Munkeliv kloster

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Munkeliv kloster, også kjent som St. Mikaels-klosteret, ble i følge sagaene grunnlagt av kong Øystein Magnusson mens hans bror kong Sigurd var på Jorsal-ferd, det vil si i perioden 1107-1110. Klosteret ble reist på Nordnes, i Vågen utenfor Bergen, hvor Øystein også lot bygge Mikaelskirken og overførte mye krongods fra både Nordnes og Sydnes. Det ble opprinnelig tilegnet Benediktinerordenen, men på 1420-tallet overtok birgittinerne. Klosteret, som spilte en viktig rolle i Bergens fremvekst som by, overlevde ikke reformasjonen, og etter å ha blitt brent og brutt ned er det i dag ingenting synlig igjen over bakkenivå.

Landets rikeste kloster

Med sine store eiendommer i tilknytning til hovedanlegget hadde Munkeliv rikelig med dyrkbar mark og var etter alt å dømme landets rikeste kloster i høymiddelalderen. Det er blitt hevdet at de jordbruksteknikkene som var i bruk der ble mønstergivende for andre, og det er enighet om at klosteret var en foregangsinstitusjon for hagebrukVestlandet. Tradisjonen tro hadde Munkeliv en velholdt klosterhage, der det ble dyrket hjemlige såvel som importerte frukter, grønnsaker, urter og blomster.

Abbeden på Munkeliv ser ut til å ha vært en politisk såvel som religiøs størrelse. I freds- og handelstraktaten som ble signert mellom kong Håkon IV Håkonsson og Lübeck i 1250 blir abbeden nevnt blant kongens råd, og i et dokument fra 1290 beskriver kong Eirik II og hertug Håkon abbed Eirik i Munkeliv som "faren og farfarens tjenestemann" og som deres egen "trofaste og fortrolige tjenesteklerk", man går utfra at det også her var i rollen som en av kongens rådgivere. I tillegg har man kongelige vernebrev for Munkeliv fra 1264, 1290 og 1300 der det går frem at klosteret nøt kronens velvilje.

Nedgangstider

Velvilje til tross, Munkeliv kunne ikke unngå å bli rammet av fallet i jordegodsinntekter som reduserte hele klostervesenet i tiden etter Svartedauen. Det ble gjort forsøk på å kompensere ved å rasjonalisere gårdsdriften, investere i utbygsling av tomter til gårder og hus, kjøpe eiendommer til utleie i byen og ved å forsøke og legge krav på inntektene til andre kirkelige institusjoner. Å veie opp for tapet av rundt 80% av inntektsgrunnlaget var allikevel ikke mulig. Da birgittinerne tok over, skal det ikke ha vært flere enn 8 benediktinermunker som hadde sitt underhold der i tillegg til abbeden, dog ble han beskyldt for å ha holdt medlemstallet nede for å gjøre overførelsen minst mulig dramatisk.

Helt udramatisk ble det uansett ikke. Det var sterke rivninger mellom brødrene og søstrene på Munkeliv etter overgangen og et drap fant sted i 1449, der generalkonfessoren ble anklaget for å ha slått i hjel en av brødrene. I 1490-årene foreslo man ved Vadstena kloster i Sverige at det skulle reises en mur mellom brødrenes og søstrenes konvent i Munkeliv for å forhindre ulovlig omgang, men dette så ikke generalkonfessoren seg i stand til uten bistand fra biskopen. Det finnes i tillegg en rekke samtidige opplysninger om åndelig og moralsk forfall ved Munkeliv, men alle disse er skrevet av personer som hadde noe å tjene på å svartmale tilstandene og er derfor ikke spesielt troverdige. Det er mer sannsynlig at de indre spenningene hang sammen med materielle bekymringer. Fallet i jordegodsinntekter gjorde klosteret ut av stand til å vedlikeholde sine sentrale oppgaver, noe som må ha virket demoraliserende og oppløsende på ordenslivet.

I 1393 ble klosteret skadelidende under et angrep fra de beryktede piratene vitaliebrødrene, men den kanskje mest skjellsettende hendelsen i klosterets historie fant sted i 1455. Da gikk mange av tyskerne i Bergen til angrep på høvedsmannen Olav Nilsson, biskop Torleiv og deres følge mens de oppholdt seg i Munkeliv. Olav, biskopen og flere andre ble drept, mens klosteret brant ned til grunnen - kun Munkelivs isolerte beliggelse hindret brannen fra å spre seg til resten av byen. Årsaken til overfallet skal ha vært Nilssons harde linje overfor hanseatene, som blant annet involverte en privat kapringskrig mot skipene deres. Nilsson var også beryktet for å legge tunge skatter på bønder og handelsfolk, og hadde tidligere blitt avsatt som høvedsmann i Bergen av kongen på grunn av ulydighet. Når han vendte tilbake i 1455 var det kun fordi han hadde lykkes med å skaffe seg kontroll over den svenske grensefestningen Älvsborg, som Nilsson nektet å overgi til kongsmakten før han hadde fått igjen sin gamle stilling. Forståelig nok var det lite populært blant tyskerne da en slik mann tvang seg tilbake til sin stilling, men det fantes ingen rettferdiggjøring verken for drapet på biskopen eller vandalismen mot Munkeliv. Følgelig ble det lagt strenge kirkestraffer på de medskyldige i drapet på biskop Torleif mens en kjøpmann måtte ut med 5000 mark for å gjenreise klosteret. I mellomtiden oppholdt munkene og nonnene seg på Hovedøya kloster i Oslo. Hvor lenge de oppholdt seg der er vanskelig å fastslå - ikke senere enn 1468 flyttet birgittnerne fra Hovedøya - mens først i 1479 får vi vitnesbyrd om at de hadde flyttet tilbake til det gjenreiste Munkeliv.

