Alunverket

Alunverket ved foten av Ekeberg ved Christiania («Christian og Sophia Magdalenas Alunverk») ble opprettet i 1737 og fikk navn etter daværende konge og dronning. Det var to av Christianias ledende kjøpmenn, Peter Collett og Peder Leuch, som satte i gang. Alun var tidligere ikke produsert i Norge, og under merkantilismen ville en erstatte importerte varer med norskproduserte produkter.

Alunbruddet i Ekebergskrenten, før tomten ble bebygget med boliger.

Foto: Pål Giørtz (2007).

William Edys tegning fra 1800 av Alunverket. Fra Gamle Christiania-billeder, utg. 1893.

På denne bakgrunn fikk en støtte i form av privilegier, blant annet ved tollfrihet ved eksport og «Indførsel af Alun og rød Farve skulde blive forbudt i begge Riger». I henhold til bevilgning av 3. mai 1737 fikk verket fritt ta alunskifer på Hospitalets grunn og i dets «Fehage». Økonomien ble aldri helt bra og verket måtte stoppe produksjonen i perioder. En ser fremdeles den sorte alunskiferen i Ekebergåsen like ovenfor der Kongsveien kommer ned til Konows gate. I 1815 var lageret av alun så stort at en fant ikke å kunne fortsette driften.

Hva er alun?

Opprinnelig er alunskifer et råttent, illeluktende slam på dårlig ventilert sjøbunn for ca. 500 millioner år siden. Under den store forkastningen, da fjorden sank i forhold til Ekeberg og Østmarka, fungerte alunskiferen som et slags glidemiddel.

Det er problematisk å bygge der det er alunskifer i grunnen, som flere steder i Oslo. Skiferen kan løfte grunnmurer, få alminnelig betong til å råtne opp og jernrør vil raskt ruste i filler. Uranmineralene i skiferen gir radioaktivitet og det blir dannet radongass, som kjent gir gassen fare for kreft.

Ved siden av at en fikk fargestoff fra produksjonen, ble alunen brukt som beisemiddel ved farging av stoffer, det ble brukt ved garving og i produksjonen av fint papir. Alun stopper blødning, og er således brukt i medisinsk sammenheng.

Produksjonsprosessen

Spor i fjellet etter Alunverket. Informasjonstavla forteller om virksomheten her.

Foto: Chris Nyborg (2013)

Alunskiferen ble brutt i Ekebergåsen, en ser fremdeles tydelig bruddområdet i fjellet fra aller nederst i Kongsveien. Bryting av malm foregikk vinterstid, mens resten av produksjonen foregikk om sommeren. Tonnevis av skifer ble årlig kjørt i kjerrer ned til selve verket som lå utover mot Grønlia. Malmen ble slått i stykker og lagt opp på åpen mark sammen med bakhonved til store bål som lå og glødet i flere uker. Den videre foredlingen foregikk i 18 - 20 bygninger.

Det trengtes en masse vann. Vannet rant fra Ekeberg til oppsamlingsdammer. Som reserve hadde en et sinnrikt pumpearrangement for å få vann fra Loelva. En hadde pumpehus med pumpemaskin som ble drevet av hest.

Den brente massen ble lutet ut med vann i store kar. Vannet ble så dampet inn i store blypanner. Resultatet var alunkrystaller som ble pakket i tønner. Det var en lang og komplisert prosess som her er fortalt svært forenklet. På slutten av 1700-tallet ble det produsert ca. 75 tonn alun årlig. (Noen kilder har andre tall) Et rødt og brunrødt fargestoff fikk en av slammet som var avfall fra produksjonen. Til produksjonen gikk det med 2 000 favner granved og 46 000 stykker bakhonved (1790). En konkurrerte med svensk alun, her ble produksjonen billigere p.g.a. lavere lønninger. Malmen her var oljeholdig, og dermed ble det også lavere brenselsutgifter. Under krigen brukte svenske krigsskip olje som var utvinnet av svensk alunskifer.

En spekulant

I 1770-årene dukket det opp en engelskmann med navnet Colbrue. Hans idé var å kjøpe opp all alun som ble produsert i Europa, sørge for at kundene ble sultefôret på alun og deretter kontrollere prisene og sørge for at de ga en kjempefortjeneste. Colbrue mislykkedes og gikk dundrende konkurs. For Collett & Leuch ble disse årene en gullalder. Christianiakjøpmennene hadde nemlig sikret seg gode kausjonister for sine leveranser. De fikk betalt etter hvert som de leverte varen.

Bemanning

I 1790 arbeidet 32 menn og 12 kvinner på verket, der det til sammen bodde 106 personer. I år 1801 var 138 personer knyttet til verket. Helsetilstanden var god. I en redegjørelse heter det at røyken som folket var innhyllet i, beskyttet dem mot all slags sykdom som raserte i byen. I ettertid mener en at den gode helsen skyltes at en levde i et lite, isolert samfunn med ordnede forhold. I dag må vi si at de var en utsatt yrkesgruppe, påvirket av røyk og radioaktiv stråling.

Alunverket hadde et eget fattigvesen som tok seg av arbeidsudyktige arbeidere. Eieren viste omsorg for sine ansatte, men krevde samtidig lydighet tilbake, «paternalisme». På grunn av dyrtid på begynnelsen av 1800-tallet ble lønningene økt og «hver familie skjænkes i indeværende aar 2 favne ved» og videre heter det:

Enhver familie forbindes til, ved hver lønning, at erlægge 32 skilling, hvilke penge nedlægdes i en kasse som er i forvaring hos mesteren og hvortil han har en nøgle, og tvende af arbeiderne, som dertil bliver udnævnte, hver sin. For dette sammenskud af penge, kiøbes ved, om noen skulde tiltrænge mer end den dem skjænkede.

Skole

Alunverket fikk sin første verkskole like ved Loelvens utløp i 1806.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 40: Alunverket.

Teksten er basert på Gunnar Pedersens spalte Aktuell historie for 30.januar 2004. Pedersens kilder har vært artikler i St. Halvard, Byminner, Nordstrands Blad. Han skriver: «Jeg plukket litt fra mange steder da Alunverket er omtalt i svært mange sammenheng. Jeg har et sterkt inntrykk av at de aller fleste dog har sine opplysninger fra ”Beskrivelse over Alunverket ved Opslo” skrevet av Jacob Rosted og utgitt i 1793, men opptrykket igjen av Universitetet i Trondheim i 1980».

• Collett, Alf: Gamle Christiania-billeder. Utg. Cappelen. 1909. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Rosted, Jacob: "Physisk og Oekonomisk Beskrivelse over Alunverket ved Opsloe", i Topographisk Journal for Norge. Utg. [Det Topographiske Selskab for Norge]. Christiania. 1792. Hefte 3 Digital versjon på Nettbiblioteket.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.