Vipo AS

Vipo AS er en industribedrift innen gummiproduksjon i Krokstadelva, Nedre Eiker i Drammen kommune. Bedriften har hatt fire ulike navn opp gjennom årene. Den startet som Den norske Galoge- og Gummivarefabrik i 1896. På folkemunne ble bedriften kalt Kalosjen. Et nytt navn kom ikke før i 1952 da den ble hetende A/S Mjøndalen Gummivarefabrikk. Som følge av integrering med andre bedrifter i konsernet fikk den i 1971 navnet Viking-Mjøndalen. AB-Trelleborg Industri kjøpte opp bedriften 1. januar 1987, og den tradisjonsrike fabrikken tok navneforandring til Trelleborg-Viking. Navnet var «Trelleborg Offshore Norway» fra 2009 og fram til 2021, da Trelleborg-konsernet solgte bedriften. Navnet ble da endret til Vipo AS, der «Vi» står for «Viking» og «po» står for «polymer», som er en kjemisk betegnelse på den typen materiale som produseres ved bedriften i dag.

Industrielt er «Kalosjen» det store flaggskipet i Nedre Eiker. Bedriften betjener offshore-, forsvars- og bilindustrien, i tillegg til generell landbasert industri. Bedriftens satsingsområder har i mange år vært produkter for innvendig belegning, korrosjons-beskyttelse, brannbeskyttelse og termisk isolering, sammen med pressprodukter til biler og kjøleslanger til motorer. Bedriften er verdensledende innenfor sine produktområder.

Fra starten og frem til 1. verdenskrig

Fabrikken oppstod i Krokstadelva, men assosiasjonen og navnet fra Mjøndalen var helt fra begynnelsen sterk pga avhengigheten av jernbanen. All transport inn og ut av fabrikken gikk med jernbane og deretter med båt og hest og kjerre over elva inntil Mjøndalsbrua kom i 1912. Tidlig industri på tettstedet i form av møller og sagbruk ble i 1890-årene faset ut fordi ny teknologi med dampkraft og lokal fossekraft åpnet for langt større produksjonsmuligheter.

Den 22. oktober 1896 ble et nytt selskap notert på Drammen Børs med en innbetalt aksjekapital på 312.000 kroner fordelt på 125 aksjer. Mannen som tok initiativet til å starte opp en kalosjefabrikk i Krokstadelva, var Nicolai Andreas Bull Kiøsterud (født 1856). Som 20-åring hadde han overtatt ledelsen av Krokstad Spikerfabrikk, som imidlertid ble nedlagt i 1895. Kiøsterud kontrollerte vannfallene i Krokstadbekken, og han hadde sett mulighetene som lå i dampkraft og fossefall til å utvikle ny industri på stedet som erstatning for møller og sagbruk. Krogstad Cellulose begynte sin produksjon i 1893 på grunnlag av fossekraften og store mengder tømmer i nærheten. Den samme utviklingen med cellulose- og papirindustri som erstatning for møller og sagbruk begynte på samme tid i de nærliggende tettstedene Hokksund, Vestfossen og Skotselv, og de fire fabrikkene ble til langvarige hjørnesteinsbedrifter.

Kiøsterud var interessert i cellulose, men å starte med kalosjeproduksjon, dvs. fottøy, så han som viktig for å få ned importen og erstatte den med lokal fabrikasjon. En viktig omstendighet var at importen av skotøy var tollbelagt. Selve fabrikken lå på Eknes-jordet og ble oppført som en to-etasjes murbygning på hele 70 meter med teknisk avdeling, blanderi og maskinsal i 1. etasje og kalosjeproduksjon i 2. etasje. Teknisk avdeling fikk forholdsvis større betydning hvor nye produkter ble utviklet til husholdninger og til bedrifter. Først var det buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Snart tok bedriften også på seg å reparere gummivalser for treforedlingsindustrien. Allerede her ser vi kimen til noen av bedriftens satsinger langt inn i framtida. Ny tomt ble kjøpt opp, og flere nødvendige bygninger ble bygget. En ny kraftstasjon vakte stor oppsikt på stedet med sin kapasitet på 500 hk og en spenning på 3000 volt. Bedriften gikk selvsagt ikke uten problemer, men et nært samarbeid med Krokstad Cellulose hadde betydning i begynnelsen med tomtekjøpet og etablering av den nye kraftstasjonen. I 1915 ble den overtatt av Krokstad. "Kalosjen" knyttet seg istedet til Drammen E-verks nett.

