<onlyinclude> Motiv fra Meridianrommet i Det astronomiske observatorium i Oslo. Gjennom rommet gikk den norske null-meridianen, benyttet av norske astronomer før den internasjonale null-medidianenen i Greenwich i London ble etablert. I gulvet er det norske nullpunktet markert. Foto: Stig Rune Pedersen (2014) NEG S33 Kometer er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1997 med tittel Kometer. Utsendar var Anne Moestue og spørjelista er ein del av arkivserien NEG Særemne.</onlinclude>
Introduksjonen til spørjelista
På ettervinteren i år har vi på klare kvelder kunnet observere kometen Hale-Bopp.
Kometer har alltid fylt mennesker med undring, uro og frykt. Helt fra antikken har vi skriftlige vitnesbyrd om dette. Gjennom århundrene har frykten hatt ulike begrunnelser. Kometene er blitt betraktet som overnaturlige fenomener som varslet store hendelser, pest og krig. De har til andre tider vært tolket som tegn på Guds vrede. Etter at astronomen Halley på 1600-tallet regnet ut ruten for det som senere ble kalt Halleys komet, ble grunnen lagt for en mer vitenskapelig preget begrunnelse for kometfrykten: sjansen for at kometen kunne kollidere med jorden.
Hvordan opplever vi kometer i 1997? Er vi overhodet interesserte i dem – eller fyller de oss fremdeles med uro og undring? I det følgende ber vi deg besvare noen få spørsmål om kometer – først og fremst om Hale-Bopp.
|
|
Sjå også
Eksterne lenker
Bildet som ble trykt i Aftenposten i anledning 50-årsdagen hennes. Foto: Ukjent/Aftenposten
Naema Obelin (født 20. juni 1904, død 2. august 1976) var et tidlig medlem av speiderbevegelsen, og mangeårig ansatt i Narvesen. Hun ble født i Kragerø som datter av hotellbestyrerinne Ida Obelin. Mora var finsk, og det er sannsynligvis der Naemas uvanlige fornavn kom fra.
Naema Obelins barndom ble tilbrakt i Fredrikstad og Kristiania. Naemas mor drev Missionshotellet i Fredrikstad. Huset var i to etasjer og hadde også kafe. Om vi skal dømme etter besetninga i folketellinga fra 1910, må det ha vært et yrende liv, og et spennende sted å vokse opp. Foruten Naema og Ida, var det ni ansatte ved hotellet. Vi må gå ut fra at endel av disse jobba ved restaurantens kafe, som også ble benytta av de som ikke selv bodde der. I folketellinga 1910 var det 13 gjester ved hotellet. Blant disse var noen tydelig fastboende, mens andre var på gjennomreise. En svensk underholdningstrupp som hadde måttet fordele seg mellom missjonshotellet og hotellet i nabobygningen, tyder på at begge hotella var fullbooka denne dagen. Les mer …
Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde Grünings have som nabo mot øst. Dagens Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien. Klingenberg, opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der. Les mer …
Klosterruinen på Hovedøya. Foto: Mayhem Chaos Christianiakart fra 1737 med Hovedøya kalt «HUØEN». Foto: Roede
Hovedøya er ei øy i Oslofjorden. Den er særlig kjent for Hovedøya kloster. Øya har blitt brukt som utgangspunkt for angrep på Oslo, og den har vært befestet som en del av forsvaret av byen. Siden 1952 har den tilhørt Oslo kommune og er et viktig rekreasjonsområde. Store deler av øya er freda etter kulturminneloven. Cistercienserklosteret på Hovedøya, Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, ble grunnlagt i 1147 av engelske munker. Det var rikt kloster, og abbeden hadde stor politisk innflytelse. I jauar 1532 ble den siste abbeden fengslet. Klosteret ble så brent under kamphandlinger 4. og 5. juni samme år. Fra 1540-åra ble det brukt som steinbrudd, men ruinene er et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge. Les mer …
|