Inga Syvertsen (1883–1968)

Inga Syvertsen ble født 8. desember 1883 i Kristiania, og døpt 27. januar 1884 i Grønland kirke. Hennes pikenavn ved dåpen var Inga Marie Othilie. Hennes far var ugift sjømann Anton Syvertsen, født i 1860, og moren pike Elen Johannesen, født i 1860. Deres bopel var Nordbygate 12. Faddere var skipstømmermann Ole Sørensen, sjømann Johan Pedersen og kone Anne Sørensen.

Hun ble konfirmert 2. oktober 1898 i Trefoldighetskirken ved res.kap. Joh. Jensen, som konfirmant nr. 58 med kristendomskunnskap meget godt. Foreldrene var ugifte og bodde i Pilestredet 16.

Ifølge folketellingene 1885 og 1900 bodde hun med foreldrene i henholdsvis Professor Dahls gate 44 og Borg gate 14.

Utdanning

Inga Syvertsen gikk på Ruseløkken Folkeskole i Kristiania. Hun ble, etter å ha avsluttet folkeskolens kurs, utskrevet fra Ruseløkken Folkeskoles avgangsklasse (7. kl.), den 31.03.1898. Hennes avgangsvitnesbyrd hadde følgende karakterer: kristendomskunnskap 1,5, norsk muntlig 1,5, norsk skriftlig 2÷, historie 1,5, jordbeskrivelse 1,5, naturkunnskap 1,5, regning og romlære 1, skriving 1÷, tegning 1,8, håndarbeid 1, legemsøvelse ingen karakter, flid 1, og oppførsel 1. Vitnesbyrdet var underskrevet av klasseforstander Louise Ingvoldstad og overlærer O. Jensen.

Hun tok utdannelse hos K A. Trønnes Handelsskole i Kristiania. Vitnesbyrdet viser at frøken Inga Syvertsen gjennomgikk et tre måneders kurs, i bokholderi med karakter «nesten utmerket godt», handelsregning med karakter «nesten utmerket godt» og i skriving «meget godt». Vitnesbyrdet er datert 06.06.1910 og underskrevet av Trønnes. Nederst på vitnesbyrdet hadde Tønnes påført en opplysning om, at hun ved siden av hadde hatt litt kontorarbeid. Hun hadde hele tiden vært meget flittig og interessert, samtidig med at hun hadde vist veldig omtanke. Han anbefalte henne derfor på det beste.

Arbeidsliv

Inga var ansatt ved Kristiania Visergutkontor i nesten ett år. I en attest fra Kristiania Viserguttkontor, datert 02.12.1899, og underskrevet av A.H. Andersen, heter det at «Inga Syversen der har hadt plads hos os henimod 1 aar anbefales som en meget grei – flink, og fuldt ud paalidelig ung pige. Hun brugtes meget til regningsbud og at passe kontoren. Vi anbefaler hende paa det bedste. Hun var særlig godt likt af alle for sit elskværdige og beskedne væsen. Slutter efter eget ønske, for at søge noget andet.»

Inga Syvertsen og Gustav Vigeland

Inga Syvertsen kom til Gustav Vigeland, hvor han holdt til i Pilestredet 8, den 22.02.1900. Hun var en pike fra arbeiderklassen, tidligere ansatt ved Kristiania Viserguttkontor, som hadde kontorer i 2. etasje i samme bygning. Kort tid etter ble hun ansatt som hjelper i atelieret på Hammersborg, hvor hun sjauet sammen med Vigeland for å få satt atelieret i stand. Den 19-årige jenta var også med som hans husholderske, da de i oktober 1902 flyttet til en leilighet i Fredensborgveien 1 b, like ved atelieret.

Inga var slående vakker, med harmonisk formede ansiktsuttrykk, blå øyne under en høy panne, blondt hår som hang i en flette nedover ryggen og korketrekkerkrøller over ørene. Vigeland ble heftig forelsket.