Kiøsterud søkte bistand og ekspertise i Russland, Skottland, Sverige og USA, og 14 skotske kvinner fikk jobb i bedriften, men kun på ettårskontrakt. De vakte beundring i lokalsamfunnet, og forelskelser og forlovelser ble mange. Noen rakk også å lære seg den vanskelige Eiker-dialekten. Lenge var det naturlig nok smått med maskiner i produksjonen, og utblandinger og vulkanisering var tungvinte prosesser som ikke på lang tid lot seg effektivisere. Langsomt begynte imidlertid nye arbeidsformer å få innpass. En tidlig kalosjeprodusent i Skien hadde skapt hodebry, og Kiøsterud mente at det ikke var rom for to bedrifter i bransjen. Allerede ved århundreskiftet var det rundt 150 ansatte på Kalosjen, og en stor del var kvinner med svært lave lønninger. Dette ble derfor en typisk kvinnearbeidsplass i lokalsamfunnet i mange årtier framover. Arbeidsuka var fra begynnelsen på 70 timer til en lønn av kroner 1.25 om dagen. Transport forble et vanskelig problem helt til den nye Mjøndalsbrua kom i 1912. Innsatsvarer og ferdigvarer gikk med hest og kjerre fra Mjøndalen jernbanestasjon og ned til elvebredden, med pram over elva og tilslutt opplasting på egen skinnegang helt fram til fabrikken. Kull kom imidlertid på prammer fra Drammen, og den synlige skinnegangen fikk derfor stå i mange år. En prisliste på skotøy fra 1898 gikk fra kroner 1.70 for de enkleste barnesko og helt opp til kroner 8.50 for de fineste herresko. Produksjonen kom fort i gang, og fra 1899 til 1901 doblet den seg. Kvaliteten var ganske god. Men produksjonen gikk stadig på bekostning av fortsatt lave lønninger og lang arbeidstid. Frem mot 1. verdenskrig skjedde det dog noen forbedringer, og årsaken lå i Nedre Eiker Fagforening, som ble startet i 1906, den store streiken i 1908-09 og senere forhandlinger om dyrtidstillegg som følge av økt prisstigning under 1. verdenskrig.

I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde høyst sannsynlig ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde blitt redusert til en brøkdel. 1. verdenskrig gjorde situasjonen betraktelig vanskeligere. Importen av nødvendige råvarer stoppet opp, og med dem forsvant også eksportmarkedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10% til 70% mens fottøyet falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Prisstigningen var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats og solidaritet hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte.

Brannen i 1919

"Tilbake til det normale" var parolen i norsk industri like etter 1. verdenskrig, men slik gikk det ikke. Ikke her hjemme og ikke ute i den store verden. 17. mai 1919 brøt det ut en eksplosiv brann i blandingsrommet på Kalosjen kl. 7.00, og da de fleste ansatte hadde fri, var det kun 4 arbeidere til å slukke. Fabrikkbygningen brant helt ned sammen med snekkerverkstedet, det mekaniske verksted og kullhuset. De 200 ansatte stod på bar bakke, men det var heldigvis ingen lagerbeholdning, og et stort parti gummi under snekkerverkstedet var intakt. Brannen hadde kostet rundt 1 million kroner. En ekstraordinær generalforsamling bestemte etter mye nøling at bedriften skulle gjenoppbygges, men kun langsomt og forsiktig. Noen av de mannlige ansatte fikk jobb under gjenoppbyggingen, men bedriftsleder August Fladmark ønsket å benytte anledningen til å kvitte seg med noen av de mest radikale fagforeningslederne. Denne konflikten endte i en streik som varte fra november 1919 til april 1920. Høykonjunkturen etter krigen gjorde at produksjonen atter dreide seg om sko, og salget kom helt opp i 276.000 par i 1922. Teknisk avdeling måtte derfor begrense sin produksjon som vesentlig var rettet mot andre bedrifter. Men arbeiderne fikk ikke beholde sine fordeler. Dyrtidsinflasjon ble avløst av store prisfall, og dette hadde sammenheng med gjenoppretting av gullstandarden. Det innebar å komme tilbake til prisnivået fra 1914, et mål som gjaldt for hele industrien på den tiden. I 1920 hadde de ansatte oppnådd en timelønn for menn på kroner 2.20 og kroner 1.35 for kvinner og hele 14 dagers ferie med lønn. Men i 1922 måtte de tåle et fall i lønningene på hele 25% og kun 8 dagers ferie. Dette var noe som ble gjennomført i alle bransjer, og reallønnen falt.

