Unge Høyre

Unge Høyre ble grunnlagt den 21. februar 1922 som Høyres ungdomsorganisasjon. Formelt heter organisasjonen Unge Høyres Landsforbund. Den er landets nest største politiske ungdomsorganisasjon etter AUF. Som andre slike organisasjoner har den vært en viktig rekrutterings- og skoleringsarena for politikere, og flere kjente høyrepolitikere har vært ledere eller hatt andre verv i Unge Høyre.

I vedtektene beskriver Unge Høyre seg som en konservativ organisasjon. Samtidig brukes også begrepet liberalkonservativ, og ofte ser man et liberalistisk ståsted tydeligere i Unge Høyre enn i moderpartiet.

Historie

Før landsforbundet ble grunnlagt i 1922 fantes det noen lokale ungdomsorganisasjoner tilknytta Høyre. Den eldste er Stavanger Unge Høyre, som ble grunnlagt i januar 1892 som Stavanger Konservative Ungdomsforening, også omtalt som Yngre Konservatives Forening. Navnet Unge Høyre ble tatt i bruk første gang i 1915, så ved grunnleggelsen i 1922 fantes det allerede en del lokallag som brukte navnet.

Foranledninga for at det ble oppretta en nasjonal ungdomsorganisasjon var senkninga av stemmerettsalderen fra 25 til 23 år i 1920. Henrik Ameln leda et forarbeid. Kristiania hadde ikke hatt noen ungdomsforening tilknytta Høyre, men i desember 1919 hadde det som nå er Oslo Unge Høyre blitt grunnlagt med Lorentz Vogt som første leder. På det konstituerende møtet i februar 1922 møtte det delegater fra en rekke steder i landet. Lorentz Vogt ble første leder av landsforbundet. Redaktør Eyvind M. Nielsen ble sekretær, og han tok også over som leder i Kristiania Unge Høyre. Landsforbundet vokste raskt, og i 1923 var det omkring 6000 medlemmer. Unge Høyre fikk et fast medlem i Høyres sentralstyre i 1925.

Under andre verdenskrig ble Unge Høyre forbudt, som alle andre politiske partier og organisasjoner utenom Nasjonal Samling. I 1942 ble det organisert et hemmelig arbeidsutvalg som arbeida for å sikre at landsforbundet kunne gjenreises etter krigen.

Siden 1960 har Unge Høyre vært kjent for Elitekurset. Det var daværende leder Jan Peder Syse som starta opp dette kurset, som regnes som den ypperste politiske skoleringa innafor Unge Høyre. Det er et nokså lite antall deltakere som får plass, bare ti i året. En betydelig andel av de som har tatt kurset har siden hatt viktige posisjoner i partiet og i politikken.

Mot slutten av 1960-åra hadde Unge Høyre blitt landets største politiske ungdomsorganisasjon. I desember 1967 kunne man notere omkring 35 000 medlemmer, og i 1970 hade dette vokst til omkring 40 000. Unge Høyre mobiliserte sterkt i forkant av folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972. De gjorde det også sterkt innen skolepolitikk, og mellom 1975 og 1991 hadde samtlige ledere i Norges Gymnasiastsamband tilknytning til Unge Høyre. Flere ledere markerte seg også på positiv måte i media, i en tid der fjernsynet ble en stadig viktigere arena for valgkamp. Særlig Kaci Kullmann Five, som ble Unge Høyres første kvinnelige leder i 1977, ble framheva som en som beherska fjernsynsdebatter bedre enn langt mer erfarne politikere.

I 1975 ble Per Danielsen ekskludert fra Unge Høyre. Selv mente han bakgrunnen var politisk uenighet, mens ledelsen i Unge Høyre mente han hadde drevet fraksjonsvirksomhet. Danielsen grunnla Moderat Ungdom i konkurranse med Unge Høyre, noe som utløste frykt om at dette kunne utvikle seg til et nytt politisk parti som ville ta velgere fra Høyre. Konflikten prega mye av arbeidet i de neste åra, men tidlig i 1980-åra ble Moderat Ungdom oppløst. Samtidig ble det også en del fraksjonering i Unge Høyre fra omkring 1979. Distriktspolitikken førte til geografiske skillelinjer i organisasjonen, noe som ble veldig tydelig mot midten av 1980-åra.

Den såkalte høyrebølgen avtok mot slutten av 1980-åra. Dette førte til noe roligere forhold innad i organisasjonen, men de sto fortsatt igjen med spenninger mellom liberalistiske og konservative medlemmer. Arbeidet for norsk EU-medlemskap i forkant av folkeavstemninga om EU-medlemskap i 1994 virka samlende, men utløste også kritikk fra Unge Høyre mot moderpartiet. Unge Høyre vedtok omkring et år før Høyre å gå inn for EU-medlemskap, og mente at partiet var for tilbakelent.

Utover i 1990-åra falt Høyres oppslutning i valg, og i Unge Høyre utløste dette en ideologisk debatt. Ikke minst var det viktig å klargjøre forholdet til Fremskrittspartiet, som var i vekst og kunne være en framtidig regjeringspartner. Blant resultatene var at Unge Høyre tydeligere formulerte enkelte liberalistiske standpunkter, blant annet et ønske om redusert offentlig inngripen på en rekke området. Både Høyre og Unge Høyre opplevde at medlemstallene gikk nedover, og i 2004 ble landsforbundet reorganisert. Hovedtanken var å bruke mindre tid på organisasjonstekniske detaljer og mer på medlemsoppfølging, kampanjer og annet arbeid.

Ledere

• 1922–1924: Lorentz Vogt.
• 1924–1925: Johs. Bøhn.
• 1925–1928: Harald Hegland.
• 1928–1931: Kristoffer Rostad.
• 1931–1936: Andreas Norland.
• 1936–1940: Arne Hoffstad.
• 1945–1947: August D. Michelsen.
• 1947–1950: Johan Møller Warmedal.
• 1950–1954: Svenn Stray.
• 1954–1955: Albert Nordengen.
• 1955–1957: Otto Lyng.
• 1957–1959: Erling Faaland.
• 1959–1963: Jan Peder Syse.
• 1963–1965: Torstein Tynning.
• 1965–1965: Henrik J. Lisæth.
• 1965–1969: Ragnvald Dahl.
• 1969–1971: Hans Svelland.
• 1971–1973: Jan Petersen.
• 1973–1977: Per-Kristian Foss.
• 1977–1979: Kaci Kullmann Five.
• 1979–1980: Terje Osmundsen.
• 1980–1984: Sveinung Lunde.
• 1984–1986: Kai G. Henriksen.
• 1986–1988: Trond Helleland.
• 1988–1990: Børge Brende.
• 1990–1994: Jan Tore Sanner.
• 1994–1996: André Støylen.
• 1996–1998: Bjørn Skaar.
• 1998–2000: John-Ragnar Aarset.
• 2000–2004: Ine Marie Eriksen Søreide.
• 2004–2008: Torbjørn Røe Isaksen.
• 2008–2012: Henrik Asheim.
• 2012–2014: Paul Joakin Sandøy.
• 2014–2018: Kristian Tonning Riise.
• 2018–2020: Sandra Bruflot.
• 2020–: Ola Svenneby.

Litteratur og kilder

• Unge Høyre på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Unge Høyre i Store norske leksikon.
• Unge Høyre, offisiell hjemmeside.