Inga var dyktig på mange måter, og et arbeidsjern. Hun ble en uvurderlig hjelp og støtte. Hun stelte hus, mat og klær, og arbeidet de første årene sammen med ham i atelieret. Blant hennes mange gjøremål var å bløte leiren, og stå modell når Vigeland trengte det. Trekkene hennes kjennes igjen i et par skulpturer fra 1902, en liten kvinnetorso og den unge kvinnen i en erotisk gruppe der hun sitter tvers over brystet til en liggende mann.

Byarkitekt Harald Aars, som ofte var i kontakt med Vigeland mens han holdt til på Hammersborg, fortalte om Inga: «Hun var en ganske eiendommelig kvinne, lyskrøllet og med rolige varme blå øyne og meget klok. Det var noe harmonisk og sindig over hele hennes opptreden, og hun hadde en makeløs evne til å omgås Vigeland.»

Vigeland lærte henne opp til å lage jernstativene for byster, og hun slo leire på til en passende klump. Han lærte henne også å støpe i gips, hun støpte flere av portrettbystene og hele Nordraakmonumentet. Kunsthistorikeren Hans Dedekam skrev, at hun ble en mester i støping.

Inga var nøktern og nøysom. Så lenge knappheten rådet, lot Vigeland henne styre med økonomien. Oftere ble hun Vigelands bindeledd til omverdenen, etter hvert som han distanserte seg fra den. Hun besørget beskjeder til og fra kundene, og sto for innkjøp og bestillinger av ulike slag.

Samlivet med Inga synes i flere år å ha vært harmonisk. Hun gikk fullstendig opp i Vigeland og hans arbeid. Omhyggelig samlet hun på alt som angikk ham, fra alle slags regninger til tegninger som han krøllet sammen og kastet, og som hun plukket opp, strøk med strykejern og påførte dato. Uten utdanning, men som en erfaren kunsthistoriker, innså hun betydningen for ettertiden av konkret dokumentasjon. Hun førte lister over Vigelands skulpturer med nøyaktige dateringer, også verker han ødela, og skrev til slutt alle opplysninger med skjønnskrift inn i en stor protokoll. Hun skaffet seg et billig lite kamera, fotograferte skulpturer Vigeland holdt på med, og daterte nøyaktig negativer og kopier. Blant annet fotograferte hun tilblivelsen av Abelmonumentet gjennom to år, fra jernskjellettet ble reist og til hele gruppen sto ferdig i atelieret; det ble et stort album fullt av bilder. Og det er hennes fortjeneste at ettertiden kjenner flere av Vigelands skulpturer som ikke lenger eksisterer.

Forholdet fortsatte uforandret også etter Vigelands skilsmisse fra Laura Mathilde Andersen var trådt i kraft i april 1906. På sine gamle dager kunne Inga fortelle, at Vigeland hadde bedt henne gifte seg med ham, men at hun hadde avslått fordi hun fryktet at samlivet ikke ville vare, og kunne ende i et lignende uhyggelig brudd som tidligere med Laura. «Så voksen du er», skulle Vigeland ha sagt til henne. Hun viste gjerne og med stolthet «forlovelsesringen», en enkel gullring med to bånd som griper inn i hverandre; den var tegnet av Vigeland og laget hos Tostrup.

De reiste av og til sammen, blant annet til Paris i 1905, men hun deltok aldri i det lille han hadde av sosialt liv. For utenverdenen var hun «husholdersken», «frøken», eller kort og godt Inga. De fikk ingen barn, men Inga hadde et par yngre søstre som ofte kom på besøk, og Vigeland gledet seg over å være sammen med dem. Han var en god lekekamerat for barna, kunne Inga fortelle.

I 1906 innledet Vigeland et mangeårig forhold til en av sine kvinnelige modeller, den 17 år gamle Marie Nordby. Etter salget av Abelmonumentet hadde han brukbar økonomi, og trengte ikke lenger Inga til å sjaue i atelieret eller stå modell. Marie overtok flere av hennes oppgaver, og ble hans nye erotiske inspirasjonskilde; mens Inga tok seg av hjemmet, fungerte som sekretær og var hans faste, trygge holdepunkt i tilværelsen. I mange år klarte Vigeland å hemmeligholde trekantforholdet for sine kvinner og alle andre.

