Herman Wedel Major
Herman Wedel Major (23. februar 1814 i Oddernes ved Kristiansand, død 26. september 1854 i Atlanterhavet utenfor Cape Race, Newfoundland), var en norsk lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.
Familie
Han var sønn av godseier og garverieier Robert Gonsalvo Major (1766–1839), opprinnelig fra Belfast og Benedicte Sophie Weidemann (1783–1859). Majors far måtte som presbyterianer og medlem av organisasjonen United Irishmen (forløperen til dagens IRA) rømme fra Belfast etter opprøret 1798. Han etablerte seg i Norge, hvor han etterhvert ble formuende, giftet seg og fikk tilsammen ni barn, hvor Herman Wedel Major var nummer syv.
Herman Wedel Major ble 15. mai 1850 gift med Ida Cathrine Grüning (30. april 1821–26. september 1854), datter av generalkonsul Andreas Grüning (1785–1842) og Anne Johanne Eleonore Turretin (1790–1872). Han var søstersønn av Lauritz Weidemann (1775–1856), svoger til Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887) - som var far til arkitekt og landets første riksantikvar Herman Major Schirmer (1845-1913) og arkitekt Adolf Schirmer (1850-1930) - og farfars farbror til geolog og forskningsadministrator Robert Major (1914–2005).
Virke
Herman Wedel Major var ferdig utdannet lege i 1842. Han var først forlovet med sin kusine Fanny, som imidlertid utviklet sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. På grunn av de dårlig forholdene for sinnslidende i Norge, ble Fanny innlagt på sykehus i Slesvig. Forlovelsen med Fanny ble senere hevet da hun ikke ble frisk. Møtet med professor Peter Willers Jessen, og sykehusvirksomheten der gjorde at Major ønsket å spesialisere seg i psykiatri. Han fikk imidlertid ingen studiestøtte til dette i Norge, og reiste da for egen regning i årene 1843 til 1845 til utlandet, blant annet til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.
Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Det ble gjort lite for de sinnlidende, før Major i 1844 foreslo for Indredepartementet at det ble bygget et sinnssykehus i Norge. Hans forslag var utarbeidet i samarbeid med Jessen, og inneholdt detaljerte tegninger, utført av svogeren H. E. Schirmer, og og han foreslo at det første statsasyl burde ha 150–200 pasientplasser, og at det skulle ligge i Akershus stift og skulle ha universitetet i nærheten og med differensierte behandlingsmuligheter. I 1845 bevilget Stortinget (med én stemmes overvekt) 5000 spesidaler til innkjøp av tomt til det påtenkte statsasyl. Vestre Gaustad gård utenfor Christiania ble i 1847 avgitt til sykehustomt, og vedtak om bygging ble fattet formelt i 1850, med ferdigstillelse i 1855.
Det ferdige sykehuset fulgte i hovedsak Majors forslag fra 1844, med noen omarbeidelser og uitvidelser. Major fulgte byggearbeidene, var medlem av bestyrelsen og tilsynet for oppførelsen av Gaustad asyl fra 1849 og bodde fra 1853 i sykehusets direktørbolig.
Død
Major oppholdt seg i USA i april til juni 1854 for å orientere seg om sine muligheter der. Høsten 1854 reiste familien Major fra Norge med båt til Liverpool, hvor de gikk ombord i hjulbåten «Arctic». Denne kolliderte imidlertid i tett tåke med det franske dampskipet «Vesta» 26. september. Bare 14 av 260 passasjerer ble reddet, og hele familien Major omkom.
Kilder
- Herman Wedel Major i Norsk biografisk leksikon
- Herman W. Major – ”far” til norsk psykiatri, Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 29 - 30 november 2000
- Herman Wedel Major og byggingen av Gaustad asyl, Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 42, nr. 1 - 2005
- Herman Wedel Major – 200 år i 1814 – en tre måneder eldre bror av Grunnloven, kronikk, Den norske legeforening
- Asylbarnet som selv ga trengende asyl – Herman Wedel Major 200 år, kronikk, Norsk psykiatrisk forening, 2014