Stokka (Stavanger gnr. 27)
Stokka er en matrikkelgård i Stavanger kommune. Gården lå tidligere i Hetland kommune, og var også der gårdsnummer 27. Den har også blitt kalt Nore Stokka eller Nordre Stokke for å skille den fra Søre Stokka som nå ligger i Sandnes kommune. I og med at det etter grenseendringer ikke lenger er to Stokka-gårder i Stavanger er det blitt mindre vanlig å ta med Nore/Nordre i navnet.
Det var i 1886 26 bruksnummer på gården.
Historien om Stokka gård
Gården Stokka (tidligere “Nordre Stokke”) ligger på Nord-Jæren mellom Tasta og Tjensvoll, vest for Eiganes og er i dag en bydel i Stavanger kommune. Men fram til 1965 var Stokka en bygd i Hetland kommune. Det er to steder på Nord-Jæren som heter Stokka. Før i tiden ble de kalt Stokka Søre og Stokka Nordre. I motsetning til Stokka Søre har vi her nord fått beholde være to vann. Vannet har betydd mye for alle som har bodd på Stokka. De har beriket tilværelsen for oss på mange måter. Vannet og bekken i mellom har vært grunnlag for mølledrift i tidligere perioder. De har også vært en kilde til rekreasjon og glede for barn og voksne.
Fram til 1960 var Stokka enda et jordbruksområde selv om villabebyggelsen fra 1920-årene stadig spiste seg inn på åkrene. Men Stokka unngikk helt fram til 1965 å bli oppspist både stykkevis og helt av Stavanger. Det var byutvidelser i 1848, 1866, 1878, 1905, 1923 og i 1953. Da ble deler av Hetland kommune innlemmet i Stavanger, men Stokka besto uavskåret. Det at Stokka lå så nær byen, har nok også preget livet der. Det var en liten bygd med en forholdsvis liten befolkning. Derfor ble det lite organisert foreningsliv. Egen kirke var det ikke, Hetlandskirken lå i Stavanger og det var lang vei dit. Idrettslag var det heller ikke, men en frodig idrettsglede har det alltid vært. Fotball, ski, skøyter, sykling, kappspringing, svømming – alt foregikk på Stokka i regi av ungene selv. Det var denne uorganiserte grassrot-kulturen som preget fritidslivet så langt tilbake som nålevende folk kan huske. Krokett ble i mange år spilt hver søndag hos Berthea og Johannes Idsø på Nedre Stokka. Her møttes ung og gammel til søndagsdrøs og spilleglede. Fotballkamper mellom Øvre og Nedre Stokka ble spilt så å si hver høst.
Stokka var fra 1920-årene et grenseland, verken by eller bygd og ingen egne institusjoner. Nær opptil Stavanger. Litt utenfor allfarvei besto Stokka av både bønder og byfolk. Det var en forstad med innslag av direktør- og disponent-villaer. Vanlige arbeiderfamilier bodde tett oppi steingjerdene til bønder.
100-års markeringen i 1949
I 1949 skrev Peter T. Molaug en artikkel i Stavanger Aftenblad i anledning 100-årsmarkeringen for delingen og salget av Stokka-gården i 1849. Han har da tatt turen opp på Byhaugen for å få avstand og overblikk over Stokka-bygda. Der får han ettertankens ro og ser det hele i historisk perspektiv:
«Der står ein på Byhaugen, ved det gamle Dåsa-Jon sitt hus, som nå er restaurant, og ser ut over dei breie velstelte Stokka-gårdene, så må ein undrast. Er det berre hundre år siden her var for det meste udyrka mark, og nokre få kyr til pakteren på amtmannsgarden gjekk og beitte mellom store og litle-vatnet og fram til bygjerde ved Eiganes? Var sumardagen for varm kunne dei finna skugge under hasle- og eiketrea. Nå ligg husa tett i tett. Det er snart ikke plass til kyr lenger, og jorda, som er av den beste i landet, er så dyr at ein helst må ha glasstak over, skal ho renta av seg. Disse glasdrivhusa er det nå mange av, og dei er til stor glede for dei som eig dei. Ennå er der ein og annan som driv på det gamle viset, med korn og gras og kyr. Nokre få får det til å «framelska» grisunger og får hønsa til å verpe. Men skal byen breia seg utover, så tett og så fort som han har gjort, så vil nok filosofen få rett: Om hundre år er allting glemt. – Ingen vil minnast at her var bylgjande åkrar og enger.»
Ommund, Hetland kommunes første ordfører
Ommund Larssen Stokke er den eldste kjente Stokka-bu vi kjenner til. Den gang han bodde på Stokka var det kun to små bruk. Riktignok var Stokka amtmannsgods, men det oppdyrkede areal var ikke stort da Ommund kom til Stokka.
