Tussøya
Tussøya er ei øy utenfor Tromsø med et areal på 9,3 kvadratkilometer. Øya har røtter tilbake til forhistorisk tid med bosetting og handel. Øya har aldri vært et fiskevær, men har hatt en betydelig gårdsdrift og fungert som et handelssted. I 2025 ble Nerstua, et våningshus, til minne om øyas kulturarv, fredet av Riksantikvaren.
Bare naboøya Sessøy var større blant de 273 øyer og 31 fluer og skjær på yttersida av Kvaløya i Troms, i tidligere Hillesøy kommune. Kommunen ble delt mellom Tromsø og Lenvik i 1964. Tussøya ble da lagt til Tromsø kommune.
Forhistorien
Tussøy er sagaøya fremfor alle andre øyer i Tromsø kommune. Den har det eldste stedsnavn i den gamle kommunen Hillesøy. Bare Thydings Ey (Tussøy) og det sørlige delen av Salar Ey (Kvaløy) er omtalt i Rymbegla, oldskriftet fra det 12. århundre. Malangen var den gang den nordlige grense mellom kristne bumenn og Finnmark. Ottar, vikinghøvdingen, som meget vel kan ha bodd på Tussøy, besøkte kong Alfred den Store i Wessex (England) ca. år 870. Ottar sa han bodde lenger nord enn noen fastboende.
Utgravinger på Bø bekrefter bosetting fra førkristen tid, og kan bety at det for over 2000 år siden var et høvdingsete på øya. Alle funnene som er gjort i årenes løp tyder på at det har vært bosetting i vikingtiden på hele den sørlige delen av Tussøya. Fra lensregnskapet år 1567 kjenner vi ved navn hvem som har bodd på øya, og fra et referat i Nordlandske regnskaper fra 1630-årene kan vi følge bosatte familier frem til våre dager. Den gang bodde lensmannen i Hillesøy tinglag der. I et arveskifte i 1723 er det opplyst at det var 12 kyr på storgården. I tillegg var det 4 kalver, 24 sauer, 8 lam, 18 geiter, 6 bukker, 6 kid og 1 hest. I tillegg var det jektebruk og bergenshandel. Den ene jekta forliste i de store forliset på Stadthavet i 1692, som Petter Dass beskriver i Nordlands Trompet. Folkene på Tussøy var «nessekonger» med egne stoler og minnetavle (epitafium) i kirken som den gang sto på naboøya Hillesøy.
Eierskap
Historisk har to slekter satt tydelige spor på Tussøy. Den første var Normann-slekten som var eneoppsitter i over hundre år til slutten av 1700-årene. Da overtok Brox-slekten, og ble i nye hundre år eneoppsittere. I mange år var det bare én gård på Tussøy, og den lå i området hvor våningshuset Nerstua ligger i dag. Den ble etablert rundt 1785 da Johan Brox Trane flyttet sin handelsvirksomhet til Tussøya fra Bogen. Brox var bygdefarskipper og eide tre jekter.
Den siste av Brox-familien flyttet fra Tussøy i 2023. Begge familiene satt i sine velmaktsdager med stor rikdom, og hadde både handel, gjestgiveri og jektehandel. Men dampskipene og etableringen av kjøpstaden Tromsø utkonkurrerte jektefarten, og medførte nedgangstider for handelshusene i distriktene. Broxfamilen solgte to store bygninger på Tussøy som ble gjenreist i Tromsø, den ene som Hotel du Nord, og den andre som Schøningbrygga.
I 2025 ble Nerstua, et av Broxfamiliens bolighus, fredet av Riksantikvaren. Det ble bygget av Hans Erik Brox rundt 1870, og utleid i 1872 til engelskmannen Bayly Moore Collyns fra Devonshire for rypejakt. Han hadde hatt suksess både som sauefarmer og gullhandler i Australia, og senere eier av en stor farm i Texas. I et museum i Somerset har de i samlingen «a Norwegian bottle», gitt av sir Collyns, som antakelig har tatt den fra enken Johanne Brox sitt kjøkken i Nerstua. I 1896 kjøpte engelskmannen Leonhard G. Pike en tredjepart av øya. Hans fetter Arnold var den første som drev fangst på Svalbard med dampskipet D/S Victoria. Han var ofte og besøkte Arnold på Tussøy, og en gang hadde de med seg to isbjørnunger på Tussøy som de viste frem på stranda. Pike-familien var enormt rike med leirgruvedrift i Dorset, og de hadde også en egen jernbanelinje derfra til utskipningshavner i Storbritannia.
I 1909 solgte Pike eiendommen med Nerstua til Amandus Johansen fra Nord-Hella på Ringvassøy. Familien bodde der til Amandus døde i 1966. Eiendommen er fortsatt i familiens eie, men hovedhuset, Nerstua, ble solgt til John Hansen i 1999, tidligere konservator ved Tromsø Museum. Han har renovert huset og gjenreist gamle små bygg på gårdstunet. Takket være ham er Nerstua sikret med varig vern som et kulturminne fra den gang sjøen var hovedferdselsåren, og Tussøy var et livskraftig handelssted.
Varierende folketall
Før vikingtiden kan de se ut til at folk i hvert fall har bodd på Bø på Tussøya. Her er det funnet et gårdsanlegg med bosettingsspor tilbake til 300 år e.kr., det vil si eldre jernalder. Men kanskje det også bodde folk i steinalderen på Tussøya. En antydning får vi fordi Bertheus Jensen på Bø, fant en flott slipt huløks av skiferstein på gården sin i 1935. Øksen dateres til perioden 4000-1800 f. kr., altså yngre steinalder.
Brox-familien talte 20 stykker ved folketellingen i 1801, inkludert tjenestefolk. Det gikk bra med handelen et stykke utover 1800-tallet, men i 1839 måtte de selge jekta og etter hvert også Storsalen, et stort våningshus som det går frasagn om. I 1865 var Brox-familien med tjenestefolk redusert til 12 personer, men flere familiemedlemmer kom til etter hvert. Tre sønner på gården, alle med fornavnet Hans, kjøpte hele Tussøya av Moursundgodset i 1873, delte øya i tre like store deler og stiftet hver sin familie. Det ga en ny giv. Handelen tok seg opp, og det ble bruk for flere folk ved gårdsbrukene og i fiskeriet. I 1900 bodde det 23 personer på øya fordelt på de tre familiene. Den ene av de tre brødrene Brox, Hans Henrik, bosatte seg ved utflyttingen i 1873 i utkanten av gårdstunet hvor hovedgården lå.
Folketallet på øya steg markant etter andre verdenskrig, og fikk sitt høydepunkt på 1950-tallet. Dette skyldtes den gradvise oppdelingen av de gamle gårdene på øya. På 1920-tallet og videre inn på 1930-tallet etablerte slektninger og tilflyttere seg på nye parseller som ble gått ut fra to av de tre gamle gårdene. Folk hadde hittil bodd i området sør på øya, men nå ble også parseller på Bø, nordøst på øya, dyrket opp. På 1950-tallet bodde det på det meste om lag 60 personer på øya. Gårdsbruk og fiske var hovednæringsveien, og folk kom seg til og fra øya i egne båter eller med lokalbåten. ”Lokalen” anløp øya to ganger i uka og melkebåten tre ganger. I 1966 ble det bygget kai, og i årene før var den 3 km lange grusveien på øya anlagt. Brevhus og ekspedisjon var det hos Hjalmar Brox på Løkkeneset, men butikk har det ikke vært på øya i nyere tid. Nærmeste handelssted var Tulleng i Kattfjorden på Kvaløya. I 2010 var det fire fastboende personer igjen, mens det i 2025 har steget til 8 fastboende på øya.
Kjelder og litteratur
- Bertheussen, Carl: Kulturbilder fra gamle Hillesøy. B.1 (1988). Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bertheussen, Carl og Jens Solvang: Kulturbilder fra gamle Hillesøy : B. 2 : Gårdshistoria. (1998). Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hillesøyforeningens 4 bøker om Hillesøy kommune:
- Heimlengsel – Fortellinger fra området som utgjorde Hillesøy kommune (2019). Digital versjon på Nettbiblioteket
- I synsranda – Fortellinger fra området som utgjorde Hillesøy kommune. (2013). Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Erindring – Fortellinger fra området som utgjorde Hillesøy kommune. (2009). Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hildring - Fortellinger fra området som utgjorde Hillesøy kommune. (2007). Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Riksantikvaren: Om fredingen av Nerstua på Tussøy
- Slekthistoriske kilder Hillesøy
- Troms fylkeskommune: Om fredning av Nerstua