 Synnøve Gleditsch (rundt 1935) Synnøve Gleditsch, født Tanvik (født 16. juni 1908 i Agdenes, død 7. desember 1980 i Moland) var skuespiller. Hun var blant de ledende kreftene på Trøndelag Teater i teaterets fem første år.Synnøve Gleditsch, fram til 1932 som Synnøve Tanvik, hadde en teaterkarriere som strakte seg over 45 år. Hun er registrert som medvirkende i tilsammen 130 sceneproduksjoner, inklusive to små roller som barn/ung i syngespillet Til Sæters på Den Nationale Scene 17. mai 1918 og Jan Herwitz samme sted med premiere 18. januar 1925.
Hennes scenedebut regnes hennes rolle i Peer Gynt på Den Nationale Scene, premiere 20. mars 1928. Han var ansatt her fram til 1932. Senere var hun ansatt ved Søilen Teater 1934–1935, Carl Johan Teatret 1935-1937, Trøndelag Teater 1937–1942, Edderkoppen 1949–1953, og gjestet også en rekke andre teatre. Gleditsch opptrådte også som kabaret- og revykunstner, foruten på Edderkoppen og påå blant annet Chat Noir. Les mer …
<onlyinclude>  Minnesmerke (fredsmonument) fra 1914 plassert akkurat på riksgrensen mot Sverige ved Morokulien ( Eidskog og Eda kommuner). Foto: Stig Rune Pedersen (2008) er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2003 med tittel Broderfolk imellom. Utsendarar var Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum og Nordiska Museet i samband med ei felles vandreutstilling.
Introduksjonen til spørjelista
| Den som besvarer listen er innforstått med at svaret blir arkivert (anonymt) og blir brukt av forskere i dag og i fremtiden. Den som svarer kan til enhver tid be om å få svaret i retur eller makulert.
I 2005 er det 100 år siden unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Da hadde de to landene hatt samme konge i 91 år. For å fortelle om forholdet mellom nordmenn og svensker i årene 1814-2005 skal Norsk folkemuseum i Oslo og Nordiska museet i Stockholm arrangere en felles utstilling. Utstillingen åpner i Oslo våren 2005 og flytter senere samme år til Stockholm.
Likhetene mellom Norge og Sverige har alltid vært store, og kontakten mellom de to landene har vært betydningsfull opp gjennom historien. Vi har samarbeidet, kranglet, giftet oss med hverandre, arbeidet og handlet i hverandres land både før, under og etter unionstiden. Vi har i mange tilfeller hatt samme forutsetninger og begrensninger og gjør mye på samme måten, men tar også beslutninger som er helt forskjellige, for eksempel når det gjelder medlemskap i EU. På tross av likhetene fins det mange nasjonale stereotyper om hvordan svensker og nordmenn ”er".
Som en del av forberedelsene til utstillingen sender Norsk etnologisk gransking og Nordiska museet ut en spørreliste til sine medarbeidere om temaet nordmenn og svensker. Svarene skal være et underlag når utstillingene skal fortelle om hvilke forestillinger vi har om hverandre, hva vi tror om hverandre og hvor mye – eller lite – vi vet om hverandre og hverandres land. Det er derfor viktig at du ikke bruker oppslagsbøker eller annet til hjelp når du besvarer spørrelisten.
Spørrelistens utforming med nummererte spørsmål er tilpasset utstillingens innhold om nordmenns og svenskers oppfatninger om hverandre på forskjellige områder. Men som vanlig ber vi deg om å disponere svaret ditt som du vil og skrive helt fritt ut fra spørrelistens tema. Les gjennom spørrelisten før du begynner å skrive. Lykke til!
|
|
|
Brukt i publikasjonar
- Tolgensbakk, Ida: Partysvensker go hard! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo. Avhandling Universitetet i Oslo 2014.
Sjå også
Eksterne lenker
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer … |
