Alf Frydenberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Alf Frydenberg som ung mann, trulig fra tida i Østlandsk reisning (ukjent fotograf).

Alf (Birger) Frydenberg (født 2. mai 1896 i Furnes, død 14. mai 1989) var jurist og embetsmann. Han var blant annet fylkesmann i Vest-Agder (1948-1954) og Hedmark (1954-66). På 1920-tallet sto Frydenberg sentralt i språkbevegelsen Østlandsk reisning og etterfølgeren Østlandsk Ungdomsfylking.

Bakgrunn og utdanning

Han var sønn av kjøpmann, seinere mølleeier og gardbruker Bernt Frydenberg (1868-1925) og Benedicte Charlotte Kristiansen (1872-1953). De første barndomsåra tilbrakte Frydenberg i Hamar-området, for faren hadde fiskeforretning i mjøsbyen.[1] Familien flytta rundt 1907 til garden Hornkvern i Romedal, der det også var et møllebruk.[2]

I 1917 begynte Alf Frydenberg på jusstudier ved Universitetet i Oslo, hvor han ble uteksaminert i 1921.

Språkradikaleren

I studietida hadde Frydenberg vært formann i Romedal ungdomslag (1919) og distriktsforeninga Østopplandenes ungdomslag (1919-26). I motsetning til ungdomslaga ellers i landet slutta ikke ungdomsrørsla på Østlandets flatbygder opp om nynorsken. Flatbygdene sto fremmede overfor det landsmålet som de mente var dominert av Vestlandet. I ei tid da også industrialiseringa marginaliserte jordbruksbygdene, var det viktig å få ei språkform som kunne gi kulturell sjøltillit. Østlandsk reisning, som ble grunnlagt i 1916, ble en kamporganisasjon for flatbygdene og ungdomslaga der.

Frydenberg var 1923-1925 redaktør i Østlandsk reisnings medlemsblad Østaglett. En god del av aktviteten i organisasjonen var konsentrert i bladet. I et tilbakeblikk i 1970 skreiv Frydenberg sjøl at «Det var itte minst gjennom Østaglett at Østlandsk reisning levde sitt liv og øvde si innvirkning.»[3]. De fleste stykkene i bladet ble skrevet på en slags østlandsnormal, ei ytterligere radikalisering i østlandsk lei sammenlikna med den alt radikale 1917-rettskrivinga. At Frydenberg skreiv itte, er et eksempel på rettskrivinga rørsla gikk inn for.

I tillegg til redaktørarbeidet var Frydenberg Østlandsk reisnings sekretær, og administrerte blant annet mye av foredragsvirksomheten. Han var også sjøl en aktiv foredragsholder. I 1922 sendte Østlandsk reisning Frydenberg for å møte kirkeministeren, i et forsøk på å overbevise departementet om at deres mann, Torgeir Krogsrud, skulle bli ny rektor for Eidsvoll landsgymnas. Dette forsøket mislyktes imidlertid, og den konservative målmannen Johan Fredrik Voss ble ny skolestyrer på Eidsvoll.[4]

«Den nye byråchef»

Som nyutdanna jurist ble Frydenberg i 1921 ansatt som sekretær i Sosialepartementet. I dette departementet hadde han sin arbeidsplass, med et par korte opphold, fram til rundt 1948. Han rykka opp til byråsjef i 1936 og ekspedisjonssjef i 1940.[5] Klatringa i departementets hierarki tyder på at han hadde stor tillit hos ledelsen. Da han i 1936 ble utnevnt til byråsjef for en nyoppretta avdeling, skreiv Aftenposten at han «nyder stor anseelse i centraladministrasjonen, og har ofte været norsk delegert ved konferanser i Genf, bl.a. til arbeidsbyråets konferanse.» Den avdelingen som Frydenberg ble sjef for, skulle blant annet ha ansvar for blinde og vanføre, arbeidstvistlovgivningen og barnesaker.[6]

En barnesak som ble svært aktuell etter andre verdenskrig, var hva som skulle gjøres med «tyskerungene», barn med norsk mor og tysk far. Det ble blant annet oppretta et eget krigsbarnutvalg. I november 1945 hadde utvalgslederen, bydommer Inge Dommes, og ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i møter med den australske immigrasjonskomiteen og tilbød Australia å få overført 8000 norske krigsbarn. En slik «deportasjon» ble imidlertid aldri gjennomført. Det er uvisst hva Frydenberg sjøl mente om saken, men som ekspedisjonssjef må en gå ut fra at han handla på vegne av den politiske ledelsen i Sosialdepartementet. I motsetning til Utenriksdepartementet og Arbeidsdepartementet, som mente Norge ikke tålte å miste verdifull arbeidskraft til gjenoppbygginga etter krigen, var sosialminister Sven Oftedal villig innstilt til australierne, som reiste rundt i Europa på jakt etter arbeidskraft. Historikeren Kåre Olsen mener at hatet mot tyskerungene var spesielt sterkt i Norge, og at dette ble gjenspeilt i Sosialdepartementets interesse for å sende ut tyskerbarn.[7]

Hematt som fylkesmann

Frydenberg var fylkesmann i Vest-Agder fra 1948, men i 1954 fikk han tilbud om samme stilling i Hedmark.[8] I likhet med andre fylkesmenn i Hedmark, som Knud Øyen, Odvar Nordli, Kjell Borgen og Sigbjørn Johnsen, kom han hematt, til det som skulle bli ei (langvarig) retrettstilling. I 13 år var Frydenberg statens øverste representant i fylket han vokste opp i. På denne tida hadde han også ei mengde styreverv, blant annet som styreformann for Hedmarksmuseet, Hedmarkskraft, Opplandskraft og fellesstyret for sjukehusa i Hedmark.[9]

Kontroll over ettermælet?

På sine eldre dager bidrog han til å kaste lys over den nokså bortglømte historia til Østlandsk reisning, ikke minst gjennom en artikkel i årboka for Romerike historielag (1970). Dette skriftstykket ble nytta av språkviteren Ernst Håkon Jahr i hans hovedoppgave og seinere bok om Østlandsk reisning.[10]

Frydenberg døde i 1989, og rakk dermed ikke å kommentere sin befatning med krigsbarna. Det var først gjennom Kåre Olsens bok «Krigens barn» fra 1998 at Frydenberg og krigsbarnutvalgets arbeid ble kjent.[11]

Referanser

  1. ↑ Alf Birger Frydenberg i folketelling 1900 for Hamar kjøpstad fra Digitalarkivet
  2. ↑ Alf Birger Frydenberg i folketelling 1910 for Romedal herred fra Digitalarkivet
  3. ↑ Frydenberg 1970, sitert i Jahr 1978, s. 179.
  4. ↑ Jahr 1978, s. 174-180.
  5. ↑ Hvem er hvem 1973
  6. ↑ Aftenposten, 6. august 1936.
  7. ↑ Olsen 2000.
  8. ↑ Regjeringa.no Liste over amt- og fylkesmenn
  9. ↑ Hvem er hvem 1973
  10. ↑ Jahr 1978, s. 11-12.
  11. ↑ Olsen 1998.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Alf_Frydenberg&oldid=2100424»