Forklaringen på dette tilbakeslaget for de ansatte var at antall medlemmer i fagforeningen hadde gått ned til kun 65 etter den store brannen. Derfor var lønnsutsiktene små, men 2 år senere hadde 185 meldt seg inn. Med to streiker i tillegg gav det det en forøket timelønn på 12% og ett tillegg på 15% i kvinnenes akkord. I 1924 lå omsetningen på hele 2 millioner kroner og stigende. Men i 1925 var det atter tid for et angrep på lønningene idet kronekursen hadde steget svært mye. Dette året gav derfor nok engang lønnsnedsettelser og utvidet arbeidstid med en halvtime. Det var også vanlig på bedriften å si opp mange ansatte utover vinteren. Det samme gjentok seg i 1927, men nå ble samtlige ansatte oppsagt. 1920-årene bød altså som helhet på urolige tider. Den nye Askim Gummivarefabrikk, som hadde startet i 1920, ble hurtig en farlig konkurrent for Kalosjen, og beskyttelsestollen ble omtrent samtidig redusert med 20%. Men kvaliteten og utvalget var det ikke noe å si på til tross for store lagerbeholdninger. Et problem i produksjonen ble løst med at den unge ingeniøren Sverre Hassel ble sendt til USA, og som kom hjem med vulkasitter, som gjorde vulkaniseringen mye raskere uten det gamle problemet med svovel som skapte feil farge. Ofte hadde utvidelsen av kapasiteten gått på bekostning av ny teknologi og økt produktivitet i seg selv, men vulkasitten var den viktigste nyvinningen i 1920-årene. I 1930 kom satsingen på produksjon og ikke bare vedlikehold av gummibelagte valser til treforedlingsindustrien, noe som ble viktig i mange årtier fremover.

"Konflikten" med Askim ble stadig skarpere og dreide seg tilsynelatende mest om prisdumping. Løsningen ble at den ekstraordinære generalforsamlingen 8. september 1932 bestemte seg til å selge til Peter Mathias Røwde (1876-1955) og grosserer Dobloug, eierne av Askim. Røwde mente at markedet var for lite for to konkurrenter, og han så fremover med noen tanker om hvordan konsernet burde utvikle seg med spesialisering innen hver bedrift. Askim hadde allerede en tydelig produktportefølje med gummistøvler, sko, støvletter, sandaler, fotballstøvler og ikke minst bildekk, som ble produsert fra 1931. Røwde kom fra Rovdestranda på Sunnmøre og hadde veldig tidlig vist seg som et forretningstalent. I 1906 hadde han etablert en konkurrent til Mjøndalen ved å starte opp "Viking", en kalosjebedrift i Heggedal. Men alt i 1914 brant den ned. Rett etter 1. verdenskrig satset han imidlertid stort i Askim med en betydelig gummibedrift. To viktige støttespillere var den tyske kjemikeren Erwin Koch og grosserer Dobloug.

