lokalhistoriewiki.no

Utvandringen til Canada

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Utvandringen til Canada er en del av den norske utvandringen til Nord-Amerika. Da den store utvandringen ebbet ut i mellomkrigstiden, var rundt 90 000 nordmenn, eller omkring ti prosent av alle som utvandret, bosatt i Canada. Utvandringen gikk både via Midtvesten i USA og direkte fra Norge. Hovedparten av utvandrerne bosatte seg i de canadiske prærieprovinsene og i British Columbia langs vestkysten.

Tidlige forbindelser mellom Canada og Norge

To av sagaene fra norrøn tid, Grønlendingenes saga og Eirik Raudes saga, forteller om oppdagelsen og bosetningen av «Vinland», sør for Grønland. Sagaene forteller om de forsøksvise bosetningene på ulikt vis, der Eirik Raudes barn, Leif, Torvald, Torstein og Freydis drar på ekspedisjoner sørover fra hjemstedet på Grønland. I tillegg fortelles det om bosetningsforsøket til Torfinn Karlsevne, som kom fra Island og ble gift med enken etter Torstein, Gudrid Torbjørnsdatter. Manuskriptene er fra 1300- og 1400-tallet, og tekstene har blitt tentativt datert til 1200-tallet. De forteller om hendelser som jamfør andre, eldre kilder tidfester dem til slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet.[1]

Letingen etter norrøne bosetninger langs Canadas østkyst førte ekteparet Helge og Anne Stine Ingstad til å oppdage bostedet ved L'Anse aux Meadows på Newfoundland i 1960. Videre arkeologiske funn på stedet bekreftet norrøn tilstedeværelse, selv om koblingen til innholdet i saga-fortellingene fortsatte å være omdiskutert. I 2021 lyktes det å datere ett av årene for norrøn bosetning ved hjelp av en analyse av radiokarbon i et tre felt av et norrønt verktøy etter år 993. I det året var det en markant økning av radiokarbon i atmosfæren, og ved å telle årringene i treet kunne forskerne angi året 1021 for en bekreftet norrøn tilstedeværelse ved L'Anse aux Meadows.[2] I 1957 ble en norrøn mynt funnet ved en gammel urbefolkningsbosetning nær Blue Hill Bay i den nordøstligste amerikanske delstaten Maine. Mynten er bekreftet å ha vært utstedt i Olav Kyrres tid, mot slutten av 1000-tallet. Selv om mynten er autentisk, har det vært en stor diskusjon om koblingen til funnstedet. Med tanke på at mynter fra Olav Kyrres tid i utgangspunktet er sjeldne, kan det argumenteres for at sannsynligheten for at myntfunnet er resultatet av et bevisst forfalskningsforsøk, er lav.[3]

Selv om norrøn tilstedeværelse i Canada er bekreftet, fikk bosetningsforsøkene lite å si for den videre europeiske kontakten med det nordøstlige Nord-Amerika. Den norrøne kolonien på Grønland forsvant i løpet av eller etter 1400-tallet. Ikke før den oppdagelsesreisende Jens Munk overvintret i Hudson-bukta vinteren 1619–1620 i et feilslått forsøk på å finne nordvestpassasjen, er sikre forbindelser mellom Norge og Canada kjent. Da misjonæren Hans Egede ankom Grønland i 1720-årene og etablerte den varige bosetningen Godthåb, fant han ingen rester etter den norrøne kolonien eller dens beboere, kun fortellinger om dem fra innuitene. I mellomtiden hadde franskmennene utforsket og bosatt de nordøstlige delene av Canada i snart 200 år allerede.

