Stavverk
Stavverk er en svært gammel teknikk for å bygge i tømmer. Man tenker ofte spesielt på stavkirkene, men teknikken ble brukt i alle slags bygninger. Den er nært beslekta med andre former for stavkonstruksjoner, som det vestlandske grindverket. Stavbygg har en grunnkonstruksjon som består av staver som er plassert på fundamentsteiner eller sviller. De skiller seg fra stolpebygg og palisadebygg ved at disse har stolper som står rett i bakken, og dermed er svært utsatt for råte. De tre teknikkene er nært knytta til hverandre, og i en del tilfeller møter man overgangsformer.
Historie
Palisadebygg regnes som den eldste teknikken, og arkeologiske spor peker mot at den hadde sine røtter i pålehus fra steinalderen. Her er veggene selvbærende, med stolper satt rett ned i bakken. De ble forkulla i nedre endre og satt inn med tjære, og grøfta de ble satt ned i ble gjerne fylt med stein for å få bedre drenering. Det er ikke sikkert påvist noen palisadekirker i Norge, men det er på ingen måte utenkelig at vi har hatt slike. I verdslige bygg var teknikken i bruk inn på 1100-tallet. Den ble også brukt langt senere, også i tidlig nytid, for å lage enkle forsvarsverker – det er slike mange av oss først tenker på når vi hører ordet palisade.
Ingen stolpekirker har blitt bevart, men flere har blitt påvist gjennom funn av stolpehull blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke. Det er funnet sikre spor etter omkring 25 stolpekirker i Norge, og mer usikre spor etter 7–8 til. Årsaken til at de ikke er bevart er at de som nevnt hadde stolper satt rett ned i bakken. Da går det fort råte i stolpene, og bygget blir ustabilt. Løsningen var å gå over til stavbygg, der stolpene/stavene settes på et fundament og dermed beskyttes mot råte.
Det er usikkert når stavteknikken kom. Som nevnt er hjørnestaver omtalt i Gulatingslagen på 1000-tallet, men det kan være en referanse til stolpekirker. Sikker datering har vi først fra 1100-tallet, men det kan ikke utelukkes at man også tidligere brukte denne teknikken noen steder, uten at vi har funnet arkeologiske bevis for det. Med tanke på at så mange kirker og andre bygg ble offer for råte, er det ikke urimelig at noen, et eller annet sted i landet, gjorde seg tanker om at det ville være lurt å sette stavene på steiner eller sviller, og at dette så har spredd seg. Den største fordelen med stavbygg er at de har en betydelig lenger levetid enn stolpebygg – noe som jo illustreres av at det ikke finnes bevarte stolpebygg, mens vi fortsatt har stående stavkirker. En kan tenke seg at teknikken fikk innpass i byggmesternes repertoar gjennom at noen foregangsmenn bygde med stavteknikk lenge før andre, og at det så ble observert at det ikke gikk råte i stavene og at de sto like godt hundre år etter at de var oppført.
Metoden holdt seg gjennom middelalderen, etter hvert i konkurranse med lafting. Ut på 1600-tallet ser vi at nybygg og ombygginger ikke lenger bruker stavteknikk i noe nevneverdig omfang, og det er flere eksempler på stavkirker som fikk påbygg i laft. Siste gang man ser at stavbygg ble brukt i ombygging av ei kirke var i 1720-åra.
I senere år har det blitt bygd flere stavbygg, særlig stavkirker. Det blir da ofte brukt gamle teknikker gjennom hele byggeprosessen. Det er også oppført en rekke bygninger i det nært beslekta grindverket.
Kilder og litteratur
- Stavverk i Store norske leksikon.
- Stavbygging i Norsk historisk leksikon.