Marcello Haugen. Foto: Faksimile fra Bergo (1974): De klarsynte.
Marcello Haugen (født 6. juli 1878 på Kongsberg, død 30. desember 1967 på Lillehammer) var selverklært natur-lege og 'synsk'. Han var omstridt i sin samtid, og ble beskyldt for å være kvakksalver og bløffmaker, men var landskjent og ble oppsøkt av mange mennesker gjennom flere tiår. Les mer …
Claes Gill (til høyre) sammen med Erik Bye under et tv-program i 1962. Foto: Johan Brun (Dagbladet)/Norsk Folkemuseum.
Claes Daniel Gill (født 13. oktober 1910 i Odda i Ullensvang kommune, død 11. juni 1973 i Oslo) var forfatter, skuespiller, instruktør og teatersjef. Etter en omstreifende tilværelse i yngre år, blant annet i USA, debuterte Gill som lyriker i 1939. Senere virket han som skuespiller og teatersjef, blant annet ved Rogaland teater. Etter tiden i Rogaland var Gill frilansskuespiller og -instruktør og var mye brukt som oppleser av norsk og utenlandsk poesi. Han var også oversetter av teaterstykker. 1962-1964 var han fast knyttet til Odense Teater. Gill spilte også i to filmer av Arne Skouen, Det brenner i natt (1955) og Herren og hans tjenere (1959). Les mer …
Tukthuset med gårdsplassen. (ca 1910) Christiania tukthus, opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, var et tukthus som ble reist i Storgata i Christiania 1737– 1740 med Gabriel Bätzman som arkitekt og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etter hvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.
Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bätzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Opprinnelig hadde midtgavlen ut mot Storgata en svungen utforming av tysk/nederlandsk type, men denne ble imidlertid tatt ned allerede i 1745.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Les mer …
Honoratus Halling er gravlagt på Østre Aker kirkegård i dagens Oslo. Han var sogneprest i Østre Aker de siste 10 årene av sitt yrkesaktive liv.
Honoratus Halling (født i 14. november 1819 i Nord-Odal, død 9. april 1886 på Ljan i Aker) var teolog og forfatter. Han var også, i 1850-årene, en av de mest markante forkjemperne for arbeidersaken på kristen-konservativt grunnlag, og dermed blant Marcus Thranes mest iherdige motstandere. Honoratus Halling var sønn av Peter Herman Halling (1777–1825) og Nikoline Moe (1787–1865). Han var gift to ganger, først med Frederikke Petrine Weyergang (1820-1860), deretter (som enkemann), med Marie Henrikke Bomhoff (1837-1907). Les mer …
Aud Schønemann og hennes ektemann gjennom mer enn et halvt århundre, Jan Pande-Rolfsen. (1970) Aud Schønemann (født 13. november 1922 i Østre Aker, død 30. oktober 2006 i Oslo) var en av våre mest kjente og kjære skuespillere gjennom mer enn femti år. Hun var ledende blant kvinnelige komikere, og huskes nok aller best for rollene som «Moder'n» i Fleksnes, som «Valborg» i filmene om Olsenbanden og som «Margit» i Fredrikssons fabrikk. Hennes karriere omfatta også alvorlige roller, og hun var like populær på scenen som på kinolerretet og fjernsynsskjermen. Les mer …
Haakon Nord. Foto: Ukjent, hentet fra Juul Møller: Studentene fra 1930. Biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1955.
Haakon Nord (født Johnsen 21. juli 1911 i Kristiania, død 5. august 1998) var jurist og diplomat. Han var tilknyttet utenrikstjenesten i over 40 år, og var blant annet ambassadør i India i sju år. I løpet av karrièren tjenestegjorde han i flere land hvor det var krig eller borgerkrig.
Haakon Nord ble sekretær for legasjonen i Brussel i 1939, i Bern i 1940 og i Lisboa i 1941. I 1943 ble han sekretær i Utenriksdepartementet (i London). Han ble konsul i Frankfurt i 1947, legasjonsråd i Bonn i 1951 og i Brussel i 1952. I 1952 ble han handelsråd i Paris, og i 1954 ambassaderåd samme sted. Nord var også Norges faste representant i Europarådet.
I 1958 ble Haakon Nord sendemann til Marokko, og i 1962 tillike til Madagaskar og Algerie. Mellom 1964 og 1971 var han ambassadør til India, med stasjonering i New Dehli. Dette ble hans siste utestasjonering, fra 1972 sto han til rådighet for Utenriksdepartementet for spesialoppdrag, blant annet var han hjemmebasert ambassadør for Norges deltakelse i internasjonalt teknisk og vitenskapelig samarbeid, med særlig vekt på romfartsvirksomhet og atomenergi. Les mer …
|