 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
 Leif Burull. Bilde fra boka Stamtavle for slekten Burull (1938). (født 29. november 1895 i Langesund, død 19. november 1971) var overrettssakfører og stortingsrepresentant for Høyre. Han var også amatørfotograf, aktiv slektsforsker og formann i bokkomiteen for Hamars hundreårshistorie. Bokarbeidet «ble en meget komplisert affære, ikke helt fri for dramatikk», da «den ene etter den andre av bokkomiteens medlemmer ble arrestert eller også utvist fra Hedmark fylke». For Burulls del satt han arrestert fra 29. oktober 1944 i Hamar fengsel, så i Grini fangeleir fra 15. januar 1944 til krigens slutt. Fra 1941 var Burull styremedlem i Hedmark slektshistorielag, ble formann allerede i 1943 og satt til 1957. Han utga Stamtavle for slektene Opsahl og Berger fra Elverum (1936), Stamtavle for slekten Burull (1938) og Slekten Halvorsen fra Møllerløkken (1946). Les mer …
 Andreas Pedersens ruvende gravminne på Hamar kirkegård, «reist av arbeidere i Hamar og Hedmark». (2007) Andreas Pedersen, ofte skrevet Andr. Pedersen (født 10. mars 1881 i Stange, død 18. januar 1923 på Hamar) var jernbanemann, seinere sekretær i Hamar kooperative selskap og Ap-politiker på Hamar. Andreas Pedersens gate er oppkalt etter han. Pedersen var sønn av stasjonsmester Iver Pedersen (1850-1912) og Martha Kristine Andersen Rynes (1856-1916). Sigurd Pedersen (1893-1968), som ble Hamar-ordfører, rådmann og stortingsrepresentant, var en yngre bror.
Som sønn av en jernbanemann gikk også Andreas Pedersen inn i NSB. I folketellinga for 1900 finner vi han som kontorbetjent ved Ringebu stasjon, der faren var stasjonsmester. I 1910 var han ansatt som stasjonsbetjent i Øyer, litt lenger sør i Gudbrandsdalen. Les mer …
 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
Erik Bern (født 24. oktober 1920, død 22. juli 1944) var motstandsmann tilknyttet Special Intelligence Service (SIS) og XU under andre verdenskrig.
Han var sønn av lektor Erik Bern og hustru Margeth Alise Bern, og vokste opp på Hamar. Han tok engelsk-artium ved Hamar katedralskole i 1939, så realfagsartium i 1941, og deretter verkstedpraksis og radiokurs. Bern hadde ønsker om å studere svakstrømsteknikk ved Norges Tekniske Høyskole, og var derfor læring på et radioverksted.
Da krigen brøt ut knyttet han seg til motstandsbevegelsen, og i 1942 rømte han til Sverige og så videre til England. Han ble der tatt opp i SIS, og ble utdannet som radiotelegrafist. Han ble flere ganger sluppet ut i fallskjerm over Norge på hemmelig oppdrag for SIS, i samarbeid med XU. Han ble sluppet ved Vangsåsen ved Hamar i 1943. Les mer …
| 
