Storwartz-gruvene
Storwartz-gruvene er et historisk gruveområde i Røros kommune, Trøndelag. Gruvefeltet var sammen med Nordgruvene ett av de to hovedgruveområdene til Røros Kobberverk, og er en del av verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Storwartz-feltet ligger omtrent en mil nordøst for Røros og dekker et areal på ca. 4,5 kvadratkilometer. Området omfatter totalt 9 gruver, inkludert Gamle Storwartz, som var den første gruven, og Nye Storwartz, som ble den mest betydningsfulle og rikeste[1][2][3].
Historie og utvikling
Gamle Storwartz ble åpnet i 1645 og var i drift til første halvdel av 1700-tallet, med sporadisk drift senere. Funnet av rik malm i denne gruven førte til oppstart av flere andre gruver i området, som Nyberget i 1650 og Hestkletten i 1659. Nye Storwartz gruve, som ble oppdaget i 1708, ble raskt den viktigste gruven for Røros Kobberverk og forble i kontinuerlig drift i nesten 250 år, fram til 1946. Ved flotasjonsverket på Nye Storwartz ble det produsert konsentrat med omtrent 25 % kobberinnhold[2][3].
Andre betydelige gruver i området inkluderer Christianus Qvintus og Myrgruva, som ble slått sammen til én større gruve og regnet som en av hovedgruvene på 1700-tallet. Kronprins Olavs gruve, den yngste i feltet, ble anlagt i 1936 og drevet fram til 1972. Etter denne perioden var det kun Lergruvbakken som var i drift fram til Røros Kobberverks konkurs i 1977[2][3].
Kulturminner og etymologi
Storwartz-området er rikt på kulturminner, både over og under bakken. Her finnes synlige spor etter gruveganger, sjakter, steinvelter, taubaner, mannskapsbrakker og funksjonærboliger. Disse kulturminnene gir et unikt innblikk i over 300 års gruvedrift og forteller historien om generasjoner av gruvearbeidere tilknyttet Røros Kobberverk[2][3].
Navnet "Storwartz" er en tysk forvanskning av fjellnavnet Storvola, noe som reflekterer områdets historiske tilknytning til tyske gruveeksperter som hadde betydelig innflytelse på norsk bergverksdrift[3].