Da Askim kom til Krokstadelva

Viking-konsernet var blitt etablert i begynnelsen av 1930-årene, men i juli 1933 brant Askim Gummivarefabrikk ned til grunnen. Dette førte ikke til handlingslammelse, men til en noe uvanlig løsning da mange ansatte samt uskadde maskiner ble flyttet til Krokstadelva i en stor og hurtig operasjon. Resten ble sysselsatt i gjenoppbyggingen. På Kalosjen ble det gjort investeringer på 177.000 kroner i nye bygninger og maskiner. Nå økte antall ansatte fra 400 til hele 1100 i tre skift. Dermed gikk produksjonen kraftig opp, og vinteren 1933-34 var det bortimot 1500 ansatte mot kun 300 noen år før. Salget lå på 2.2 millioner kroner, en dobling i forhold til 1929. Dette kunne ikke vare, og etter ett år dro Askim-arbeiderne hjem igjen. Det lå en imidlertid en bedriftsstrategi bak for å muliggjøre en ytterligere modernisering og effektivisering av fabrikken, og i 1934 ble det investert ytterligere 118.000 kroner. Teknisk avdeling fikk større betydning ved blant annet produksjon av gulvbelegg, mer maskinell gummimiksing, større vulkaniseringskapasitet og satsing på hardgummi. En stor vulkaniseringskjele ble levert av Fredrikstad Mekaniske Verksted og kom til å stå som et iøynefallende symbol og landemerke på dristighet og utvikling i de neste 40 årene. Det ble satset på en helt ny korrosjonsavdeling hvor den tyske ingeniøren Otto Hermann fra 1933 spilte en sentral rolle for å utvikle hardgummi, som gav en effektiv beskyttelse fra klorangrep på metaller til bruk i valser i treforedlingsindustrien. I 1935 kom den amerikanske kjemiingeniøren Lynn Harbinson til bedriften for å ta ansvar for en rasjonaliseringsprosess og som ekspert på teknisk gummi. Valseavdelingen fikk større plass og utvidet med moderne heisekraner, rullelagre, en slipemaskin og automatisk vulkaniseringsanlegg. Den moderne hælpressa fikk stor oppmerksomhet. Men investeringene hadde kostet og gav et underskudd i 1936-37. Et lån på 800.000 kroner ble tatt opp, og dette fikk likevel som resultat et samlet overskudd i 1939 på over 100.000 kroner.

Krigstid

Mjøndalen Gummi hadde forandret seg ved inngangen til 1940. Skotøy utgjorde en mindre del av produksjonen enn ti år før, salg til bedrifter hadde økt og med det en større produktportefølje. De store investeringer som fulgte etter Askim-arbeidernes innsats i 1933-34 hadde materialisert seg i større effektivitet og produkter rettet mot bedriftsmarkedet. Bedriften hadde en større tomt og enda flere nye bygninger. Vitenskapeliggjøring av arbeidet etter inspirasjon fra USA ble en realitet. De ansatte hadde fått mer å si enn før, og det var færre konflikter enn i 1920-årene. Bedriften satt nå inne med store lager av rågummmi. Etter 09. april måtte de fleste av de ansatte tåle redusert arbeidstid. Syntetisk gummi tok over fordi importen av naturgummi stoppet helt opp. Okkupasjonsmakten bestemte innholdet i produksjonen bl.a. gass- og generatorslanger, gummi til melkemaskiner, hermetikkringer og gummivarer til NSB. Det ble også inngått et teknisk samarbeid med to tyske bedrifter om gjensidig bistand. Etter at importmulighetene falt, satset Mjøndalen derfor på utvikling av syntetisk gummi. Men avtalen kostet idet Viking måtte betale en lisensavgift på 200.000 kroner og 1 % av omsetningen på alle sine produkter til den ene av bedriftene, nemlig "Harburger Gummiwaaren-Fabrik Phoenix. De ansatte fikk anledning til å kjøpe mat utenom rasjoneringskortene da bedriften hadde klart å få tak i store mengder poteter og grønnsaker, fisk, hermetikk og kålrabi. Dyrking ble også tillatt på fabrikkområdet. Motstandsbevegelsen hadde stor nytte av fabrikken med hjelp til å gjemme flyktninger, et såkalt evakueringsutvalg, som knutepunkt for den lokale etteretningstjenesten og i forsyningstjenesten. Dette var noe av det som ledelsen så igjennom fingrene med.

