ordning for fordeling av utjevningsmandat ved stortingsvalg, nedfelt i Grunnlovens § 59. Den er på fire prosent, hvilket betyr at man må ha minst fire prosent av stemmene på landsbasis for å få utjevningsmandat. Det er en utbredt misforståelse at man ikke får inn representanter på Stortinget dersom partiet ikke når sperregrensa; det faktiske forhold er at man får inn de representanter som får nok stemmer i sin valgkrets, men man får altså ikke ta del i utjevningsmandatene. I enkelte andre land fungerer sperregrensa som en absolutt grense for å kunne få mandater i nasjonalforsamlinga.
En konsekvens av sperregrensa er at et parti som får 3,9 % av stemmene kan få minimal uttelling i mandater, dersom stemmene er jevnt fordelt over hele landet, mens et parti som får 4,0 % får utjevningsmandater. Å vippe over sperregrensa kan også bety en forskjell på 3–4 mandater, selv om stemmeforskjellen er minimal. Et tydelig eksempel er Venstre, som i stortingsvalget 1997 fikk 4,5 % av stemmene og seks mandater, mens partiet i stortingsvalgene 2001 og 2009 fikk 3,9 % og bare to mandater. En nedgang på i underkant av en åttendel av stemmene førte altså til tap av to tredjedeler av mandatene. Årsaken til at man allikevel velger å ha ei sperregrense er at det bidrar til stabilitet i den lovgivende forsamlinga.
Sperregrense ved fylkestingsvalg
Det finnes også en sperregrense ved fylkestingsvalg, som gjelder personstemmer. Den er satt til åtte prosent, hvilket betyr at minst åtte prosent av stemmesedlene må ha endringer i personrekkefølgen for at dette skal få betydning.