Steinkaia på Trondenes (Harstad)

Denne artikkelen trenger kjelder.

Steinkaia ved Trondenes historiske senter, som ligger ved starten av Stien langs sjøen i Harstad kommune, brukes i dag både til parkering og som fiskeplass. Men ikke alle kjenner til at den egentlig er et krigsminne som bærer vitne om en mørk historie.

Tysk etablering av festningsanlegg på Trondenes

Etter at tyskerne hadde bestemt at Atlanterhavsvollen skulle etableres fra grensen mot Russland i øst til Frankrike i sør startet de rekognoseringer av hele norskekysten. Trondenes ble valgt, sammen med Smådusan i Steigen, for etablering av de to batteriene med de aller største kanonene tyskerne hadde. Fra disse posisjonene kunne kanonene beskyte alle aktuelle skipsleder og landsetningsstrender ved et angrep mot Narvik. Jernmalmen fra Sverige var en nødvendig strategisk ressurs for den tyske våpenproduksjon og tyskerne satset sterkt på å beskytte utskipingshavna og sikre seg nettopp denne malmen. Det var bakgrunnen for bygging av batteriet på Trondenes og i Steigen.

Bygget på slavearbeid

Ved angrepet på Sovjet tok tyskerne ved sine lynangrep et meget stort antall fanger. Rundt 100.000 ble sendt til Norge og de ble i stor utstrekning brukt som slavearbeidere. På Trondenes ble det etablert arbeidsleir for russerfanger i 1941. De første fangene som ankom, ble innkvartert i prestegårdens grisefjøs. Siden ble fangeleiren bygd opp, først med kryssfiner-telt og senere brakker. De hadde lange arbeidsdager, fikk lite mat og mange døde slik russerminnesmerke ved kirka forteller.

Russerfangene gjorde nesten utelukkende hardt fysisk arbeid gjennom en lang arbeidsdag. De bygde veiene inne på fortsområdet, de stod for de store utgravingene der hvor kanon- og andre bunkere skulle bygges. De var tunnelarbeidere, de forflyttet jord og steinmasser, og de bygde Steinkaia. De var betong-blandere og transportører av ferdig betong. Uansett hva de arbeidet med var det tungt og slitsomt, og hele tiden var de under strengt oppsyn av tyske vakter. Som stod for hard og brutal behandling av «undermenneskene».

Det har ofte blitt hevdet at russerfangene «bygde» Adolfkanonbatteriet, men dette er en sannhet med modifikasjoner. De utførte grov- og klargjøringsarbeidet som gjorde det mulig for tyskerne å bygge bunkerne og sette opp kanonene. Men alt som hadde med det tekniske monteringsarbeidet av selve kanonene og installeringer i bunkerne å gjøre, gjorde tyskerne selv, for dette var spesialistarbeid. Ingeniører fra fabrikanten Krupp stod for selve monteringen og sammensetningen av kanonene. Tyskerne var redd for sabotasje og slapp ikke tilfangetatte fiender til på slikt arbeid. De sivilkledde som kan ses på mange bilder mens monteringen av kanonene pågår, er folk fra fabrikanten, ikke sovjetfanger.

Hvorfor bygget tyskerne steinkaia?

Tyskerne var klar over trekaienes kapasitet i selve Harstad, og at de ikke var sterke nok til å tåle vekta av kranen de måtte sette opp, og av de aller tyngste våpendelene den måtte heise på land. Den tyngste delen, røret (løpet) veide 158,6 tonn, var 21,5 meter langt og krevde både spesial kran og transportkjøretøy. Dette kjøretøyet kunne heller ikke klare de krappe svingene som det var flere av den gang på veien fra byen til Trondenes. Løsningen på problemet ble å bygge Steinkaia. Ei solid kai hvor man kunne rigge opp den store og kraftige 175 tonns tunge «Demag» kranen. Den var helt nødvendig for å kunne løfte fra lekteren og inn på land de aller tyngste våpendelene. En annen fordel med å bygge kai så nært våpenstillingene som mulig var at transportkjøretøyet, som måtte trekkes av hjelpekjøretøyer og beveget seg veldig sakte, dermed fikk kort vei. For tyskerne var det altså bare fordeler ved å kunne få ei kai på Trondenes, og der hadde de i fangeleiren like ved den arbeidskraften de trengte til å gjøre byggejobben.

Krigsminne

På selve kaia støpte tyskerne fundamenter for skinnene som kranen gikk fram og tilbake på. I dag kan man se bare en liten del av et av disse fundamentene ytterst på kaikanten. I sjøen ble det satt opp fire solide støttepilarer i betong for skinnene. De ble sprengt bort av det norske forsvar like etter krigen fordi de var i veien for bruk av kaia. I dag er bare restene av ett av disse fundamentene synlig ved lavvann.

Den opprinnelige kaia som fangene bygde er i dag kun delvis synlig. Forsvaret forsterket kaia med betong en gang på 1950-tallet for å ta imot ammunisjon fra kystfortene som skulle klargjøres for dumping i havet og deretter skipes ut over samme kai.

Selv om få kanskje reflekterer over kaiens historie i det daglige, er den i dag et meget godt synlig krigsminne over sovjetfangene som slavet og døde på Trondenes under andre verdenskrig.