Vadmel
Vadmel, vadmål, vømmøl og andre dialektformer er et grovt og sterkt, og gjerne valket, ullstoff. I eldre kilder blir ofte hjemmevevde ullstoffer omtalt som vadmel i motsetning til klede som var profesjonelt framstilt og ofte importert. I dag brukes vadmel bare om stampet eller valket ullstoff. Det norrøne ordet vaðmál betyr 'et visst mål tøy', og ble brukt som verdimål.
Vadmel har vært et av de vanligste tekstilene i Norge. Det brukes i en rekke bunader og samiske drakter. I sistnevnte skiller man mellom hjemmeprodusert gákkis og fabrikkprodusert bádja. Tekstilet lages ved at vevd ullstoff stampes. Når ullet da toves dannes det nye bindinger. Stoffet krymper, og blir tykkere, sterkere og tettere. Opprinnelig ble dette gjort ved at man stampa stoffet med føttene i en stamp med vann og eventuelt såpe. Dette er en tung og tidkrevende prosess, og etter hvert som man begynte å utnytte vannkraft ble det vanlig med stampemøller. Ved kraftig stamping kunne stoffet krympe så mye som 50 prosent, og ga svært god beskyttelse mot vind og vær. I tillegg til klær og hustekstiler, ble vadmel også brukt til seil, sekker og telt. Militære uniformer var også laget i vadmel.
De eldste funnene av vadmelsstoffer er fra tidlig jernalder. Vadmel ble en viktig handelsvare, og ble brukt som verdimål – 6 alen vadmel tilsvarte 1 øre både i Norge og på Island. Dette tilsier at man hadde noen standarder det var enighet om. På Island var vadmel en så viktig handelsvare at det kom sterke restriksjoner på produksjonen, men i resten av Norden var framstilling av vadmel til eget bruk svært utbredt. Det er tvilsomt om det ble produsert vadmel til eksport i Norge, men vi vet at det ble importert vadmel fra Island, Færøyene og Shetland på 1500-tallet.
Ut over at vadmel fortsatt er vanlig i folkedrakter, brukes det også i fritidsklær som et alternativ til moderne kunststoffer. En av de største produsentene i dag er Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk, som har vært i drift siden 1887 og som nå særlig lager vadmel til bunader.