Nordre Storjord (Hamarøy gnr. 273)
| Nordre Storjord | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 273 |
Nordre Storjord er en matrikkelgård (gnr. 273) i Hamarøy kommune, på den nordlige siden av Bessfjorden. Her strekker grensene seg fra gnr. 72 Storjorden søndre i vest til Tysfjorden i øst. I nord går grensa mot gnr. 74 Leiknesbø østre.
Gårdsnavnet Storjorden går tilbake finner vi i eldre kilder i form av; Storiord 1661 og Stoerjord 1723. Navnet finner vi igjen flere steder i Nord-Norge. Det utledes trolig av at denne gården, i motsetning til det gjennomsnittlige rydningsbruket hadde store og slette landområder tilgjengelig til gårdsdrift.
Jorda på Storjord består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, med sterke innslag med annen forvitringsjord og områder med organisk jord. Gården blir derfor regnet for å ha middels til høy bonitet.
Storjord i de eldste tider
Gårdene på Storjord, gnr. 72 Storjorden søndre og gnr. 73 Storjord nordre, må sees som ett gårdsbruk fram til siste del av 1600-tallet. Før denne tid var eiendommen ei stor finnerydning, hvor arkeologiske funn, som et gammelt jernsverd, flere bautasteiner og redskaper i skifer vitner om at folk har vært bosatt på Storjord i mer enn 1000 år.
Mulighetene som bød seg i Lofotfisket gjorde fiskerbondens drifts-måte lønnsom i våre nordligste områder fra senmiddelalderen av. Ikke bare sjøsamene, men også befolkningen i de sørlige delene av Norge søkte å kombinere det rike sesongfisket med tryggheten i husdyrhold-et. Fra 1600-tallet av startet nordmennenes bosettingsekspansjon innover i Tysfjorden. Områdene ytterst i fjorden ble først bebodd. Da de første nordmenn slo seg ned på Storjord ble jorda delt mellom innflytterne og lokalbefolkningen. Dette førte til et skille som i dag gjør seg utslag i at brukene er underlagt to ulike gårdsnummer, nr. 72 og 73 i matrikkelen.
De første innflyttere
Fra starten av 1600-tallet kan man se en tendens til at deler av finnerydninga på Storjord forble ubebodd. Dette dannet grunnlaget for at nordmenn kunne bosette seg her. Fra skattelistene i 1645 finner vi for første gang en norsk oppsitter. Dette året betalte Isach [Sach] Nielsen Storjord 2 pund fisk i leidangskatt. Fram mot 1659 figurerer han i kildene som eneste skatte-betaler på gården. Vi har ingen detaljer om Isachs familieliv, men ved innbetaling av koppskatten i 1646 ble det nedtegnet at han var bosatt på Storjord med ”hans quinde, ehn fostersøn [og] ett quindfolch”. Fra 1660 ser det ut til at Christohper Pedersen tok over skjøtet på Storjord nordre, først ½ våg [1 ½ pund] i 1660, dernest 2 ½ pund i 1661 og 1 våg [3 pund i 1667].
I 1661 ble det gjennomført en omfattende nedtegnelse av kongens eiendommer i Tysfjord. Landkommisjonen hadde følgende å berette: ”Stoerjord 2 ½ pund. Kongen eier och bygger. Christopher Persen 2 ½ pund. Kand ingen videre forhøjelse taale“. Ved matrikuleringa av gården i 1667 var, som tidligere nevnt, jordskylda likevel høynet med ½ pund. I protokollen kan en for øvrig lese at Christopher kunne så 1 ½ tønne korn, og at han av husdyr hadde 1 hest, 5 kyr, 2 kalver, 9 sauer og 6 geiter. Av skattelistene forstår vi at gården produserte reale mengder med korn og ost, for her ble betalt både kornskatt [3 fjerdinger] og osteskatt [10 skilling] i tillegg til den vanlige leidangskatten [1 pund]. Christopher Pedersen ble i 1894 gift med Inger Olsdatter, men allerede i 1697 måtte presten tilkalles for å besøke en svært syk Christopher hvis ”læber var borttæret”.
1700-tallet
I manntallet over Lødingen fra 1701 står Olle Steffensen oppført som eneste mannlige beboer av gården. Olle, som blir bokført med en alder av om lag 20 år, ble ikke værende lenge på Storjord. I fute-regnskapet for Lødingen i 1720 var skjøtet på eiendommen overtatt av Hans Pedersen, som svarte skatt for 1 pund 1 skilling i gården. Hans var også kongens leilending i 1723, da Stoerjord ble matrikulert for andre gang. Gården hadde nå ei total land-skyld på 2 pund 12 skilling. Skatteøkinga skyldtes trolig at her var både skog til brensel, og at man kunne føre en utsæd på i alt 2 tønner 1 ½ skjeppe korn. Av de forventede 9 lass høy man kunne høste var det for øvrig mulig å fø 1 hest, 4 kyr, 3 kalver og 12 sauer.
Vi har ingen detaljerte beskrivelser av familielivet til Hans Pedersen, noe som kan ha sammenheng med at oppholdet på Storjord trolig var over før utgangen av 1720-tallet. Fra tinget på Myklebostad i Tjelsund den 22. oktober 1728 vet vi at Hans Pedersen Storjord ble oppført med ei skyld til kjøpmannen i Bergen på 62 riksdaler. For manglende innbetalinger ble han bøtelagt med 2 riksdaler 1 pund 12 skilling. Domsavsigelsen markerte slutt-streken for Hans Pedersens gårdsdrift på Storjord. Over de neste femten årene lå jorda på gården brakk. Dette hang trolig sammen med en tiltagende slitasje på den bestående husmassen.
