| Om Oslo kommune
|
 Oslo gamle rådhus. Foto: Mahlum Oslo (1624-1925: Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er en by, kommune og fylke i Norge samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000, og ble i 1314 hovedsete for Norges rikes kansler. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad. Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette». Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Rollebilde av Kolbjørn Buøen fra ca. 1940. Kolbjørn Engebretsen Buøen (født 20. januar 1895 i Flå i Hallingdal, død 5. oktober 1975 i Oslo) var skuespiller, ansatt på Den Nationale Scene fra 1920 til 1938, deretter var han tilknyttet Nationaltheatret til han gikk av med pensjon i 1965. Han spilte i over 300 roller på Nationaltheatret. Blant dem kan nevnes Bispen i Bjørnstjerne Bjørnsons Over ævne I, doktor Rank i Henrik Ibsens Et dukkehjem, grosserer Werle i Vildanden, Willy Loman i Millers En handelsreisendes død, og kapteinen i Strindbergs Dødsdansen. Hans avskjedsforestilling var tittelrollen i Ibsens John Gabriel Borkman.
Buøen spilte også i enkelte filmer, men debuterte sent, hans første film var Kranes Konditori fra 1951 (regi Astrid Henning-Jensen). I 1956 fikk Buøen Kritikerprisen. Les mer …
<onlyinclude>  Så snart nyheten om Gunnar Sønstebys død var kjent kom det mange folk til statuen på Solli plass med blomster og lys. Bildet er tatt 11.mai 2012, dagen etter Sønstebys bortgang. Foto: Siri Iversen er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1996 med tittel Blomsteralter. Utsendarar var Hege Westgaard i samband med hovudfagsoppgåva hennar i folkloristikk ved Universitetet i Bergen
Introduksjonen til spørjelista
| Gjennom aviser og fjernsyn har man i løpet av de siste årene sett at folk legger ned blomster og tenner lys på steder hvor noen har omkommet i ulykker, eller hvor andre tragiske dødsfall har funnet sted. Mellom blomstene og lysene hender det også at folk legger ned små lapper eller brev. Ofte kalles slike markeringer blomsteralter.
Mordet på statsminister Palme, Kong Olavs død og den store Estonia-ulykken er anledninger da mennesker har gitt uttrykk for sin sorg og deltakelse på denne måten. Men også små stille lys langs riksveiene har i de siste årene markert minner om en tragisk ulykke.
I denne spørrelisten ber vi deg svare på noen spørsmål som angår denne skikken. Men ikke minst ønsker vi at du skriver litt om hvilke tanker du gjør deg omkring denne måten å markere dødsfall på.
Snakk gjerne med andre som har opplevet dramatiske dødsfall, og selv har tatt del i de skikkene vi spør etter. Men vær i så fall nøye med å skrive ned alder, kjønn, yrke og bosted til den du refererer til.
NEG sender ut denne spørrelisten i samarbeid med en hovedfagstudent i folkloristikk ved Universitetet i Bergen, Hege Westgaard.
Les gjennom hele spørrelisten før du begynner å skrive. På forhånd takk!
|
|
|
Brukt i publikasjonar
- Westgaard, Hege «som eit spor». Spontanalteret som moderne sorguttrykk i et kulturanalytisk perspektiv. Hovedoppgave i folkloristikk, Universitetet i Bergen. 1998.
Sjå også
Eksterne lenker
 Christian Braunmann Tullin Foto: Collett, Alf: Gamle Christiania-billeder, Cappelen, Christiania, 1893/ NasjonalbiblioteketChristian Braunmann Tullin (født 6. september 1728 i Christiania, død 21. januar 1765 samme sted) var forretningsmann, embetsmann og dikter. Tullin var både en fremtredende forretningsmann og rådmann i Christiania, som også vant ry som Danmark-Norges største poetiske begavelse i perioden mellom Ludvig Holberg (1684-1754) og Johannes Ewald (1743-1781).
Tullins far kom fra gården Tull-lien, også kalt Tullien og Tullia, på Ringebu i Gudbrandsdalen. Han hadde en periode vært i tjeneste hos Christian Braunmann i Kristiansand, og oppkalte sin sønn etter ham. Faren hadde slått seg ned i Christiania hvor han tok borgerskp som småhandler i 1724, og opparbeidet seg etter hvert til å bli ganske velstående.
Den unge Christian utmerket seg ved katekisasjoner (religionundervisning ved spørsmål og svar) og ble tatt opp ved Christiania katedralskole. Han ble dimitert derfra i 1745 for examen artium ved Københavns Universitet hvor han tok teologisk embetseksamen i 1748. Både eksamen og hans dimisspreken (prøvepreken for å kunne få et geistelig embete) sto til laudabilis.
Tilbake i Christiania slo han fra seg en geistlig karriere, og studerte i stedet litteratur, språk og juridiske tema. Les mer …
 Emil Ferdinand Rode fotografert rundt 1915. Foto: Ukjent, hentet fra Studenterne fra 1870 (1920). Emil Ferdinand Rode (født 20. juli 1852 i Fredrikshald, død 31. januar 1921) var lege, spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, med virke i hovedstaden fra 1883. Han var i lengre tid plaget av dårlig syn, og i 1912 måtte han slutte med operasjonspraksis. Han fortsatte likevel en tid med konsultativ praksis og med foredragsvirksomhet.
Emil Ferdinand Rode ble ridder av St. Olavs Orden i 1912 for «fortjenstfuld virsomhed som læge». Les mer … |
|
|
|
|
|
|
|
| Kategorier for Oslo kommune
|
|
|
|
|
| Mest lest
|
|
|
|
.jpeg)
