Teksting
Teksting har med tømmerkjøring med hest å gjøre. De kjørte utrolig store lass i terrenget på veger som ble til ved bruk. Turene var ofte lange, en eller to vendingers veg, dvs. at de rakk en eller to vendinger (lass) om dagen.
Det var derfor viktig at de fikk med seg mest mulig. Vegene ble i størst mulig grad lagt på flater som myrer, tjern, bekkedråger og lignende med minst mulig motbakke. Men det hendte de måtte opp forholdsvis lange og bratte bakker og da brukte de å tekste. Stedet der de tekstet fikk ofte navnet Tekstebakken. De kjørte ofte flere sammen og hjalp hverandre med å komme opp.
Tekstingen foregikk på den måten at de knepte tur den siste hesten og satte den framfor den første hesten. Mellom hestene, på begge sider, ble det festet en langlenket kjetting ("lækje"), eller to kraftige tau med kjetting i endene. De ble festet til hesteselen ved oren, mellom oreringen og draget. Så sørget en for å få "tømskill", amet på hestene og så gikk det i full fart opp bakken.
I skogen i Glåmdalsdistriktet brukte man aldri to hester i bredden. Det ble kalt for beite.
Kilder og litteratur
- Mer om hesteveger, se Skogbrukets historie i Kongsvinger, side 217 f. Utg. Kontaktutvalget for skogbruket i Kongsvinger. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Per Arne Gransæther, Kongsvinger-Vinger historielag