Nerstua (Tussøya)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

NerstuaTussøya i Tromsø kommune. I mange år sto det tomt og ubebodd det gamle nordlandshuset på Tussøya. Bare vind og vær brøt handbak med torvtaket, panelet og glasset i vinduene. Men i tolvte time ble det tatt hånd om, og etter en lenger restaureringsprosess er det igjen tatt i bruk, nå som fritidshus.

Nerstua er et nordlandshus som handelsmann Hans Henrik Brox førte opp på gårdsplassen til den gamle hovedgården på Tussøya omkring 1875. Dateringer av tømmerstokker i bygningen viser imidlertid at huset er noe eldre, fra begynnelsen av 1800-tallet. Hvor Hans Henrik fikk tak i huset er fortsatt uvisst, men mest sannsynlig fra et sted i nærområdet.

Tussøya

Handelsstedet Tussøya var i 1870-årene vel etablert, og da Nerstua kom til øya gle bygningen inn i et bygningsmiljø, et tun, som nå består av to våningshus, to borgestuer, to fjøser, stabbur, ”lokum” og diverse uthus. I tillegg kommer krambua til Hans Henrik på vei ned til fjæra, en større brygge og to fembøringsnaust. Hele handelsstedet må uten tvil ha gjort et visst inntrykk på folk som la til kai ved brygga og tok stien opp til krambua langs den hvite sandstranda. I dag er bare Nerstua og en fjøs tilbake av handelsstedet.

Handelsmann Brox døde i 1893 og med ham sluttet Brox-slekta sin handelsvirksomhet på Tussøya. Enken Johanne ble boende i Nerstua, men solgte eiendommen til en engelskmann ved navn Leonard Gasgell Pike. Pike kom til Tussøy i en lystjakt hvert år og drev med rypejakt. I 1909 solgte Pike gården videre til Amandus Heggelund Johansen fra Nordhelle i Kvalsund. Amandus var på denne tiden rundt 30 år og hadde kone og to barn med seg til Tussøya.

I en branntakst fra 1912 for Nerstua ser vi at Amandus reparerte torvtaket på bygningen etter at han flyttet inn. I tillegg bygget han på en kvist mot sør, utvidet bislaget og flyttet spiskammerset ut hit. Og mat måtte det til. Sammen med sin kone nummer to, Karoline, fikk de i alt ni barn i Nerstua. Som attåtnæring til gårdsdriften, drev Amandus med skinnhandel. Han kjøpte skinn av alle slags husdyr og vilt i området og solgte dem videre i Tromsø.

Fraflytting

I 1958 måtte Karoline flytte på pleiehjem, mens Amandus ble boende i Nerstua. Han dør i 1964 og med sin bortgang ”fryses” alle sporene etter folk og virksomhet i huset. Omtrent hver dag igjennom snart 100 år er det blitt fyrt i den samme gamle komfyren, en dør har knirket og sko og støvler har slitt på de brede gulvplankene. Nå stenges den fine døra på nedsiden, vinduer skalkes og vær og vind overtar heretter Nerstua uforstyrret i 35 år.

En junidag i 1999 kom konservator John Hansen forbi denne tilsynelatende nok så falleferdige bygningen med et stort hull i torvtaket, noen få glass i de gamle vinduene og enkelte rester av maling på steder hvor været ennå ikke hadde slått til. Hansen ser et spennende prosjekt, fikk kjøpt bygningen og satte i gang med konservering og restaurering. De hyppige vinder på yttersida og den raske opptørringen etter nedbørsperioder, er en vesentlig grunn til at treverket i bygningen og den originale innvendige malingen tross alt hadde klart seg noenlunde bra i alle disse årene.

Restaureringskurs

I samarbeid med den lokale avdelingen av Fortidsminneforeningen og med støtte fra blant annet Riksantikvaren, ble det nå arrangert restaureringskurs i Nerstua. Håndverkere og andre interesserte møtes noen uker om sommeren i tre år og starter en restaureringsprosess som blir utført etter antikvariske retningslinjer. Bygningen blir på kursene jekket tilbake til sin opprinnelige posisjon, råtne gulvplanker blir erstattet med nye og det blir lagt ny tro, never og torv på taket. I tillegg blir de malte innvendige overflater konservert.

Hansen fortsatte de følgende år etter samme retningslinjer, og med god hjelp underveis fikk han restaurert alle vinduene, montert spennpapp på vegger, tapetsert, malt med linoljemaling og mye annet. I 2010 gjenstår det fortsatt en del oppgaver før Hansen kan avslutte sitt prosjekt.

Referanse

John Hansen: "Om gården Tussøys historie". 2004. På Troms fylkeskommunes internettsider. Oppsøkt 2010, nå ikke der lengre.