 Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje. (ca 1885) Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850.
I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri.
Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten.
Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt.
Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer. Les mer …
Sebbelows Stiftelse ligger i dag i Jens Bjelkes gate 75 i Oslo og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første mødrehjem for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange. Les mer …
 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Kirkegården, nå minnepark, i 2008. Foto: Helge Høifødt  På kartet fra 1861 er kirkegården betydelig større enn dagens minnepark. er en gravlund i Oslo, ved siden av Margaretakyrkan og Deichmanske bibliotek. Den ble anlagt ved Kristkirken, og gikk ut av bruk i 1924. I 1999 ble den rehabilitert og er nå en minnepark.  Peststøtten på Krist kirkegård i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen
Kirkegården ved Kristkirken ble anlagt i 1654. Årsaken var at Oslo igjen ble rammet av pest, den siste etterdønningen av svartedauden. Akershus festning hadde ikke nok gravplasser, og man anla derfor en liten kirkegård ved Kristkirken. Soldaten Arne Sigvaldssøn fra Vang var den første som ble gravlagt der. Pestofrene fikk et felles monument, Peststøtten. Gravminnet sier lite om de som ble gravlagt, men har mer informasjon om de som betalte for den. Les mer …
 Hovedhuset på løkka Frydenlund i Oslo, Ullevålsveien 49. Bygningen ble revet i 1893. Foto: Emil Christensen (ca. 1890) Frydenlund var ei byløkke i Oslo (Kristiania). Løkka lå ved den nordlige delen av den nåværende Frydenlundgata, omtrent ved Ullevålsveien 49. Frydenlund var opprinnelig ni små løkker som først på 1700-tallet ble slått sammen til ei. De opprinnelige løkkenumrene var 87, 88, 95-98 og 100 i matriklen fra 1697. I 1714 hadde disse fått det samla løkkenummeret 331. Dette var opprinnelig ei ufruktbar løkke, som først og fremst var egna som landsted. Jorda ble seinere opparbeida, slik at den etter hvert ga gode avlinger.
Løkka het først Hedthul eller Hetholt, men i 1770-åra ble den kjøpt av Nicolai Smith, som ga den navnet Frydenlund. Rosende stedsnavn som Frydenlund, Frydenberg og Sorgenfri kom på moten på denne tida, ikke minst i Kristiania. Smiths Frydenlund var sannsynligvis et av de første stedene i Norge med dette navnet, som snart ble svært utbredt Mads Ellef Langaard grunnla i 1859 Frydenlunds Bryggeri på en del av Frydenlund som ble fradelt i 1838. Ølproduksjonen tok slutt i 1995, og deler av bygningsmassen ble omgjort til lokaler for Høgskolen i Oslo. Les mer …
 Bygningen sabotasjeaksjonen skjedde i, fotografert i 1953. Foto: Ukjent var en sabotasjeaksjon mot Arbeidskontoret i Akersgata i Oslo. Den ble utført av Oslogjengen den 18. mai 1944. Bakgrunnen var at årskullene 1921– 1923 skulle kalles ut til Arbeidstjenesten. På Arbeidskontoret var dataene som trengte for å kalle dem inn samlet, og dersom disse ble ødelagt ville innkallingen i det minste bli utsatt. Det var gjennom denne aksjonen at Oslogjengen ble dannet av folk med erfaring fra Kompani Linge.
Vurderingen var at en fryktet at Arbeidstjenesten skulle bli et første skritt mot å kalle ut norsk ungdom til tysk fronttjeneste. I 1944 var Tyskland i hardt vær, og trengte desperat kampføre menn ved frontlinjene i øst. Lenger opp i systemet, der ordrene om slike sabotasjeaksjoner ble besluttet, visste man også mer om planene for invasjonen i Frankrike, som fant sted mindre enn en måned senere og som la enda sterkere trykk på tyskerne. Å forpurre planene for Arbeidstjenesten var derfor av stor betydning.
Jens Christian Hauge overbrakte ordren til Gunnar Sønsteby, som tok med seg Gregers Gram og Per Mørland. Med en frist på bare noen timer gjorde de klar eksplosivene i en dekkleilighet i Kongens gate 10. Før aksjonen ble gjennomført plukket Sønstebye også opp Max Manus, som møtte de andre på Hammersborg kort tid før aksjonen. Les mer … | 
