Eligerte menn
Eligerte menn fra la.: «utvelge»), også kalt de «tolv eligerte menn», «tolvmenn», «sekstenmenn», «byens deputerte menn» var et rådgivende utvalg som deltok i styret av de største norske og danske byene fra det kommunale embetsstyret ble innført med eneveldet i 1660 og fram til det kommunale selvstyret ble innført i 1838. Den første tiden ble de eligerte mennene valgt av magistraten og byens borgerskap i fellesskap og slik ble det bevart et element av borgerlig representativitet i styringen av byen.
Men fra 1720-årene mistet borgerne all innflytelse over utvelgelsen, og de eligerte menn ble en nærmest selvrekrutterende korporasjon hvor medlemmene satt på livstid. Etter hvert som deres innflytelse økte, ble imidlertid representativiteten svekket og ble i stadig større grad dominert av det øvre borgerskapet. Som magistraten var de eligerte menn underlagt stiftamtmannen og vervet var ulønnet. Etter 1800 ble eligerte menn ofte kalt formannsskap.
De eligerte menn skulle bistå kongens embetsmenn med de kommunale sakene, men etter hvert fikk utvalget, sammen med magistraten, stor innflytelse over byens økonomiske administrasjon, reviderte kemnerens regnskaper og satte iblant opp budsjettet. Sammen med magistraten førte de også kontroll med brannvesenet og borgervæpningen. Stadshauptmannen var gjerne leder for de eligerte menn og ble utpekt av dem.
Prosessen med overgang til embetsstyre av kommunene hadde pågått før eneveldets innføring. Dette skjedde gjennom ulike kongelige utvalg for å ta seg av kommunale oppgaver som for eksempel taksérborgere. Flere steder i landet kan en se taksérborgere som forløpere for eliegerte menn, for eksempel i Bergen hvor byens 16 taksérborgere ble etterfulgt av 16 eligerte menn i 1670-årene.
Antallet eligerte menn kunne variere, gjerne utfra lokale forhold og tradisjoner, også over tid.