I boka «Trekk av Hetlands historie 1814 – 1914» som kom ut i 1914, er det et kapittel om Hetlands ordførere. Her heter det:
«Ordfører Ommund Larssen Stokke er født på gården Bø – indre – på Randaberg julen 1783. Han var tidlig en oppvakt gutt og søkte å få fatt på kunnskaper. Det var imidlertid en ikke så liketil sak i de tider, for bøker var det kun få av, når man forbigår bibel, bønne- og tekstbok. Han drev det til å bli skoleholder i Randaberg, han gikk fra hus til hus og holdt skole. At dette ikke ble stort av i økonomisk henseende viser at da han skulle kjøpe seg en ny hatt – i 1813 straks før bankerott var inntrådt – strøk hele hans årslønn med. Han drev det såpass vidt i skrivning, at blant bondefolk i Hetland var der ingen som kom opp mot ham i dette stykke. Han ble gift med enken Malene Bellesdtr. på Stokke, og med henne fikk han bygselsgården Stokkes ene bruk. Stokke var amtmannsgods, og der bodde kun to menn. Imidlertid døde naboen, og så besluttedes gården med de store lyngmarker solgt til selveiendom. For at det kunne skje, måtte Ommund frasi seg sin bygsel, og der ble budt ham en avstand / erstatning på 50 spd. pr. år for han og hustru, så lenge de begge levde. Men døde han først, skulle enken oppebære en avstand av 20 spd. pr. år. Døde hun først, skulle han ha 30 spd. Så kjøpte han gårdsparten Holen på østre Goa og bosatte seg der.»
Ommund døde i 1876. Deres yngste datter, Gunhild, ble gift med skoleholder, senere bankdirektør Oftedahl i Stavanger og hun ble mor til den bekjente prest Lars Oftedal.
Formannskapslover 1837
Den 14. januar 1837 fikk Formannskapsloven kongelig sanksjon, og det første valg av formenn og representanter for Hetland ble holdt den 23. november 1837. Ommund Larssen Stokke ble valgt til den første ordfører i Hetland og satt som dette i perioden 1838-1841. Ommunds kone, Malene Bellesdatter kan ha vært hun som i folketellingen i 1801 er eldste datter til enken Gunhild Olsdatter på Stokke. Det er da to bruk:
- Stokke (folketellingen 1801): Gunhild Olsdtr. 56, enke bondekone. Barn: Mallene Bellesdtr. 20, Olene 13 år. Tjenere: Johannes Jacobsen enr. Ole Simonsen 17 år.
- På det andre bruket bodde: Svend Andersen 38, bonde. Kone Johanne Svendsdtr. 44. Barn: Anders 12, Siri 9, Marte 6, Elen Karine 3 år. Tjenere: Østen Torgersen 40, ugift, utjent som soldat, Maren Danielsdtr. 24.
Altså 13 personer på Stokka den gang.
Ommund var en aktiv mann og hadde en finger med i mangt og meget. Han nevnes også i en grenseoppgang i mai 1835, der han er med og oppgår grenselinjen mellom Stokka og Nedre Tastad:
«Man opgik Strækningen og ventilerede om, hvor den rette Grænselinje skulde være. Der findes ingen skriftlige Documenter, som giver Oplysning derom, uden alene en Mærkegangsforretning av 23. Mai 1755, mellom Stavanger byes eiende Mark og de til denne grændsende Gaarde, i hvilken det antydes, at Stokke Gaards Mark grændser mot Egenæs fra Kløffsteenen til Kutmandssteenen hvor Tastad skulde modstøde, men øvrigt er ingen Mærkesteene at finde, ei heller ved nogen af saadanne at sige mellem Nedre Tastad og Stokkes Eiendomme; derimot blev det af samtlige Opsiddere paa Nedre Tastad og Stokke erkjendt, at Nedre Tasta saalenge nogen kan mindes, har benyttet græsning for sine Kreature den hele Mark norden Gjærdet for Stokkes Hjembø ved Qvernebækken og nordenfor lille Stokkavand samt Foren op til Egenæs Mark; derimod have Stokke Opsidderne brugt Myren nordenfor lille Stokkevand og Foren til Torvskur, saa og undertiden ladet sine Hester græsse paa eller ved Myren. Efter flere Ventilasjoner blev man om Grænselinjen mellom Stokke og Nedre Tastad saaledes forenede: Mærkelinjen skal begynne ved en Fjelnut, Rævebjerget kaldet, (der ligger ved Egenæs Mark og et stykke nede i Bakken søndenfor Kutmandssteenen) og gaar derfra i Linje omtrent i S.y til V. over Langryggen til en stor rund steen i lille Stokkevand, hvilken Steen ligger nogle Skridt fra Landet.»
I Matrikkelen fra 1838 er det fremdeles bare to bruk på Stokka: Løbenummer 107 Stokka Nordre: Ommund Larsen og Løbenummer 108 Stokka Nordre: Svend Andersens enke.
Qvernsted og presteenkens resident
Qvernsted på Stokka må ha vært en eldgammel foreteelse for i Matrikkelen fra 1665 (opptatt 1668 i Rogaland) kan vi lese:
N. Stoche Thrj pund Koren Staffuanger presteboels; Udlagt til Preste Enchens resident, och add hinde bruges og besides, och Naad: Niuder frj for Schat, och Anden Kongl: Rettigh: God Korn Jord og Eng, Hielpelig Vdmarch, throff och Lyng til Jlding och Underbur, Saaes 18 td: r fødes 36 Nød 3 øgr quernested til fornødenhed forbliffr.
Landskyld, 3 Pund Koren
Leding, 3 Veter
Tiende, 18 Spand
Smaa R: j ort
Gården var altså utlagt til presteenkens resident, og før reformasjonen / i den katolske tiden ble gården gitt til Domkapitlet i Stavanger, et såkalt benefisert gods. Det var Kannikene i byen som hadde inntektene.
Ueland på Stortinget
Senere ble Stokka utlagt til amtmannsgård. I 1849 var Ommund Larssen fortsatt leilending på Stokka. Ole Gabriel Ueland (1799–1870) var på Stortinget, hvor striden om de benefiserte gods og embetsgårdene hadde pågått lenge. Dette var en av de første sakene Ueland tok opp da han kom på Stortinget, og han var godt forberedt – han hadde selv satt som forpakter av embetsgods. Ueland var for å gjøre den benefiserte jorda om til vanlig bondejord. Han ville helst ha gjort alle embetsgårder om til bondejord. Det var ikke gagnlig at embetsmenn hadde gårder mente han, de ville bli drevet bedre av bønder. Det som lå under, var den gamle bondetanken at jorda med rette var deres egen. Ueland ville ikke stoppe før de benefiserte gårdene ble satt helt på like med fri odelsjord.
Men den direkte foranledningen til at Stokka-gården ble solgt, var i følge «Trekk av Hetlands historie» at enken på Østre hovedbruk døde. Dermed kom gården under auksjons-hammeren, og den første befolkningseksplosjonen på Stokka startet.
Men de som kjøpte var ikke bønder, men folk fra Stavanger. Kjøpmenn, velhavende håndverkere og skipsredere – flere av dem haugianere og herrnhutere – som nå ville ha seg et landsted hvor de kunne vende tilbake til naturen og i pakt med tidsånden; drive mønsterverdige gårdsbruk. Kielland-familien hadde jo allerede i mange år drevet gårdsbruk på Ledaal, og i Hillevåg var Køhler-familien i full gang med sitt mønsterbruk. Dette smittet jo, og penger hadde man – mange i Stavanger hadde tjent godt på sild og skipsfart.
Ved auksjonen i 1849 ble Stokka-gården delt opp i 24 parseller foruten de to hovedbruk.
Etter auksjonen kom Stokka-gården altså i hendene på forholdsvis velhavende Stavangerfolk, og ble ikke kjøpt av bønder, slik Ueland opprinnelig hadde tenkt det. Av 15 kjøpere var kun 3 bønder: Ole Torgersen Hognestad på bruk nr. 8 og Hans og Thore Hognestad på bruk nr. 10. Ommund pakker sammen og drar fra Stokka til Randaberg hvor han bor resten av sitt liv. Stokka er nå oppdelt i 26 parseller og mange av eierne går i gang med nydyrking og rydding av jord. Noen oppfører store, pene våningshus og driftsbygninger.
Bøndene overtar
Fra en senere artikkel i Stokkaminner, kan en lese at da krakket i skipsfarten kom i 1880-90 årene måtte flere av Stavangers landstedseiere selge sine eiendommer, og det kom en ny invasjon av kjøpere, bønder fra Ryfylke og Jæren. Dermed begynte det som kan kalles jordbruksperioden på Stokka, og den varte helt fram til 1960-årene.[1]
I den store kommunesammenslåingen i 1965 (da Hetland, Madla og Stavanger kommune ble slått sammen), ble Stokka, som tidligere var en bygd i Hetland kommune, en bydel i Stavanger kommune.
Litteratur og kjelder
- Jæren sorenskriveri, SAST/A-100310/01/4/41/41ABB/L0006: Panteregister nr. 41 ABB6, 1913, s. 401-402 https://www.digitalarkivet.no/tl20090108070202
- Jæren og Dalane sorenskriveri, SAST/A-100306/4/41/41BB/L0003: Pantebok nr. 3, 1846-1850, s. 482 https://www.digitalarkivet.no/tl20081201181040
- ↑ Stokkaminner - Redaksjonskomitèen på Stokka 1987.