Vangen (Stavanger gnr. 17/640)
Vangen er en boligeiendom i Hinna bydel i Stavanger. Adressen er Stasjonsveien 6a (Stavanger).
| Vangen | |
|---|---|
| Sted: | Hinna |
| Fylke: | Rogaland |
| Kommune: | Stavanger |
| Gnr.: | 17 |
| Bnr: | 640 |
| Type: | boligeiendom |
Eiere og beboere
Eiendommen var ca 3 daa.
Boligen ble bygget ca 1947 med grunnflate ca 70m2. Boligen hadde kjeller, 1.etasje og 2. etasje.
Første etasje hadde to stuer, kjøkken og gang. Andre etasje hadde bad, fire soverom og et kontor. Kjelleren hadde vaskerom med badstue, matbod og rom for koks, ved, verktøy og diverse.
Det ble bygget garasje i starten av 1950 tallet
Eiendommen ble kjøpt av William Danielsen (09.12.1915 - 21.08.1989) og Inger Johanne Danielsen (Bjørnsson) (10.06.1919 - 19.09.1989) i 1949.
William og Inge Johanne fikk to sønner, Ole Helge, (21.03.1944 – 09.12.1987) og Inge William Danielsen (10.03.1950 –)
På eiendommen var det et basseng (Mål ca. 5m x 20m. Dybde mellom tre og fire meter) som ble bygget i forbindelse med etableringen av lokomotivverkstedet på Vaulen. Verkstedet var klart i 1916. Norges Statsbaner fikk skjøte på eiendom til vannreservoar (17/172) i 11/4 1919. Bassenget var vannreservoar for lokomotivene fram til verkstedet ble flyttet til Hillevåg i 1957
Dette ble bekreftet da bassenget plutselig ble tømt da det ble utført gravearbeider for en ny bolig i 1960 årene. Da ble ledningen ned til det opprinnelige lokomotivverkstedet revet i stykker.
Bassenget hadde flere funksjoner etter at dette sluttet å fungere som vannreservoar:
Vi unger i området gikk på isen i bassenget. Det hendte at isen ikke var helt sikker. Da ble det å hopp på isflak som var spennende øvelse for oss unger. Det var ikke ufarlig. En gang kom en dame forbi langs vegen mens vi holdt på med ishopping. Hun ropte: »Hva sier foreldrene deres når dere holder på med denne farlige leken!» Da svarte en av aktørene på isen: »Eg har bare ei forelder, og hu dride eg i!» Ikke noe godt svar fra en unge på 10-12 år.
Vi slapp ut ørret i bassenget i slutten av 1950 årene. Først fire små ørreter fra Tengselva som ble foret av meitemark og mye rekeskall. De ble fort over to kilo store, røde og fine i kjøttet. De ble dessverre offer for den sure nedbøren vi hadde på 60-tallet. Det ble derfor gjennomført et tiltak der vi tjuvkoplet oss til kommunens vannledning og etablerte springvann som sikret nok oksygen i vannet. Etter en enkel kalking av vannet ble det satt ut over 20 regnbueørreter som ble matet med fiskefor fra Skretting i tillegg til meitemark som ungene gravde fram og rekeskall fra en rekespisende familie. Fisken trivdes godt. Ingen døde. Fisken ble stor, men hadde ikke kondisjon. Stangfiske var artig i 20 sekunder. Deretter kunne fisken slepes inn.
Før vi satte ut ørret i bassenget, levde det store mengder dafnier og cyclops her. Det er små krepsdyr som fiskene liker, og som gjør at kjøttet i ørreten blir rødt. Butikker som solgte akvariefisk, var ofte på besøk og hentet opp dafnier og cyclops med fiskehåvene sine. Det var god mat for akvariefiskene.
Om vintrene når frosten kom, skapte springvatnet vakre is skulpturer.
Jeg har ikke funnet noe materiale om Jernbaneverket sitt vannreservoar ut over at Jernbaneverket kjøpte tomt for bassenget i 1919 og som seinere ble innlemmet i gnr 17 bnr.640, dvs. eiendommen jeg vokste opp på. Nå er denne eiendommen delt i to bruksnummer. Nye eiere av det gamle bassenget har nå fylt igjen vannreservoaret. Et gammelt minnesmerke er borte.
Litteratur og kilder
Norges bebyggelse. Utg. Norsk faglitteratur. Oslo. 1958. Digital versjon på Nettbiblioteket.