Passasjerskip på innenlandske vannveier
Skip på innsjøer og i kanalvassdrag ble opprinnelig anskaffet for sleping av tømmer og transport av varer og gods fra ca 1850. Gradvis kom også passasjertransporten med i bildet, i takt med økt reisevirksomhet. Hvert skip hadde sin identitet, og betydde mye for de lokalsamfunn de betjente. Mange av dem var bygget ved norske verft som ble etablert fra midten av 1850-tallet og utover. Innsjøskip har også hatt en viktig rolle i reiselivet, ikke minst for å komme nær store turistattraksjoner på Vestlandet.
Skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74) laget en samling tegninger av passasjerskip som trafikkerte langs kysten, på innsjøer og kanaler, basert på tekniske tegninger han samlet inn/lånte fra rederier, verft og andre . Tegningene av innsjø- og kanalskip vises her.
Artikkelen gir også kort omtale av kjent skipstrafikk i innsjøer, hvor vi savner tegninger av skipene.
Samlingen gir et representativt bilde av passasjerskip på innsjøer og kanaler i siste halvdel av 1800-tallet fram til ca 1960. Noen av skipene er fremdeles i drift, som turistattraksjoner i seg selv.
Se også: Passasjerskip langs norskekysten
Her vises skannede minatyrbilder. Oppgitt skala på bildene gjelder kun papirorginal.
Mjøsa
Utdypende artikkel: Mjøsa i norsk samferdsel
Mjøsa er landet største innsjø, men det var Tyri- og Randsfjorden som fikk de første innsjødampsskip i 1837. Disse, DS Kong Ring og DS Halvdan Svarte, ble fra året etter kun benyttet til slep av tømmer.
På Mjøsa gikk DS Jernbarden sin prøvetur 1. november 1840, og kom i rute fra året etter. Skipet var bygget i Skottland og ble klinket sammen ved Minne. Ruten var 2 ganger ukentlig mellom Minne og Lillehammer. Med 2-sylindret maskin på 40 HK kunne skipet gjøre en fart på 9 engelske mil. Passasjertallet var de første år beskjedne, men godstrafikken viste raskt vekst. Fra 1847 kom nytt skip, DS Dronningen, i rute. Dette skip stakk mindre dypt enn DS Jernbarden, og kunne derfor oftere gå ned Vorma til Eidsvoldsbakken, DS Jernbarden og DS Dronningen ble i 1852 solgt til engelske investorer, som solgte dem videre til Hovedbanen i 1859.
Salget til engelskmennene skapte reaksjoner og Opplandske DS ble dannet ut fra en folkeaksjon i 1852. De bestillte DS Skibladner fra Motala verksted i Sverige, som var den tids ledende innen dampskipsbygging i Norden. Tilbud fra Akers Mekaniske Verksted i Oslo ble avslått, fordi det ikke hadde erfaring i skipsbygging. Blant stifterne Akers MV var P.S. Steenstrup. Han hadde da fartstid som skipsfører på Norges første dampskip, Constitutionen. I 1840 hadde han fått i oppdrag å bygge opp Carl Johans Verft i Horten som marinens hovedverft. Da byggingen av DS Skibladner ble forsinket ba Opplandske om tilbud på enda ett skip, DS Færdesmanden. Akers MV fikk tilslaget for tilvirkning av skipsmaskinen. Skipet ble byggenummer 1 ved verftet.
DS Færdesmanden og DS Skibladner kom i rute fra 1856, og konkurrerte med hovedbanens to skip. Jernbanen fra Oslo kom til Eidsvold i 1854, og rutevirksomheten på Mjøsa var en forlengelse av det tilbudet. Den motoriserte skipstrafikken på Mjøsa økte videre utover 1800-tallet. Jernbanen ble gradvis utvidet nordover mot Trondheim. På 1900-tallet kom bilen og veiene. I dag er det lite igjen av passasjertrafikken på Mjøsa. Tilbake står imidlertid DS Skibladner, med tilbud om opplevelsesturer på vår største innsjø.