Tråstad og Nor skyss-skaffersted

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Vinger sund»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Gårdene Traastad og Nor ved det strategisk viktige Vingersundet på kart fra 1816. Kartverkets historiske arkiv.

Tråstad sund i tidligere Vinger kommune eller Vinger sund som det gjerne ble omtalt som i hovedstadsaviser på 1800-tallet – var et viktig kommunikasjonsknutepunkt allerede i tidlig middelalder. Om man kom fra Sverige eller Solør og skulle vestover til Oslo, eller skulle reise motsatt vei, var det naturlig å passere Glomma her ved Vinger hovedkirke, og den senere anlagte «festningsbyen» Leiren.

Gårdeierne på begge sider av sundet spilte en sentral rolle både som skyss-skaffere og ved gjestgivervirksomhet. Sitat fra Vinger-boka:

Nils Traastad er nevnt som skyss-skaffer i 1600, og Ole Traastad i 1648. I 1650-årene var Oluf på Nordre Nor gjestgiver, mens Amund på Søndre Nor var skyss-skaffer. I 1663 ble Nils på Nordre Nor skyss-skaffer mens Syver på Traastad ble gjestgiver.
Hovedbygningen på Søndre Traastad som var satt opp av byggmester Johan H. G. Schüssler ble revet i 1972 for å gi plass til idrettsanlegg ved ungdomsskolen.
Foto: Axel Lindahl (1883).

Tilsvarende var det hele 1700-tallet, og inn på 1800-tallet så lenge gårdeierne hadde plikter knyttet til skyss-skafferordningen. På Søndre Nor bodde ikke eierne selv der rundt år 1800, men husene på tunet ble leid ut til jordløs husmann Lars Nilsen Bjørge (f. 1775) som hadde handels- og gjestgivervirksomhet. Da svenske styrker tok seg fram til Glomma i 1808 ble det satt fyr på husene for at de ikke skulle gi ly for soldatene. Etter den nye skyssloven fra 1816 skulle det etableres faste skyss-stasjoner langs viktige reiseruter, men verken Nor eller Traastad ble aktuell i den sammenheng. Stasjonen ble i stedet lagt til Leiren, men like fullt var det noe gjestgivervirksomhet både på Nor og Traastad på tidlig 1800-tall, også skyss-skafferordning på Nor.

I to omganger ble behovet for skyss over Traastad sund redusert. Fra høsten 1843 kom ferge ved Gjølstad sund, og i 1856 ble Kongsvinger bru åpnet. Som belyst i avsnittet om Traastad sund ble ikke fergetilbudet avviklet, men grunnlaget for gjestgiveri og skyss ble betraktelig redusert.

Da jernbanen til Sverige ble anlagt på 1860-tallet forsvant det gamle hovedtunet på Nordre Nor. På samme tid kom det nytt bolighus på Søndre Nor, bygd i sveitserstil, og gårdparten fikk benevnelsen Lunderby-Nor etter den nye eieren.

Tråstad sund

Traastad sund. Etter at bygningene på østsiden av Glomma ble brent ned i 1808 ble det satt opp egne sundstuer ved fergeleiet. Senere ble disse overtatt av husmenn, men revet for å gi plass til lagringsplass for tømmer på Norsenga. Kartverkets historiske arkiv. (1822)

Uavhengig av skyss- og gjestgiverordning hadde Traastadgårdene hatt kongelig privilegium (konsesjon) for fergetransport over Glomma. Fra 1707 ble denne retten tillagt Søndre Traastad, og gårdbrukerne der ble omtalt som sundeiere. Ved fornyelse av konsesjonen i 1807 tilfalt den Halvor Schøyen (1758-1822), og ved fornyelse i 1825 er sønnen Ole Schøyen (1802-1882) rettighetseier.

Betaling fikk sundeieren gjennom en egen sundtoll som allmuen i Vinger måtte betale, og i tillegg var det egne takster for utenbygds reisende. Til tross for at Kongsvinger bru ble åpnet 1856 var det fortsatt mange som valgte fergeskyss mellom Traastad og Nor (Vennersberg). Fergene kom også til nytte når bybrua ble stengt for større overhalinger.

Vinger kommune forsøkte i 1859 å få avviklet fergedriften, men gårdeieren ville ikke frasi seg rettighetene. Etter Oles død overtok datteren Antonia (1828-1912) sundholdet sammen med søsteren Karen (1839-1913). I 1903 fikk de kommunens tillatelse til å øke skyss-taksten fra 3 til 5 øre per person. Den siste sundmannen som søstrene tilsatte, var tidligere skomaker Gustav Norberg (1844-1940), sønn av en tidligere møller under Traastad. Etter at han sluttet i 1913 og gården ble drevet av forpaktere, overtok Vinger kommunen ansvaret for sunddriften.

Sundmannen disponerte gjerne flere båter, her en mindre ferge. Da kong Karl Johan fikk skyss på sin ferd i 1839, skjedde det med en større båt – med telt. Illustrasjonsfoto med ukjent fotograf og årstall.

I 1919 annonserte kommunen etter ny sundmann og opplyste at sundtollen var satt til 20 øre for voksne og 10 øre for barn. Det lyktes ikke å få noen til å ta jobben, og fra 1921 ble sundstedet lagt ned, samtidig som vegen fra Kirketorget ned til Traastad ikke lenger ble vedlikeholdt som bygdeveg.

Se også

Kilder og litteratur

  • Første versjon av denne artikkelen ble skrevet av Johan Seglsten på grunnlag av kirkebøker, gravminner, folketellinger, gårdsmatrikler, panteregistre, gamle kart og aviser, reisehåndbøker, faglitteratur, samt bygdebøker.
  • Brynn, Olaf: Kongsvinger: en historisk oversikt (1929)
  • Vigeland, Nils: Kongsvinger 1854 – 1954 (1954)
  • Lillevold, Eivind: Vinger og Eidskog (fellesbind 1965)
  • Lillevold, Eivind: Vinger bygdebok: gards- og slektshistorie (flere fra 1972)
  • Rastad, Per Erik: Kongsvinger festnings historie (tre bind fra 1982)
  • Seglsten, Johan: Byen vår – Gamle Kongsvinger 1855-1963 (2017)