I april 1906 flyttet Vigeland og Inga Syvertsen fra leiligheten på Hammersborg til en større i Maridalsveien 17. Det er mulig at Marie Nordby allerede nå var blitt Vigelands modell og elskerinne, og at han derfor ønsket å være mindre under oppsikt av Inga enn tilfellet var på Hammersborg, hvor atelier og bolig lå bare få skritt fra hverandre.

Vigeland levde foreløpig fredelig med Inga hjemme og Marie i atelieret, uten at noen av dem synes å ha vært oppmerksom på hans dobbeltliv. Han laget vakre portretter av begge. Bysten av Inga Syvertsen fra 1907, viser at hun stadig var ung og fager, med høy panne og et vennlig, åpent ansikt innrammet av korketrekkerkrøller.

Brudd

Etter at Vigeland utover høsten 1920 var blitt betatt av unge Ingrid Vilberg, tilspisset forholdet til Inga seg. Hun sluttet å stelle for ham. Hun, som i gode og onde dager og år hadde vært hans trofaste, arbeidsomme følge, fikk tilsendt skriftlig oppsigelse med 14 dagers varsel, datert 28.02.1921. Hun flyttet ikke, men begynte å stelle i leiligheten igjen inntil Vigeland 25.04. låste dørene til sine rom. Hun svarte med å holde sine rom avlåst, Det hindret ham ikke å bryte seg inn og ta tilbake visse gaver han hadde forært henne gjennom årene. Han sperret også hennes bankkonti.

Inga Syvertsen sto oppført i ligningsprotokollen som «tjenestepige» med bare liten lønn. Men ved forskjellige anledninger ga Vigeland henne større kontantbeløp og påskjønnelse i form av gaver og rettigheter som gjaldt hans kunst. Da hun hadde fullført støpingen av Nordraakmonumentet i 1905, ga han henne sine treskjærerarbeider, noe Inga sørget for å få skriftlig bekreftet i 1915. Ved gavebrev av 26.06.1917, etter at hans forhold til Marie var avsluttet, fikk Inga samtlige fotografiske plater av hans arbeider, alle hans tresnitt og cirka 120 tresnittfjeler, med full disposisjonsrett til det hele.

Alt dette materiale, som Inga lagret i sine rom, fikk Vigeland fjernet og kjørt bort til et sikkert sted. Det vil si: ikke riktig alt. Et par av tresnittfjelene hadde vært for store til å få plass i skapet hvor alle de øvrige befant seg, og ble oversett ved «innbruddet». På baksiden av den ene av disse fjelene hadde Vigeland skåret: «Tilhører Inga som alle de andre plater». Han bodde nå delvis i atelieret. For å tvinge Inga til å flytte og dessuten slippe enhver kontakt, sperret han henne inne i hennes del av leiligheten når han selv var hjemme, visstnok med tre forskjellige låser som han vekslet på å bruke, og låste først opp igjen når han gikk ut. Heller ikke denne strategien lyktes, for Inga nektet stadig å flytte. I august konfererte Vigeland med advokat Johan Næser, på hvis råd det ble begjært utkastelse av Inga ved byfogden. Den var berammet til 22.09.1921, men to dager tidligere ga hun opp, og reiste frivillig. Da hadde hun nylig oppsøkt advokat for å få utredet sine krav i henhold til gavebrevene.

Kamp for rettigheter

Vigeland hadde stolt mer på Inga enn på noe annet menneske, og aldri forestilt seg muligheten til at hun kunne komme til å motarbeide ham eller stille seg i veien for hans kunstneriske interesser. Gavebrevene var motivert av ulike hensyn: delvis å belønne henne for utført arbeid, delvis å blidgjøre henne etter konflikter, antagelig også sikre hennes fremtid i tilfelle han falt fra. Men en vel så vesentlig hensikt hadde vært å unngå at hans arbeider skulle falle i gale hender, det vil si hindre barnas arvekrav, noe han påsto at Inga var fullt på det rene med.

