Russemonumentet på Trondenes

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Monumentet over sovjetiske soldater som døde under tysk fangenskap på Trondenes 1941-1945. Her under blomsternedleggelsen 17. mai 2008.
Slik er baksiden av monumentet over de sovjetiske soldatene som døde under tysk fangenskap på Trondenes 1941-1945. Sovjetstjerna over kristenkorset danner en veritabel kontrast.
Foto: Gunnar E. Kristiansen 17. mai 2010.
Harstad Syd Rotary Klubb ved Martin Nilsen (til høyre) mottar blomster fra museumsdirektør Ole J. Furset for Rotary-klubbens dugnadsinnsats i forbindelse med skogrydding av leirområdet som ble avsluttet 2013.
Foto: Nina Mørk/Sør-Troms museum.

Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser. Minnesmerket ble betydelig fremhevet ved at hele leiren i 2014 ble ryddet for skog og det ble laget turstier i området.

De første fangene kom til Harstad i 1941. Blant folk gikk de under betegnelsen russefanger, mens de i virkeligheten kom fra alle de 15 republikkene i Sovjetunionen.

Til å begynne med bodde de i finerhytter. Senere ble det bygd brakker som fort ble overfylte og fuktige. Fillete klær, utslitte fottøy og avmagrede kropper var kjennetegnet når fangene på geledd ble forflyttet fra et sted til et annet. Og alltid under oppsyn av minst en bevæpnet tysk vakt.

I alt var det ca. 100.000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13.000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen.

Alt i mai 1945 ble det reist en minnestøtte ved Trondenes kirke over de døde krigsfangene. Det var fangene selv og den sovjetiske ambassaden som tok initiativet til at støtta ble reist. Blant annet fikk russefangene låne Harstad Arbeidersamfund til å avholde massemøter, hvor det ble samlet inn penger til materialene som støtta skulle bygges av. Avdukingen skjedde 22. juni 1945. I alle år på 17. mai har det siden vært lagt ned blomster på minnesmerket. I minnetalene har temaet vært at høytideligheten er vår heder og takk til sovjetsoldatene som befridde oss fra tyskernes okkupasjon og uten vilkår ga oss friheten tilbake.

Soldatene ble først gravlagt der minnesmerket seinere ble reist, men i begynnelsen av 1950-årene ble det flyttet til et felles sovjetisk gravsted på TjøttaHelgeland. Mange mente dette var gravskjending, og Harstad formannskap protesterte mot det de kalte hærverk på den russiske kirkegården på Trondenes. Slike protester kom det til på flere steder i Nord-Norge, særlig sterke var protestene der norske myndigheter gikk til det skritt å fjerne oppsatte minnesmerker.

Forbud mot mating av fanger

Russefangene ble satt til mange arbeidsoppgaver rundt om i byen og distriktet, og folk kunne med selvsyn se de elendige forholden de levde under. Men det var strengt forbudt å hjelpe dem. Det kunne få alvorlige konsekvenser, og alle var klar over dette. Likevel var det mange som tok sjansen på å smugle mat til fangene. Historier om dette er mange. Rolf Bothner har fortalt en spesiell historie om dette.

Olve Reiersen har fortalt sin historie slik: «En dag i 1944 hadde jeg handlet en fiskepudding hos fru Birkeland, som hadde butikk i «Saue-gården», Strandgata 4. På veg til oppgangen til kontoret vårt (Statens Vegvesen, Troms) i samme bygg, fikk jeg øye på noen russefanger som arbeidet med noe bak bygningen. Jeg kunne ikke se noen vaktposter og gjorde så signal til en av dem at jeg hadde noe i posen jeg bar på, satte deretter posen ved inngangsdøren, og idet jeg løp inn kunne jeg i øyekroken registrere at fangen var i full fart mot posen. Da jeg senere på dagen gjentok fiskepuddinghandelen, lurte fru Birkeland på hva dette betydde, - har dere fått gjester? Jeg kjente jo fruen ganske godt og fortalte som det var, og da sa hun – da skal du få denne gratis.»