Norsk tilstedeværelse før 1825

Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.[4]

Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.[5]

Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.[6] I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.[7] Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.[8] Kartet som Wentzel lagde over Mackenzie-elva, derimot, er velkjent.[9]

Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.[10] Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».[11]

Den første, delvis norske bosetningen i Canada vokste frem ikke langt unna der Wentzel endte sine dager. Bosetningen ved Red River fra 1812 var initiert av Lord Selkirk, som hadde skaffet seg aksjer i Hudson Bay-kompaniet for å sikre seg landområder hvor han kunne hjelpe fattige skotske husmenn til nye bosteder. To ganger de første årene, i 1815 og 1816, ble bosetningen ødelagt, ettersom rivalene i Nordvestkompaniet forsøkte å begrense Hudson Bay-kompaniets innflytelse. Da hadde et parti nordmenn allerede bosatt seg der, rekruttert av Selkirk for å hjelpe til med å bygge opp kolonien. Det er mulig at disse var hyret blant norske sjøfolk i engelske fangeskip. Sikkert er det i alle fall at den første som ble drept i 1816-massakren, var lederen for nordmennene, en «løytnant Holte». To andre nordmenn ble værende og klarte seg etter forholdene bra. Om Peter Dahl og Peter Isaacsons liv vites lite, annet enn at Dahl etterlot seg familie og arvinger. Folketellingen fra 1846 viser at Dahl eide mer dyrket jord og flere gårdsdyr enn de fleste gårdbrukerne langs Red River.[12]

Den canadiske korridoren

Utvandringen fra Norge til Amerika startet for alvor med to skip i 1836. Etter 1836 og frem til 1850 kom de fleste utvandrere via New York eller andre havnebyer i USA. Men fra 1851 og frem til 1874 dro flesteparten via Québec. Derfra var veien relativt kort til områdene som nordmenn i størst grad søkte seg til: den amerikanske Midtvesten. Mellom 1854 og 1865 kom 94 prosent av alle norske utvandrere til Amerika via denne ruten. Fra 1866 til 1874 kom 64 prosent av alle nordmenn til Québec.[13] Årsaken til at Quebec ble den primære destinasjonen for utvandrere har å gjøre med at Storbritannia i 1850 opphevet handelsloven fra 1651, som blant annet hadde bestemt at kun britiske skip kunne frakte varer fra Canada til Storbritannia. Dermed var det fritt frem for norske redere å benytte utvandrere som frakt over Atlanteren for deretter å frakte tømmer tilbake. Denne utvandrerfarten varte frem til 1870-årene, mens norske seilskip fremdeles var konkurransedyktige i denne formen for amerikansk tømmereksport. Etter 1870-årene dreide hovedparten av utvandrertrafikken tilbake til havnebyer i USA, selv om en del utvandrere fortsatte å dra via Québec, men da på britiske dampskip.

Selv om nesten alle utvandrere i et par tiår reiste via Québec og Canada, reiste så godt som alle videre sørover til USA. Det var den pågående, enorme økonomiske veksten i Midtvesten med sine fremtidsutsikter som trakk. Landskapet var i ferd med å erobres, av moderne infrastruktur, bosetninger, jordbruk og industri. Så lenge denne langvarige høykonjunkturen varte, forble Canada en korridor for norske utvandrere.

Gaspé og andre tidlige bosetningsforsøk

Likevel forsøkte canadiske myndigheter å omdirigere denne strømmen til egne områder. Det tok ikke mange år fra opphevelsen av de britiske handelslovene før canadiske myndigheter forsøkte å påvirke nordmenn. I 1856 ble et utvandrerselskap tilbudt gratis frakt til Ottawa City og arbeid. Påfølgende år begynte brosjyrene å bli trykt opp. Disse skulle deles ut i Norge for å avertere for canadiske bosetningsområder.