Etterkrigstid og brannen i 1947

Like etter krigen var parolen i norsk industri: Samarbeid. Det handlet om å få gang produksjonen i gang igjen. På alle større bedrifter skulle det nedsettes produksjonsutvalg. På Viking ble det første møtet av dette slaget arrangert ikke før i september 1946. Ansatte og ledelse gikk sammen om forslag til forbedringer i produktiviteten, for sunn rasjonalisering og en økt produksjon. Til gjengjeld gikk ledelsen med på at de skulle slutte med all hemmeligholdelse av sine planer for framtida, for uekspansjon og disposisjoner osv. Tidsstudier var et nymotens ord som kom fra USA, men hadde skapt noe strid på Mjøndalen fordi de ansatte innså at de knapt nok ville ha noen nytte av nye tiltak om de ikke ble trukket aktivt med i prosessen fra begynnelsen av. Syntetisk gummi kom i bruk under krigen, men hadde noen ulemper selv om naturgummi nå var umulig å få tak i.

I 1947 la ingeniør Sverre Hassel fram "En omfattende rasjonaliseringsplan", som gikk langt utover tidsstudier i seg selv. 1. Innkjøp. 2. Veiing. Brekking. 4. Blanding. 5. Kalandrering. 6. Planavdeling. 7. Konfeksjonering og vulkanisering. 8. Kontroll. 9. Alminnelig maskinelt utstyr. 10. Organisasjonsplan. Tidsstudiene ble imidlertid ikke avskaffet. Fortsatt gikk det ansatte med stoppeklokke i flere år. Andre tiltak pekte fremover mot en aktiv velferdsstat, nemlig sykelønnsordning, bedriftshelsetjeneste og en helt ny pensjonsordning, som riktignok var ganske beskjeden.

I påsken 1947 brant Viking ned for andre gang. Men brannen ble begrenset takket være branndører og bedre slukkingsmuligheter og rammet pikesal, systue, tilskjæreri og vulkaniseringsavdeling. Det var ingen tvil om gjenreisningen, og det endte etter en kort gjenoppbyggingsperiode som en mer moderne bedrift hvor de gamle murveggene forsvant og erstattet med glass og fasader, en utvidelse av fyrhuset og en helt ny 3. etasje på hele 1700 kvm. Det gav bedre plass og bedre mulighet for ekspansjon i etterkrigstidens gjenoppbygging. Produksjonen økte raskt, og en sterk etterspørsel som Viking klarte å møte og med høyere fortjeneste. Samtidig var det restriksjoner på konkurransedyktig import for å spare valuta. I slutten av 1949 hadde denne situasjonen sin ende idet mange gummiartikler kom på friliste. Det var fortsatt tollbeskyttelse, men et enda større problem ble det for bedriften da prisen på naturgummi økte mer enn 100 % på 2 år. Det hadde også sin årsak i utbruddet av Korea-krigen som skapte en internasjonal høykonjunktur. Derfor oppnådde ikke Viking ikke større profitter selv om en mulighet var å øke prisene på det ferdige produktet. Konkurransen gjorde i stedet at prisene begynte å falle. Etter gode etterkrigsår var man derfor tilbake til hverdagen hvor oppsigelser fulgte annullerte ordrer. Et svar var nok en gang å utvide produktspekteret bl.a. med campingutstyr. Naturgummien var stadig en hjørnesak fordi den fortsatt var billigere en syntetisk gummi på tross av de store prisstigningene. Dermed kom det fart i arbeidet med å finne en fullgod erstatter i en ny type syntetisk gummi.

Trelleborg-konsernet kjøpte bedriften i 1994 Bedriften produserte tidligere Viking gummistøvler og gummiringen Norgesring.

Kilder og litteratur

• Ek, Bent: Kalosjen 100 år - Norges eldste gummivarefabrikk 1896-1996 (Redaktør: Kjell Sølvberg)
• Opplev Nedre Eiker [1]
• Tom Helgesen, Svein Grønvold, Tor Møllebak og Tom Schandy: Drammensvassdraget- fra fjell til fjord.
• Gjermund Glittfjell/Eikerarkiv.no: Den norske Galoge- og Gummivarefabrik