Da hans arbeider ble sikret for all fremtid gjennom overenskomsten med Oslo kommune, utgjorde gavebrevene til Inga en alvorlig komplikasjon. Det heter da også i det opprinnelige dokumentet fra februar 1921, at Vigeland overdrar «samtlige arbeider av enhver art for så vidt disse i dag eies av ham.» Etter at han hadde brutt seg inn hos Inga og tatt tilbake tidligere gaver, ble det i april gjort et tillegg i overenskomsten med kommunen om overdragelse av «Samtlige tresnittplater og tresnittavtrykk, fotografiske plater og fotografiske avtrykk og samtlige treskjærerarbeider fra Vigeland guttedager.» Ennå var han lykkelig uvitende om at Inga satt med sterke kort på hånden - og ville spille dem ut mot ham. Men så snart hun fikk høre om overenskomsten, henvendte hun seg i september 1921 til kommunen gjennom advokat og ba om å få en avskrift. Da hun oppdaget at hennes rettigheter kolliderte med dem som var overdratt kommunen, sendte hun klage. Saken verserte i flere år mellom de involverte partene, og når Inga Syvertsen ikke gikk rettens vei, var det antagelig fordi hun ikke hadde råd til en dyr prosess. Men hun ga ikke avkall på sine rettigheter.

Livet ble hardt for Inga. Arkitekt Harald Aars traff henne tilfeldig i 1928, og beskriver henne som dypt ulykkelig. Hun bodde hos en fru Krohg, som hadde likkjøring for forsorgsvesenet. Inga hjalp til i huset og gikk ærender for henne, men tjente så lite at hun hadde vært tvunget til å selge flere av sine eiendeler. Hun brukte sterke ord om hvor skammelig Vigeland hadde behandlet henne, skrev Aars.

Fremdeles hadde hun en del av Vigelands tresnitt, og senere samme år hjalp Aars henne med å få solgt 41 trykk for til sammen 4100 kroner. Det satte henne i stand til å kjøpe en liten leilighet i Observatoriegaten 25. Hun leide ut et rom, og en tid hadde hun melkebutikk i samme gård. Senere flyttet hun til en leilighet i Frognerveien 52, ikke langt fra Vigelands plass. Av og til tjente hun litt ekstra på trappe- og kontorvask, og ved å gå med regninger.

I 1929 fortalte Aars at hun hadde ordnet sine opptegnelser om Vigelands arbeider, og hadde to kofferter fulle av avisklipp som hun tenkte å klistre opp: «Stakkar, hun lever og ånder bare i ham. Og jeg skjønte på henne at hun simpelthen levde i håpet om at han kanskje en dag også ville forsone seg med henne. Det var nok for henne å leve på.»

I 1930 var Inga rede til å søke økonomisk erstatning for sine rettigheter. Etter forhandlinger og pruting mellom partene, endte saken med at Inga fikk utbetalt 36 000 kroner i erstatning for tresnittplatene, fotografiene og reproduksjonsretten. Antagelig var det to grunner til at hun aksepterte en lavere sum enn den hun opprinnelig hadde forlangt: hun trengte pengene, og hun hadde fått høre at Vigeland heller ville knuse alle de fotografiske platene enn å utlevere dem til henne. Hun, som bedre enn noen kjente hans temperament, visste at han var fullt i stand til å gjøre alvor av trusselen.

Godtgjørelse fra Oslo kommune

Det kom aldri til noen form for forsoning med Vigeland, slik Inga innerst inne håpet. Så lenge hun levde voktet hun over minner, opptegnelser og gjenstander fra samlivet med ham, som om de var hellige klenodier. Mer enn gjerne fortalte hun om Vigeland i timevis, og hun raste mot alle som skrev nedsettende om han.

På sine gamle dager bodde Inga i en ett-værelsers trygdeleilighet på Manglerud i Oslo. Der var veggene dekket med innrammede fotografier av Vigeland, hans skulpturer og avisartikler om ham. Hun dyrket ham til sine dagers ende, men var ikke blind for hans vanskelige sider. Hun beskrev Vigelands følelser med at de beveget seg fra det absolutt svarte til det helt lyse, han kjente ikke mellomstadiene. Han kunne være god og mild, men også være som satan selv, den rene vulkan. Hun fant likhetspunkter med den arbeidsbesatte professor Thygesen i Bjørnsons drama «Geografi og kjærlighet», og den sjalu, mistenksomme Edgar i Strindbergs «Dødsdansen». Det demoniske i ham, så hun som et uunnværlig ledd i hans kunstnerpersonlighet. Men fremfor alt var han den store geniale kunstner, som det hadde vært hennes skjebne å stå nær og tjene i 20 år av sitt liv.

Selv i trange tider holdt hun fast ved den forsølvede bysten i bronse som Vigeland hadde laget av henne i 1907. I 1959 forærte hun den til Kunstforeningen i Mandal med ønske om at den ble plassert nær Vigelands selvportrett fra 1922. Slik ble hun, i et rom i Andorsengården i Mandal, forenet igjen med sitt livs store kjærlighet.

I erkjennelse av hva Inga hadde betydd for Vigeland, og som motytelse for alt materiale vedrørende Vigeland som fremdeles befant seg i hennes eie, ble det i februar 1945 inngått en overenskomst mellom Inga Syvertsen og Oslo kommune: Så lenge hun levde, ble hun sikret en årlig godtgjørelse på 3600 kroner i form av bystyrepensjon.

Overenskomst

Grunnlaget for pensjonen var overdragelsen til kommunen, av samtlige dokumenter og materiale vedrørende Gustav Vigeland, nevnt i Ingas fortegnelse av 01.11.1944 med 26 underpunkter og bilag. Dette omfattet private brev, notater, telefonbeskjeder, tegninger, fotografier, film og dokumenter av alle slag, tresnitt, fortegnelser, avisutklipp og en del materiale med affeksjonsverdi og kunstverdi. I overenskomsten fremgikk det også, at det var hennes ønske å overdra til kommunen hva hun senere måtte finne i sin besittelse av materiale vedrørende Gustav Vigeland, også ved hennes død. Da ville alt bli samlet under ett tak.

Inga Syvertsens død

Inga Syvertsen bodde på flere adresser etter bruddet med Vigeland. I 1921 Telthusgaten 11, i 1922 Waldemar Thranes gate 3, i 1929 Observatoriegaten 25, i 1935 Trudvangveien 7 og i 1936 Frognerveien 52. Hovedregisterkortet i folkeregisteret viser at Inga som pensjonist flyttet til en trygdebolig med adresse Enebakkveien 158.

Inga Syvertsen døde 25.06.1968 i Oslo. Hun hadde ingen livsarvinger, men etterlot seg et testament av 16.10.1967. I det fremgår det at Rein A. Rødsten var en av arvingene. Han skulle ha fotografier i eller uten ramme som var merket av Inga med hans navn, og det som var i anretningsbord skuffen. Dette materialet besto blant annet av kopier og dubletter av brev, takkebrev fra andre, avisartikler, og originale kvitteringer fra ulike reiser 1902 - 1915, til blant annet Paris, København og Jotunheimen. Samt Ingas egne notisbøker for tidsrommet 1956 – 1966. Til informasjon, ga Rein A. Rødsten arven videre til sin sønn Sigurd Rødsten,

I henhold til bestemmelser i Ingas testament, ble hun lagt i samme grav som søsteren Ruth på Vestre gravlund, under Vigelands urneskulptur med de lyttende småpiker.

Kilder og litteratur

Grønland prestekontor Kirkebøker, Fa, ministerialbok 7, 1878 – 1888, s. 208.
Trefoldighet prestekontor Kirkebøker, Fb, ministerialbok II 4, 1896 – 1916, s. 44.
Folketelling 1885. Kristiania kjøpstad.
Folketelling 1900. Kristiania kjøpstad.
Folketelling 1910. Kristiania kjøpstad.
Oslo folkeregister, registerkort, G, døde 360, 1968.
Oslo skifterett, Gcb, dødsfallssaker, avd. III 42, 1968. Inga Syvertsens dødsbo.
Tone Wikborg: Gustav Vigeland. En biografi. Oslo 2001.
Intervju i Fædrelandsvennen 18.06.1959.
Intervju med Reidar Storaas i Morgenposten 23.12.1959.

Lokalhistoriewiki-artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten.