 Her har Harald Johannessen nettopp overtatt etter Arne Johansen. (1970) , gammelt matr.nr. 167, er et av de eldste husene i Tromsø. Her har det vært forretningsdrift sammenhengende i nesten 200 år, først som handelshus, så varemagasin, deretter manufaktur og klær, fram til dagens treningsstudio. – Fram til 1877 var også Bankgata 7 en del av denne eiendommen, da åpnet Norges Bank sitt nybygg der. Michael Wide Holmboe, født 1792, oppførte våningshuset sitt her i 1819. Det var en toetasjes bygning med tegltak. Firmaet M.W. Holmboe ble etablert i 1817, og sønnen Conrad Holmboe ble opptatt som kompanjong i 1854. M.W. Holmboe & Søn var et solid handelshus. «Rederi, bondehandel og handel en gros med kornvarer, salt, fiskevarer, etc. Ekspeditør av de Bergenske og Nordenfjeldske, Postvæsenets og Tromsø Amts dampskip» (1869). Les mer …
 Strandgata slynget seg fra Tromsø fryseri, nede til venstre, opp til Tromsø domkirke. Nerstranda lå mellom Strandgata og sjøen og husene i de to gatene flettet seg inn mellom hverandre. Foto: Fjellanger/Widerøe (1953) i Tromsø oppsto, i likhet med Sjøgata, som et resultat av innbyggernes behov og geografien på Tromsøya. Mens resten av sentrumsgatene følger et rettvinklet mønster av kvartaler, følger disse gatene sjøkantens buede form. All kontakt med omverdenen måtte skje med båt, det førte til en rask og organisk utbygging langs strandsonen, uavhengig av de vedtatte byplaner. Byen ble grunnlagt i 1794, og allerede ved århundreskiftet begynte gata å ta form. Strandgata het opprinnelig Søndre Kirkegade og gikk fra dagens Rich. Withs plass til Strandskillet, der gikk bygrensen mot sør. Les mer …
 Bryggene i Tromsø var vakre og hvite på 1870-tallet. Vi ser Sjøgatas brygger i bakgrunnen. i Tromsø er ganske kort til sentrumsgate å være, men få gater har hatt større betydning, politisk og økonomisk, i byens korte historie. Ingen andre gater har heller opplevd så store ødeleggelser som Sjøgata, gjennom to voldsomme branner (1948 og 1969).
Sjøgata (tidl. «Søe-gaden») starter på Prostneset og går i dag nordover til Stortorget. Før 1969 munnet den ut i Storgata, men bybrannen i 1969 endret gateløpet. På oversiden ligger det bare 8 hus med front mot gaten, nr. 2-16, men bak disse var det tidligere store bakgårder og haver, enkelte eiendommer gikk helt opp til Storgata. På nedsiden av gaten, mot sjøen, lå det dobbelt så mange hus mot gaten, dette var forretningsgårdene, og bak dem igjen, ut i sjøen, minst like mange brygger/pakkhus. Husene på oversiden, bortsett fra ett, står der fortsatt i dag, på betydelig reduserte tomter, mens alle forretningsgårdene så nær som tre, samt alle bryggene er borte.Da Tromsø ble grunnlagt i 1794 besto bebyggelsen i hovedsak av kirke, prestegård, tollbod og et stort antall kirkestuer langs sjøen. Da byen skulle planlegges hadde man derfor ganske blanke ark og den første planen, fra 1788, streket byen opp i rektangulære kvartaler. Men planer er én ting, å følge dem opp er noe annet. De første årene vokste byen organisk fram langs sjøkanten og på Lorentz Skanckes grunntegning over byen fra 1813 er bebyggelsen som skulle bli Sjøgata og Strandgata mer eller mindre på plass. I motsetning til resten av sentrums strenge gatenett bukter disse to gatene seg fremdeles langs den gamle fjæra. Les mer …
 Sjøgata 2, ca. 1900. Den gamle prestegården var blitt brennevinsutsalg er Tromsø gamle prestegård. - Gammelt matr.nr. 304.
Allerede i Håkon Håkonssons saga omtales en kirke i Tromsø. «Han lot gjøre en kirke nord i Trums, og kristnet hele det kirkesognet». Man antar at den opprinnelige kirken lå omtrent der Tromsø domkirke ligger i dag og at den ble bygget ca. 1250-60. Første gang vi hører om forholdene på prestegården på Tromsøya er i rapport fra prost Bredal fra 1684. Da var det nedgangstider og hardt å klare seg for både prest og almue. Halvparten av buskapen døde det året, og hester kunne man vært foruten på grunn av «landsens ufrugtbarhet med kornsæd» og steinete veier. Ifølge Hans Hammonds «Nordisk Missions-Historie» levde presten Rasmus Schielderup, ca. 1720, i så ytterlig armod at han nesten uten klær på kroppen måtte arbeide som en bonde for livets opphold.I 1842 ble kirken og prestegården innlemmet i byens område. I 1862 fikk kommunen kongelig skjøte på prestegården og området ned mot sjøen, Prostneset. De siste som ble gravlagt på den gamle kirkegården var biskop Knud Gislesen (1801-1860) og hans kone Henriette Jakobine Gislesen (1809-1859). . De var også de siste geistlige som bodde i prestegården. Prostneset ble beholdt og åpnet for publikum, men huset ble solgt videre til Johan H. Ludvigsen, brennevinshandler, havnefogd, skipper, brannmester, m.m. Les mer …
 Slik tror man Sjøgata 8 så ut i sine velmaktsdager. i Tromsø var en stor og viktig gård i byens historie. Den måtte til slutt vike for et bankbygg. - Gammelt matr.nr. 159. Les mer …
 Brygga til Tromsø Maskin-forretning, ca. 1958. Aune-småttet går opp til venstre. Vi ser at bryggene er i ferd med å bygges inn av kaier. Sjøgata 41 i Tromsø var ei av de mange bryggene som forsvant i bybrannen i 1969.Dette var opprinnelig en del av sjøgrunnen som kjøpmann C.A. Valentiner i Storgata 52 eide utenfor brygga Sjøgata 39a. Han hadde fått målebrev i 1829 og i 1834 solgte han den til Robert Figenschou i Sjøgata 16. I 1839 tinglyses en erklæring om at pakkhuset Sjøgata 41 er oppført av Figenschou.
Da pakkhuset gikk på auksjon i 1860 var det svigerfamilien som kjøpte; P. Hanssen & Co i Sjøgata 8. Etter århundreskiftet avvikles P. Hanssen & Co gradvis og da kjøpte Fritz Dreyer brygga i 1909. Da Dreyer trappet ned solgte han forretningen til sin nestkommanderende, Alex. Andreassen, i 1917. Han drev videre som «Fritz Dreyers Eftf.» til 1924. Se også Sjøgata 37. Les mer … | 