Minnesmerket over sovjetfangene på Trondenes ble avduket 22. juni 1945
Det var de sovjetiske krigsfangene som selv samlet inn midler og bygget minnesmerket over sine mer enn 800 kamerater

Konsekvensene ble dramatisk for dem som ble oppdaget

Fru Kirsten Reinertsen, datter av Odd Lindbäck-Larsen som ble fengslet og sendt til Sachsenhausen for sitt engasjement for Forsvaret, har fortalt denne historien: «Da far ble fenglset ble mor og vi barna fratatt offisersboligen og flyttet til et hus i Heggen Allé. Boligen lå ikke langt unna et lite anlegg som var under arbeid av en gruppe russefanger. Mor sendte med meg en liten matpakke som jeg fikk beskjed om å overlevere en av fangene - i smug. Dette måtte skje i aller ytterste hemmelighet, fordi vi var under oppsyn av tyskerne - antagelig på grunn av fars status som "Terbovens personlige fange". Ikke lenge etter at jeg var kommet tilbake hørte vi støveltramp og kommandorop på trappa. Der sto to tyske soldater væpnet med hver sin maskinpistol med en russefange mellom seg - han jeg hadde gitt matpakken. Mor og jeg ble forhørt og fangen ble også forhørt. Ingen av oss innrømmet verken å ha gitt eller mottatt mat. Der og da - foran våre øyne ble fangen skutt. Vi har seinere laget oss en forklaring på denne brutale oppførselen som altså ledet til en sovjetisk krigsfanges død, på trappa i Heggen Allé: Vi skulle vite at vi var under oppsikt».

Publikum fikk tilgang til leirområdet i 2014

17. mai 2008.

Minnestedet fikk et betydelig visuelt løft da Harstad Syd Rotaryklubb 23. mai 2012 startet arbeidet med å rydde seljeskogen som hadde vokst opp i leiromådet siden 1945. Både rotarymedlemmer og asylanter fra Harstad asylmottak deltok. I løpet av tre år ble det brukt ca. 1100 dugnadstimer på prosjektet. Rotarymedlemmene bidro med til sammen 311 timer, og asylantene 644 timer. I tillegg kom timer som ikke ble nøyaktig registrert (antakelig 100).
Etter at skogryddingen var ferdig 16. juli 2014, ble det opparbeidet en tursti i området og Sør-Troms museum sørget for oppsetting av informasjonstavler. På åpningsdagen 23. juni 2013 (78 år etter avdukingen av minnesmerket) var flere hundre mennesker møtt frem og hørte museumsdirektør Ole J. Fursets orientere om leirens historie. I den forbindelse ble Rotary-klubben spesielt hedret med blomster til Martin Nilsen, som hadde vært dugnadsprosjektets foregangsmann og pådriver.
Turstien gjennom leirområdet er flittig brukt av publikum.

Kilder

  • Floer, Kristian: «Russefange på Trondenes, Konstantin Severdintsev» i Årbok for Harstad 2002.
  • Bjerkaas, Marianne: «Russefangen og brødet – et svart barndomsminne» i Årbok for Harstad 2005.
  • Floer, Kristian: «Minnestøtten over russiske krigsfanger på Trondenes» i Årbok for Harstad 2006.
  • Floer, Kristian: «Moorsoldaten. Tyske straffanger på Trondenes 1944-45» i Årbok for Harstad 2007.
  • Jensen, Knut Erik: Vi er her for å dø. Kortfilm.
  • Soleim, Marianne Neerland: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 Dr. avhandling 2004
  • Simensen, Sigurd: «Harstad Arbeidersamfund som kultursentrum» upubliserte memoarer (1962)
  • Informasjon fra Harald Isachsen og Martin Nilsen om Rotary-klubbens innsats.