Gamle Mossevei var en del av hovedveien sørover fra Christiania som ble anlagt i årene 1857 til 1860, og ble erstattet av ny fellestrase for E6 og E 18 i 1970. Den delen som ligger innen Oslo kommune fra Oslo gate heter fortsatt Mosseveien, og den delen i Oslo som går fra Herregårdskrysset til kommunegrensen mot Nordre Follo ble også kalt Gamle Mossevei fram til 1989 da den skiftet navn til Ljansbrukveien.
Denne artikkelen tar for seg den delen av veien som fortsatt eksisterer som kjørevei gjennom kommunene Oslo, Nordre Follo, Ås, Frogn, Vestby og Moss. Den var fra 1928 en del av Riksvei 1, som gikk fra Oslo til Riksgrensen ved Svinesund. I etterkrigstiden ble den felles trasé for E6 og E18 mellom Oslo og Vinterbro, og var dette fram til ny fellesstrekning for de to europaveiene åpnet i 1970. Les mer …
Jens Grønbech Wessel (født 20. august 1735 i Vestby, død 11. mai 1807 på Nederkvern i Furnes) var jurist, embetsmann og gardbruker. Foreldrene hans var Ole Wessel (1687-1748), sogneprest i Vestby, og Hedevig Magdalene Vagel (1701-1785). Peter Wessel Tordenskiold var hans onkel, og han var selv onkel til dikteren Johan Herman Wessel (1742-85). Wessel ble kanselliråd i 1761, var sorenskriver i Salten fra 1769, og var eier av Storhamar 1771-1791. Wessels mor var datter av Jochum Mathiesen Vagel (ca. 1649-1721), som var «Comerceraad» og handelsmann i Fredrikshald, og Kirsten Christensdatter Heidmark (1661-1726), opprinnelig fra Oddevoll (Uddevalla). Søstera hennes var Christine Sophie Jochumsdatter Vagel (1687-1771), kjent som «gammelfrua» på Storhamar gard. Wessels far var den tolvte av Jan Wessels (1646-1716) og Maren Schøllers (1656-1742) 18 barn, og dermed eldre bror av Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720). Les mer …
 Aimar Hansen & Søn hadde lokaler i Thornegården i Son. De blå skiltene stammer fra bedriften. Foto: Chris Nyborg Aimar Hansen & Søn var en handelsbedrift i Son i Akershus. Den ble grunnlagt i 1870 av Aimar Hansen, og bar først bare hans navn. Bedriften hadde lokaler i Thornegården, som Hansen kjøpte i 1878 som konkursbo etter Wold & Huitfeldt.
Gjennom mer enn et århundre var Aimar Hansen & Søn den ledende handelsbedriften i Son. Det var en allsidig bedrift, som drev skipshandel, kolonialhandel, slakteri, pølsemakeri, bakeri, bensinstasjon, bilvask, kull- og vedsalg, transport og annet. Et minne om dette finner man på veggene på Thornegården, der det henger blå emaljerte skodder med reklame for de forskjellige sider ved bedriften. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Brannen etter sabotasjeaksjonen. Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet. Foto: Ukjent Sabotasjeaksjonen mot Laksa-anlegget var en aksjon som ble utført av norske sabotører tilknyttet Milorg mot det tyske drivstoffanlegget på Laksa i Son den 18. august 1944.
Aksjonen er godt dokumentert både gjennom øyenvitneskildringer og en rapport fra aksjonslederen Nils Otterness datert 28. august 1945. Det er visse uoverensstemmelser i kildene. For eksempel forteller rapporten at det var tre vakter, mens Odd Svendsen i et intervju i 1975 mente det var fire-fem. I hovedsak ser rapporten ut til å være den mest troverdige beretningen om aksjonen, idet det dreier seg om en formell beretning skrevet et drøyt år etter aksjonen. Les mer … | 