En ny start
Da Ole Olsen i 1743 tok Storjord til gressleie hadde Niels Larsen drevet gårdsbruket i stor fattigdom i noen år. Plassen var nå forlatt, og Ole, som var bosatt på Ytre Skarberg, kunne ta jorda i bruk. En viktig årsak til at gressleie var eneste alternativ, var at husene ikke hadde blitt tatt vare på av Niels Larsen, og at det meste var nedråtnet. Å gjenreise gården ville bli kostbart, men 29. oktober 1745 valgte Ole Olsen likevel å endre bygselen til å gjelde full drift.
Ole Olsen f. 1708, giftet seg i 1734 med Ane Larsdatter. Paret bosatte seg på Ytre Skarberg, og ble her foreldre til; Elisabeth f. 1735, Aarsil f. 1737, Gunnille f. 1738, Laurits f. 1740, og Malena f. 1743. Etter ankomsten på Storjord kom også; Margrete f. 1745, Knut f. 1750, Ane f. 1751, Ole f. 1754, og Peder f. 1754 til verden. Gjennom familiens ti første år på Storjord ble gården sakte men sikkert gjenreist både hva gjaldt hus og mark. I 1759 rammet sykdom gården, noe som resulterte i Ole Olsens død. Ved mann-tallet over Lødingen for 1762 var enka Ane Larsdatter og barna Lars, Elisabeth og Margrethe Storjords eneste beboere. I manntallet blir det notert at: ”enchen [er] meget svag og fattig”.
Hvem som var bosatt på Storjord i de neste tiårene er usikkert. Dette henger i stor grad sammen med at det eksisterte to matrikkelgårder med samme navn [i dag gnr. 72 og 73].
Brennevinshandel
Fra 1782 kjenner vi til at Nils Olsen og Svend Andersen Storjord ble tiltalt for ulovlig handel med brennevin og tobakk. Som i våre dager var det også den gang opp til myndighetene å utstede bevilg-ninger til slik handel, noe de to ikke hadde mottatt. Da saken kom opp på tinget ble Anders Henriksen Storjord, Peder Johansen Storjord og Kristan Amundsen [fra Storjord] stevnet som vitner. Amundsen kunne berette at han: ”har verken kjøpt eller sett noen kjøpe disse varer av de innstevnede, heller ikke sett at de har fått noen kvantitet av disse varer fra Bergen. Thi vel fikk vitnet nestleden nytt-årsaften 2 pegler brennevin til låns hos Svend Andersen, men dette leverte han tilbake in natura”. Ettersom ingen av vitnene hadde noe å utsette på Nils Olsen og Svend Andersen Storjord ble tiltalen trukket. I stedet ble deres angiver trukket for retten. Hvem dette var vet vi ikke, men man kan anta at det har ligget en annen tvist i bunnen.
1800-tallet
Ved inngangen til 1800-tallet hadde det etablerte seg et bruksmønster på Storjord hvor to oppsittere delte drifta mellom seg. Ved folketellinga i 1801 finner vi at Anders Johansen og Anders Henrichsen var bønder og beboere av gården. Sammen med konene Sidsel Amundsdatter og Susanna Paulsdatter ble jorda drevet med husdyr og korndyrking. I denne perioden ble store deler av den statlig eide jorda i Tysfjord lagt ut for salg. 5. august 1801 ble Sivert Johnsen tildelt skjøtet på halvdelen av eiendommen for 60 riksdaler. Pret etter solgte Sivert Storjord videre til Pastor Jacob Schytte for 80 riksdaler. I de påfølgende årene ble dermed brukerne av gården leilendinger under pastoren.
Fram mot 1820 ble det ene bruket lagt ned, og ved utarbeidelsen av forhandlingsprotokollen til matrikuleringa av gården i 1818 var Anders Johansen eneste oppsitter. Plassen hadde en utsæd på ½ rug og 2 tønner bygg, som ga 3 fold. Av husdyr finner vi i 1818 1 hest, 3 kyr, 2 kalver og 12 småfe på Storjord. Selv om husdyrholdet var mindre enn på de fleste nærliggende gårdene må dette sees i lys av at jordarten var regnet for dels sumpaktig og dels tørrlendt. Skogen og utmarksbeitet var i tillegg svært begrenset. Ettersom leilending Anders Johansen kunne skaffe fisk til daglig bordhold på fjorden, ble Storjord gitt proporsjonstallet 5. Dette var om lag det halve av sammenlignbare bruk. Anders drev trolig Storjord fram mot 1830-tallet. Med den nye leilending Benjamin Eriksen startet også den nyere epoken i gårdens historie.
Bruksdelinger
Fram til 1970-tallet var jorda på gnr. 73 Storjord nordre relativt samlet på få bruk, med ”kun” 9 selvstendige eiendommer. Takket være en ekstensiv byggeaktivitet på 1970-tallet satt man igjen med 16 bruk ved inngangen til 1980-tallet. I løpet av det påfølgende tiåret fikk vi den bruks-strukturen som man finner ved inngangen til det 21. århundret. I 1989 ble det foreløpig siste bruket skilt ut, noe som pr. 2009 ga gnr. 73 Storjord nordre 21 selvstendige eiendommer og bruk.
Delinger
|
Nordre Storjord (Hamarøy gnr. 273) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |
Koordinater: 68.204984° N 16.0772184° Ø