Fra 1520-årene gikk det mot slutten for Munkeliv, ikke så mye på grunn av reformatoriske strømninger som klosterets strategisk dominerende stilling på Nordneshøyden. I 1523 ble kong Christian II presset ut i landflyktighet, hvorpå hans skip truet den norske kysten og spesielt Bergen. Under et slikt angrep i 1525 innså byens forsvarere hvor gunstig plassert klosteret var i forhold til å beskytte seg mot kongens kaprere og håndverkere og handelsmenn besatte Munkeliv. Senere, i 1529, ble det foreslått å gi klosteret i forlening til Nils Lykke med det mål for øye å gjøre det om til en festning. Det er ikke overraskende at det i denne tiden haglet med klagemeldinger fra abbedissen til erkebiskop Olav om alle overtramp klosteret måtte tåle. Disse må ha falt for døve ører, for i 1531 gikk biskop Olav[1] med på å rive hele anlegget utenom selve klosterbygningen, som skulle befestes. Etter dette ga de fleste av birgittinerne opp og forlot klosteret, kun abbedissen og fire søstre ble værende, underholdt av biskopen. I 1534 kan vi lese at han forsynte abbedissen med matvarer; denne bagatellen er det siste vitnesbyrd om klosterlivet på Munkeliv.

Selve klosterbygget gikk under med reformasjonen. I 1536 gjorde erkebiskop Olav opprør og sendte sine folk for å innta Bergen. Kommandanten på Bergenhus het da Tord Roed mens ansvarshavende på Munkeliv var en Geble Pederssøn, som var erkediakon og den trolige arvtakeren til den nylig bortfalne biskop Olav. Pederssøns bakgrunn tatt i betraktning fryktet Roed at han ville overgi Munkelivs befestning til erkebiskopens tropper, Roed ønsket derfor å plassere noen av sine egne menn i klosterets tårn. Hans forutanelser ser ut til å ha vært korrekte, for påfølgende ble tårnet brent ned. Brannen spredte seg og treverket i hele klosterbygget gikk med, Roed satte så like godt noen bønder til å bryte ned murene i tillegg. Med det ble alt som var igjen av Munkeliv tilintetgjort og klosteret ble aldri forsøkt reist igjen.

Bevart er allikevel visse bygningsdetaljer som ble gravd ut i 1857 og 1860, nå utstilt på Historisk Museum.

Munkelivs brevbok

Munkelivs brevbok er det vanligst brukte navnet på en skinnbok der man finner klosterets privilegier, vernebrev, hjemmelsbrev for perioden 1146-1427 og jordebok. Boken er en av våre viktigste kilder til Munkeliv klosters historie men inneholder også opplysninger av allmenn kirke- og rikshistorisk art, mens de mange gårds- og bygdenavnene som blir listet opp i jordeboken gjør den spesielt interessant for lokalhistorikere. Den er på 104 sider, delt opp i tre hovedbolker:

  • Først kommer kopier av vernebrev, privilegiebekreftelser og andre brev for klosteret utstedt av konger og paver. Det tidligste, som også er det eldste dokumentet i hele boken, er pave Eugenius IIIs vernebrev fra 1146. Deretter følger en rekke lignende brev fra kong Magnus Lagabøte i 1264 til kong Erik av Pommern i 1426. Etter kong Olav IVs vernebrev fra 1382 er det forvillet seg inn et hjemmelsbrev, som egentlig hører hjemme i andre bolk, grunnen til dette er sannsynligvis at både hjemmelsbrevet og de seks kongebrevene som kom før det er tilbakegitt etter en samlet bekreftelse fra 1392.
  • Den andre og største bolken består av hjemmelsbrev, organisert alfabetisk etter navnet på eiendommene, med en notis i margen på hvert brev om hvilket gods det gjelder. Det eldste dokumentet i denne samlingen er et udatert gavebrev til klosteret fra biskop Bjarne KolbeinssonOrknøyene, trolig fra ca. 1223. Her finner man også et transskript av et aprivilegiebrev fra pave Bonifacius IX i 1399 om de avlatsprivilegiene som gjaldt for Bergen domkirke og Munkeliv kloster.
  • Tredje og siste bolk er jordeboken. Den regner opp de gårdene som klosteret eide i 1427, organisert alfabetisk etter gårdsnavnene. Ved siden av gårdsnavnet står også oppført hvilket distrikt gården tilhørte, mens til venstre for gårdsnavnene står det romertall som sannsyligvis sier noe om landskyldsoppgaver. I de fleste tilfeller forteller de hvor mange månedsmatbol klosteret eide i vedkommende gård.

Bakgrunnen for at brevboken ble kompilert ser ut til å ha vært overgangen fra Benediktinerordenen til birgittinerne, da det ble nødvendig å få en enhetlig oversikt over klosterets rettigheter og eiendom. Tidligere ble dokumentene bevart separat i et skrin uten noen alfabetisk eller kronologisk orden.

Referanser

  1. Biskopen og erkebiskopen het begge Olav

Kilder

  • Hamre, Lars: "Munkelivs brevbok" i (red.) Hødnebø, Finn: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Gyldendal, Oslo 1967.
  • Helle, Knut: Bergen bys historie, bind 1. Universitetsforlaget, Bergen 1982.
  • Munkeliv kloster ved katolsk.no

Eksterne lenker

Koordinater: 60.395119° N 5.315719° Ø