Den faktiske, tidlige norske bosetningen i Canada vekslet mellom å være et resultat av myndighetenes initiativ og utvandrernes eget. To nordmenn hadde i 1853 bosatt seg i Sherbrooke, sørvest for Québec og øst for Montréal, ikke langt unna grensen mot Vermont og Maine. Disse to utvandrene utgjorde fortroppen for fjorten norske familier som ankom året etter. En landagent ledet et utvandrerselskap til Bury, øst for Sherbrooke, i 1856. Året etter ble Christopher Kloster, broren til kvekeren Asbjørn Kloster, utnevnt til canadisk utvandreragent. Han hadde reist til USA en gang før 1850, men hans handelsforbindelser hadde tatt ham til Canada i 1855. Med nok en nordmann etablerte han et foretak for å styrke den norske delen av canadisk tømmereksport, og i 1857 forespurte han canadiske myndigheter om et stykke land å bosette sine landsmenn på. Først arbeidet Kloster for å bosette flere nordmenn i det østlige Canada, der små bosetninger hadde begynt å etablere seg. Deretter fikk han medhold for sitt forslag om å opprette en helt norsk koloni ved Gaspé på Gaspé-halvøya ved utløpet av St. Lawrence-elva. Området ble bosatt fra slutten av 1860, men forholdene ble for vanskelige og kolonien ble oppgitt etter vinteren 1862. Ryktene som ble spredt i Norge om koloniens skjebne hindret en større andel av utvandrere å søke seg til canadiske områder i årene som fulgte.[14]

Bosetning fra USA

Utvandring fra Norge

Referanser

  1. ↑ Ólason, passim.
  2. ↑ Kuitems et al. 2021.
  3. ↑ Gullbekk 2017.
  4. ↑ Holand 1930, s. 2 og 5.
  5. ↑ Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105. Brevene kan også sees i original, digitalisert form, i McGill University Libraries samlinger. Her finnes også dagboken som Wentzel førte i 1802.
  6. ↑ Holand 1930, s. 11.
  7. ↑ Franklin 1823, s. 262.
  8. ↑ Masson 1889, s. 71.
  9. ↑ En digitalisert versjon kan sees i University of Cambridges digitale bibliotek.
  10. ↑ McGill Archival Collections Catalogue, beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel.
  11. ↑ Amundsen 1927, s. 9 og 10.
  12. ↑ Knaplund 1931, s. 8.
  13. ↑ Lovoll 2016, s. X.
  14. ↑ Blegen 1940, s. 359–75.

Kilder og litteratur

  • Bjork, Kenneth O. «Bella Coola». I Americana Norvegica, bind 3, Studies in Scandinavian-American Interrelations Dedicated to Einar Haugen, redigert av Harald S. Naess og Sigmund Skard, s. 195–222. Oslo: Universitetsforlaget, 1971.
  • Bjork, Kenneth O. «The Founding of Quatsino Colony». Norwegian-American Studies, bind 25, s. 80–104. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1972.
  • Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Prairie Provinces, 1893–1914». Norwegian-American Studies, bind 26, s. 3–30. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1974.
  • Gullbekk, Svein H. «The Norse Penny Reconsidered: The Goddard Coin – Hoax or Genuine?». Journal of the North Atlantic, 33 (2017), s. 1–8.
  • Holand, Hjalmar R. «An Early Norwegian Fur Trader of the Canadian Northwest». Norwegian-American Studies and Records, bind 5, s. 1–13. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1930.
  • Knaplund, Paul. «Norwegians in the Selkirk Settlement 1815–1870». Norwegian-American Studies and Records, bind 6, s. 1–11. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1931.
  • Loken, Guldbrand. From Fjord to Frontier: A History of the Norwegians in Canada. Toronto: McClelland and Stewart, 1980.
  • Lovoll, Odd S. «Canada Fever: The Odyssey of Minnesota’s Bardo Norwegians». Minnesota History, 2001, s. 356–367.
  • Lovoll, Odd S. Den lange overfarten: tidlig norsk utvandring til Amerika. Oslo: Spartacus, 2016.
  • Masson, L. R. Les Bourgeois de la Compagnie du Nord-Ouest: Recits de Voyages, Lettret et Rapports Inédits Relatifs au Nord-Ouest Canadien. Québec: de l'imprimerie générale A. Coté et compagnie, 1889. Tilgjengelig på nett via Hathi Trust.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Utvandringen_til_Canada&oldid=2815942»